Av Dag Østerberg
Orientering, november 1972
Politikk handler om den allmenne frigjøring fra nød og tvang. Fra Marx har vi den mest fullstendige teori om kapitalen som tvangsmakt, og denne teorien utgjør derfor en meget viktig del av politisk teori. Fra Freud har vi en skjellsettende teori om hvordan nød og tvang kan overvelde oss slik at vi på en måte godtar vår avmakt, eller med andre ord: en teori om hvordan undertrykkelse fremtrer som fortrengning av våre behov og vår evne til lyst og fryd. Herbert Marcuse er blant de samfunnsteoretikere i vår tid som har bidratt mest til å føye fortrengningsteorien til teorien om kapitalen som tvangsmakt, og dermed utvide veldig den politiske teoriens synsfelt og virkeområde.
Fra før foreligger tre bøker av Marcuse på norsk – Det muliges utopi (Gyldendal, 1967 engelsk), Det endimensjonale mennesket (Pax, 1964) og Om frigjøring (Pax, 1969). Nå har Pax forlag utgitt en fjerde, nemlig Sovjetmarxismismen (1972) som utkom første gang i USA i 1960.
Her anvender Marcuse sin politiske teori til å beskrive og bedømme Sovjet-unionens vilkår, tilstand og muligheter.
Autoritært og repressivt
Det følger uten videre av Marcuses forutsetninger at hovedemnet i boka blir å forstå den kjensgjerning at det er så strengt i Sovjetunionen, eller som det gjerne heter: så autoritært (herskesykt) og repressivt (undertrykkende). Vel er kapitalens herredømme avskaffet i Sovjetunionen, men så vel nøden som tvangen rår like fullt. Hvorfor er det slik?
Et første svar kunne bestå i rett og slett å henvise til Marx’ teori og peke på at den materielle knapphet i Sovjet var og er så mye større enn i USA og Vest-Europa, og at livet allerede av den grunn må bli hardere for russerne.
Videre kan det pekes på at Sovjetunionen fra første stund har måttet kjempe mot den langt mer industrielt utviklede verdenskapitalismen, og dermed i stor utstrekning måttet gjøre seg lik sin motstander.
Industrialiseringen krever bruk av arbeidsutstyr det tar lang tid å lære seg å mestre, den krever utbygging av skoleverk som skal utdanne ingeniører av alle slag. Dette arbeidslivet er tilbøyelig til å fremkalle bestemte arbeidsforhold hvor noen leder og andre lystrer, hvor noen vet mer og andre vet mindre, kort sagt: et visst herredømme er nesten uløselig knyttet til selve industrireisingen. Den sovjetiske ingeniør og produksjonsleder blir ikke så svært forskjellig fra kapitalismens ingeniør og produksjonsleder med hensyn til vesen og væremåte.
Ubehagelige sannheter fortrenges av en falsk bevissthet.
Marcuses tolkning av Sovjetsamfunnet godtar og bygger på begge disse synsmåtene, som gjør det forståelig hvorfor «sovjetmarxisismen» som samfunnslære og statsfilosofi – altså det som kalles «marxismen-leninismen» – er så streng og stiv og herskesyk. I en viss utstrekning gjenspeiler den nemlig strenge, stive og herskesyke samfunnsforhold, samfunnsforhold som i en viss utstrekning er uunngåelig under den forpinte kampen mot vestlig kapitalisme. Stachanovister og karrierejegere er menneskeskikkelser som det er ytterst vanskelig å hindre i å dukke frem i et samfunn med sterk industriell vekst. Streng, gammelborgerlig kjønnsmoral og dyrkelsen av kjernefamilien er likeledes foreteelser som har nær sammenheng med et anspent arbeidsliv. Kjedsomheten og forsagelsen i et halvfattige samfunn som forsager i dag – altså investerer – for å kunne nyte en gang i en fjern fremtid, vil meget lett finne sitt teoretiske uttrykk i en gledesløs plikt- og arbeidsmoral – noe Marcuse påviser som trekk ved sovjetmarxismen.
Men hvis sovjetmarxismen gjenspeiler de virkelige samfunnsforholdene russerne lever under – er den da ikke rett og slett sann? Nei – og her er vi ved sakens kjerne, det vil si ved det punktet hvor Marcuse (og mange med ham, så som Sartre og Habermas) tørner sammen med tilhengerne av marxismen-leninismen. Det gamle ord om at «sannheten skal frigjøre dere» får hos Marcuse den særegne betydning at bare den innsikt som også virker frigjørende er sann. Sannheten avdekker, avslører, forandrer, befrir – den får det falske til å forsvinne eller vike. Dette antar jeg Marcuse har lært av Freud, først og fremst: Ubehagelige sannheter fortrenges av en falsk bevissthet – sannhets erkjennelse er en pinlig erfaring og opplevelse, skammelig og befriende på samme tid. I samfunnsmålestokk fremtrer den falske, uærlige bevissthet som det Marx kalte «ideologi». Ideologien er det barmhjertige slør som de herskende klasser har kastet over de pinlige samfunnsforholdene, og som bevirker at utbytting og annen tilegnelse av andres arbeidsverk fremtrer i et falskt skjær som aktverdighet, dyktighet, sannhetskjærlighet og lovlydighet.
Slik er f.eks. Samfunnets støtter hos Ibsen: Det ideologiske slør gjør det mulig for den griske kapitaleieren konsul Bernick å bli hyllet av et fakkeltog av takknemlige bysbarn – hvoretter Ibsen lar et kort, avslørende sannhetens øyeblikk lyse opp, for så igjen å la ideologien rå grunnen.
Marxismen-leninismen
Marxismen-leninismen og dens «sosial-realisme» har den svakheten at den gjenspeiler de foreliggende forhold, dels forherliger det kommende samfunn, men dens begreper og tenkemåte har mistet sin frigjørende virkning som kamp mot tvang og fortrengning.
Derfor er sovjetmarxismen selv ideologi. Den brukes av herskende sjikt som et middel til å holde hjulene i gang i det russiske industrisamfunnet uten at dette industrisamfunnet har noen entydig retning henimot en friere tilværelse for dets medlemmer. Industriproduksjonen truer med å bli et mål i seg selv. Kappestriden med vestens industrikapitalisme på det økonomiske og militære område gjør at det Marx betegner som frihetens og selvutfoldelsens første betingelse, nemlig forkorting av arbeidsdagen, har lett for å bli like mye skinn og bedrag som under kapitalismen.
Man kan ikke ha plikt til å være glad i noen. Det frigjøringen tilstreber er en tilstedeværelse som er erotisk i videste forstand.
Her er et megetsigende eksempel fra boka: «I selvsamme setning som Stalin tar til orde for en nedsettelse av arbeidstiden i hvert fall til seks og deretter fem timer per dag (noe Marx så som en absolutt forutsetning for frihet), påpeker han at denne nedsettelse er nødvendig for at samfunnsmedlemmene skal få fritid nok til en grundig utdannelse».
Denne innsparte tiden skal altså ikke være fri – den skal brukes til utdannelse.
Sovjetmarxismens ideologi slører til forskjellen på viljepreget tilegnelse av mer eller mindre vanskelig lærestoff, og lystbetont, lekende fritidsutfoldelse. Ifølge sovjetmoralen er kjærlighet til arbeidet blant de høyeste plikter.
Men til og med Kant, pliktfilosofen fremfor noen, hevdet at plikt og kjærlighet er uforenlige begreper. Man kan ikke ha plikt til å være glad i noen. Kjærlighet må utspringe av umiddelbar følelse, og slik forstår jeg også Marcuse: Det frigjøringen tilstreber er en tilstedeværelse som er erotisk i videste forstand, hvor skillet og motsetningen mellom midler og mål er opphevet. Sovjetmarxismens leveregler og formaninger er i stedet egnet til å holde ved like et tvangsmessig, gledeløst arbeidssamfunn. «For Marx og Engels var målet med kommunismen avskaffelsen av arbeidet», etter den Sovjet-marxistiske forestilling skal alle være arbeidere i det ene kommunistiske samfunn. Med en fritid omgjort til utdannelsestid for polyteknisk opplæring, med en arbeidsmoral forankret i menneskets instinktmessige struktur, er den administrative kontroll sikret og fortiden trygt overført til fremtiden. Stalin kunne derfor uten fare sitere Engels’ uttalelse om at arbeidet ville gå over til fra å være en byrde til å bli en glede. Men gleden vil ikke bli kvalitativt forskjellig fra den som er tillatt under represjonen.
«Frihetens katastrofe»
Men la det for all del være klart at Marcuse ikke på noen måte avskriver Sovjetunionen som en bærer av sosialismen i vår tid. Han anser det fullt mulig at den videre utvikling kan gå i retning av et mer avslappet, mindre herskesykt og fortrengt samfunn, fordi, hevder han, ingenting i Sovjetunionen gjør en slik utvikling umulig. Hva han vil med boka si er å kaste lys over undertrykkelsens særegne fremtredelsesformer i Sovjetunionen, over marxismens opptreden som ideologisk slør, for at det skal bli lettere å kjempe mot undertrykkelsen, fortrengningen og ideologien.
Etter at Marcuse laget denne meget dyktige undersøkelsen av sovjetmarxismen, gjorde han en tilsvarende undersøkelse av vestens mest fremskredne industrikapitalstat USA – og som gjennom begivenheten i #1968 (mai-opprøret, den anti-autoritære bevegelse i Tyskland osv.) skulle bringe Marcuses navn over hele verden. Senere har stemningen slått noe om, for så vidt som en del antikapitalistiske kretser på nytt har samlet seg om Lenin og Stalins navn og skrifter, og på nytt slås det til lyd for disiplin og autoritet i det revolusjonære «arbeidet».
Heller ikke her i Norge er det fritt for at herskesyken har bredt seg en del blant sosialister.
Heller ikke her i Norge er det fritt for at herskesyken har bredt seg en del blant sosialister. På det teoretiske planet er en bok som Sovjetmarxismen kjærkommen under de nåværende forhold. Den avdekker grunntankene og grunnholdningene i marxismen-leninismen bedre enn noen annen bok jeg kjenner til. Den er også et meget sterkt innlegg til fordel for det synet at striden mot kapitalens og byråkratiets herredømme hovedsakelig skal bestå i at befolkningens behov flommer over i det Marcuse kaller «frihetens katastrofe».
Marcuse er antagelig ingen lettlest forfatter, og sikkert ingen forfatter det er lett å oversette. Med de rådende satser for oversettere er det kanskje ikke noe å si på at den norske gjengivelsen ofte er tung og sterk preget av den engelske originalen. Folkelesning er vel ikke denne boka i noe fall. Men for dem som trenger eller har lyst til å sette seg inn i politisk teori, er det viktig at denne fremragende boka nå er tilgjengelig på norsk.
