Wendy Brown: Undoing the Demos. Neoliberalism’s Stealth Revolution

I fremtiden må vi tenke «verdier» fremfor «penger», mener statsviter Wendy Brown.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Wendy Brown: Undoing the Demos. Neoliberalism’s Stealth Revolution. Zone Books, 2015

At kapitalismen er noen fæle greier vet vi – om ikke vi har tenkt det ut selv, har vi det fra en lang rekke tenkere på venstresiden. Toneangivende forlag som Verso Books og Semiotext(e) gir ut den ene boken etter den andre om nyliberalismen pinsler. Ikke at dette ikke er på sin plass, men man kan innimellom få inntrykk av at det prekes i overkant mye for menigheten.
Et godt sted å begynne, om man ønsker å orientere seg i strømmen, er marxisten David Harveys skriverier, ikke minst A Brief History of Neoliberalism (Oxford University Press, 2005). Her skisseres de historiske linjene for fremveksten av nyliberalismen – med Thatcher og Reagan i hovedrollene, selvsagt – bedre enn hos de fleste. Et punkt Harvey er flink til å belyse, er hvordan pengeverdier ikke bare styrer finansverdenen, men også vår oppfatning av hva som er verdifullt i det hele tatt.
«The problem, therefore, for socialist, communist, revolutionary, anarchist or whatever, is to find an alternative value-form that will work in terms of the social reproduction of society in a different image. By introducing the concept of fetishism, Marx shows how the naturalized value of classical political economy dictates a norm; we foreclose on revolutionary possibilities if we blindly follow that norm and replicate commodity fetishism. Our task is to question it,» skriver Harvey i ovennevnte bok.

Verdispørsmål. Wendy Browns Undoing the Demos, en av de mest interessante bøkene om nyliberalismens ødeleggelser fra de siste årene, tar spørsmålet om verdi videre. Brown, som er professor i statsvitenskap på University of California, ser en direkte link mellom vårt begrep om verdi og hva vi oppfatter som «folket» – altså selve grunnlaget for det som skal være oppegående, ikke-totalitære samfunn.
Det som er verdifullt, blir i økende grad beskrevet gjennom finansielle termer og bilder, mener hun: Det meste av det vi foretar oss, kan betraktes som en oversettelsespraksis hvor menneskelige egenskaper og erfaringer måles og veies innenfor en kjøp-og-salg-metaforikk. Man «øker sin verdi på markedet» og «investerer» i en fremtid ved å snakke pent med fremtidige samarbeidspartnere i kjærlighet eller arbeid. Man «selger» sitt argument for at en arbeidsgiver skal «kjøpe» din jobbsøknad. Et slikt finansialisert språk sniker seg inn i de mest hverdagslige sammenhenger. «The pursuit of education, training, leisure, reproduction, consumption, and more are increasingly configured as strategic decisions and practices related to enhancing the self’s future value,» skriver hun.
Dette høres kanskje ikke så farlig ut, men Brown argumenterer godt for at disse begrepene ikke bare er bilder, men griper inn i våre forestillinger om både verdi og selvet på helt fundamentalt plan. Medfølelse, solidaritet eller vennlighet – slike dyder, som jo vanligvis binder mennesker sammen – kan lett slites vekk når en konkurransebasert modell for markedet overføres til våre egne liv, selv på språknivå. Når konkurranse og interesse for å «tiltrekke seg investorer» dominerer, enten de er arbeidsgivere eller fremtidige partnere, kan redusert følsomhet for å beskytte seg selv og andre mot påkjenninger bli resultatet. Vår prestasjon, som individ, både privat og i arbeidslivet, blir dermed også lettere å beskrive i markedsterminologi, som effekten av nedgangstider eller rasjonalisering av produksjonen.

Problemet med klasse, utbytting og undertrykkelse er svært vanskelig å få bukt med dersom vi alle konkurrerer med hverandre.

Demokratiets forvitring. Brown sporer denne instrumentelle markedstenkningen, hvor akkumulering av kapital er det viktigste, tilbake til sosiologen Max Weber og hans analyse av forskjellige former for rasjonalitet. Mens instrumentell rasjonalitet i utgangspunktet bare var et middel for å nå et mål, ble det etterhvert et mål i seg selv, mente han.
Kapitalisme – og da særlig den nyliberale varianten – er et godt eksempel på denne utviklingen, hvor akkumulering av pengeverdier, uten hensyn til de menneskelige effektene, er det viktigste. Mest mulig inntjening med færrest mulig utgifter i produksjonen, er credoet vi hører igjen og igjen. Dette fører ikke bare til svekkelse av rettigheter i arbeidslivet og større ulikhet, men også til ødeleggelse av lokale bedrifter rundt om i landet fordi rasjonaliseringen av produksjonen, med andre ord å lokalisere den til en fattigere del av verden uten rettigheter for arbeiderne, gir flere varer for mindre penger.

Expert. Vi trenger ikke gå langt for å finne eksempler på hva Brown snakker om, for privatiseringen av arbeidslivet som den blåblå regjeringen legger opp til, fører nettopp med seg en slik svekking av solidaritet og arbeidslivsrettigheter under dekke av «mer konkurranse».
For få dager siden fikk vi høre at elektronikk-kjeden Expert var i ferd med å kutte ned på de ansattes rettigheter – disse skulle arbeide på provisjon slik at den som selger mest, tjener mest. Tariffavtaler er helt essensielt for et arbeidsliv, og da spesielt for de svakest stilte. Man trenger ikke å være spåmann for å se at det på alle arbeidsplasser finnes ansatte som ikke kan opprettholde samme produktivitet som de ivrigste, uansett av hvilken grunn. Men dette betyr jo ikke at de mindre produktive ikke skal være i arbeid, og i hvert fall ikke at de skal tjene mindre enn dem som selger mest, altså (høyst sannsynlig) de yngste, friskeste og mest utadvendte. Slike grep åpner for ulikhet og konflikt – ikke like rettigheter.

Livets verdi. Selve livet og livets verdi, deriblant relasjonen mellom mennesker, blir transformert til «menneskelig kapital» gjennom nyliberal rasjonalitet, mener Brown. Dette har potensielt katastrofale effekter for samfunn og den enkelte, fordi det tærer på helt essensielle distinksjoner vi trenger for å tenke andre aspekter ved livet og hvordan disses verdi skal ivaretas. Problemet med klasse, for eksempel, eller forskjellige former for utbytting og undertrykkelse, er svært vanskelig å få bukt med dersom vi alle konkurrerer med hverandre. På et marked og i en offentlighet hvor det er mange om beinet og få på toppen, vil solidariteten mellom de svakeste, og de som virkelig trenger beskyttelse, settes til side for et ønske om å kare til seg en posisjon for seg og sine.
Dette undergraver ikke bare fellesskapsfølelsen og livskvaliteten for individet, men grunnlaget for demokratiet, mener Brown. Hun er inne på noe helt vesentlig her – for følger vi markedstenkningens åpenbare utvikling vil den gjøre de mest pengesterke enda sterkere, for det er dem vi trenger å få anerkjennelse av for å tjene til livets opphold eller realisere våre ambisjoner.

Demokratiets form. Dette betyr ikke at det noensinne har vært et fungerende demokrati, selvfølgelig. Det er Brown fullt klar over, og hun påpeker også at enhver demokratisk ordning som har eksistert, alltid har vært fordreid av undertrykkelse, eksklusjon eller en eller annen form for diskriminering. «Democracy is an empty form that can be filled with a variety of content and instrumentalized by purposes ranging from nationalist xenophobia to racial colonialism, from heterosexist to capitalist hegemony,» skriver hun – men tilføyer: «It can be mobilized within the same regimes to counter these purposes.»
Demokratiet som en form for krav vi kan strebe etter å innfri, og et politisk liv og ditto forestillingsrom hvor disse utopiene lever, er særdeles viktige i denne sammenhengen. Det har vitterlig ført til mange seire for folket – stemmerett for kvinner og avskaffelsen av apartheid og enevelde, for eksempel – selv om det alltid er jobber igjen å gjøre. Men om vi ikke lenger har et språk for disse rettighetene, og bare nyliberalistiske metaforer igjen, da putrer det hele ut i «konkurransen» i arbeidslivet. Derfor må vi jobbe for å tenke «verdier» og ikke «penger» når vi tenker demos – «folket» – i fremtiden.

---
DEL