Undergrunnsrock i Kabul

AFGHANSK METAL: Historien om det første afghanske metalbandets framvekst – og det påfølgende fallet under vekten av et ultrakonservativt samfunn.
RocKabul Regissør Travis Beard
Carmen Gray
Gray er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: carmengray@gmail.com
Publisert: 31.08.2019

RocKabul

Travis Beard

Afghanistan, Australia, Tyrkia, Bosnia-Herzegovina

RocKabul forteller historien om det første afghanske metalbandet, District Unknown. Opptakene er gjort av Travis Beard, en australsk fotojournalist som ble filmskaper, mens han bodde i Kabul. Han er i stor grad til stede på lerretet som en nøkkelspiller ved gruppens fødsel, når han åpner opp sitt eget hus for deres første øvinger og påtar seg rollen som manager etter hvert som de noterer seg for sine første famlende småjobber.

Bandet spiller hovedsakelig for utlendinger i barene, hagene og de kulturelle institusjonene til et eksilsamfunn som i stor grad eksisterer i en boble parallelt med det normale afghanske samfunnet. I et land hvor musikk under Taliban var forbudt som en aktivitet for vantro, mangler selv den enkleste form for teknisk knowhow hos de spirende headbangerne, så det er bare naturlig at de vender seg til Travis (og hans eget band, White City) for å suge til seg noen tips.

Vestlig påvirkning

Travis’ musikkompis Archie tar dem under sine vinger som mentor. Jobben hans på dagtid som politisk rådgiver reflekterer en sosial vev der folk fra Vesten som fulgte med på ryggen til den amerikanske militære invasjonen i 2001, slipper løs sine kulturelle preferanser på kveldstid. Det unektelig vennlige, men noe paternalistiske forholdet mellom Travis og hans protesjeer rommer kimen til en mer selvkritisk film, men de mer komplekse tvetydighetene ved kulturelt press blir likevel ikke gransket nærmere. Dette er et aspekt som blir mer problematisk når det nevnes at musikkfestivalen Travis står i spissen for (den første på mer enn 35 år i Kabul), er finansiert av den amerikanske regjeringen, trolig som anvendt mild, kulturell makt.

Travis virker mer enn glad for å ta æren for rollen som bestefar til den vesle undergrunnsscenen i Kabul (som mot slutten av filmen for en stor del har forsvunnet, etter hvert som sikkerheten svekkes og åpningen for kreativitet lukkes). Dette kan være vel og bra, men uten noen utforskning av den afghanske kulturarven fra tiden før Taliban-styret markedsføres et visst arrogant inntrykk av at vestlig musikk revitaliserer et kulturelt tomrom fra ingenting.

Vi får en følelse av et klima som er så preget av utrygghet at det
å forlate landet man elsker, betraktes som mange unge afghaneres
eneste håp om en framtid.

RocKabul gjør ikke noe dypdykk i kollisjonen mellom vestlig innflytelse og konservative religiøse krefter i Afghanistan, men filmen byr likevel på et fascinerende gløtt inn i Kabuls dagligliv. De amatøraktige opptakene og lavkvalitetslyden blandes med en litt lurvete estetikk som kler den hjemmesnekrede rockesmaken. Og la oss ikke glemme bandmedlemmene. Originalbesetningen består av Pedram og Qasem, to brødre som husker at faren deres spilte Metallica for dem som barn, og regner seg som ekstraordinære «luftgitarister», og fetterne deres Lemar og Qais. Langhårede, kjederøykende og overdådig bannende har de en holdning som ekte rockere lenge før de behersker det valgte musikalske uttrykket. Midt blant bandets skiftende medlemmer (Lemar drar til Tyrkia for å gifte seg; Yosef kommer inn som ny frontfigur) får vi en følelse av et klima så preget av utrygghet at det å forlate landet man elsker, betraktes som mange unge afghaneres eneste håpet om en framtid, særlig en framtid med uttrykksfrihet.

Musikkens farer

District Un-knowns musikk virker ikke i første omgang som mye å skrive hjem om. Men det er umulig ikke å få respekt for bandets mot, risikoen tatt i betraktning. En Taliban-dommer har ingen betenkeligheter med å erklære det riktig å drepe disse som velger en vantros vei ved å spille rockemusikk. Når gruppen må skifte øvingssted etter at en geskjeftig nabo banket på Travis’ dør og krevde at de forsvant, vet vi at misbilligende øyne hviler på dem allerede før sikkerhetssituasjonen forverres i Kabul. Av frykt for konsekvenser begynner de å spille med masker som dekker hele ansiktet for ikke å bli identifisert. Fra eksilmiljø til Institut français – spillestedene er ikke akkurat rock’n’roll –, men de risikable forholdene veier opp for det lokalene mangler, særlig når innskutte opptak av selvmordsaksjoner understreker farene.

Et høydepunkt for bandet er det når de får visum for å spille på en festival i New Delhi i 2012, og de flyr for første gang for å møte et publikum av en størrelse som er umulig å forestille seg for dem i Kabul. Men den mest intense sekvensen utspiller seg hjemme i Afghanistan, da Travis forfølger sin idé om en festival som skal avvikles på et lastebilplan. De kjører over det snødekte Salangpasset for å spille fra den mobile scenen i byen Mazar-e-Sharif, som ligger i den nordlige delen av landet, nær grensen til Usbekistan. En utelukkende mannlig folkemengde er delvis begeistret, delvis forferdet. Steinkasting får politiet til å gripe inn, og vokalisten Youssef blir arrestert og holdt i forvaring i kort tid.

Tilbake i Kabul går gruppemedlemmene sine egne veier, ettersom utsiktene til konservativ undertrykkelse tårner seg opp over dem og de hver for seg finner måter å komme seg til utlandet på. Vi står igjen med tanker om et produkt av kulturell innflytelse som motsigelsesfylt oppleves som like deler importert disharmoni og hegemoni, grasrotuttrykk og dissident-aksjoner.

Gratis prøve
Kommentarer