UNDERDOX I MÜNCHEN: Privilegerte glimt fra steder og folk

To nykommere skilte seg ut under årets Underdox-festival i München: Sec Rouge – en av 2018s mest slående, fullkomne og vakre filmer – og den nyskapende og delikate 48-minutters filmen Accession.
Neil Young
Young er fast filmkritiker for Modern Times Review.
Email: neilyounggb@gmail.com
Publisert: 29.03.2019

En av de mest fullkomne og vakreste filmene i 2018 er Kate Tessa Lees og Tom Schöns 26-minutter lange tyske produksjon Sec Rouge. Filmen er en følsom skildring av dagliglivet til kvinnene som fisker blekkspruter på Rodrigues – en liten vulkansk klippeøy i Det indiske hav. Rodrigues har et areal på 108 kvadratkilometer, em befolkning på 42 000 og ligger omkring 500 kilometer øst for Mauritius – 2000 kilometer fra den afrikanske kysten. Til sammen utgjør de to øyene brorparten av Republikken Mauritius, som var en britisk koloni helt fram til 1968. Med en forhistorie som nederlandsk og særlig fransk koloni under store deler av 1600- og 1700-tallet er øynasjonen fortsatt overveiende fransktalende.

Werkstattkino er et celluloidtempel somvirker urørt og uforandret siden 80-årene

Lille Mauritius – som gjerne blir omtalt som «Asias port til Afrika» – er i dag av betydelig strategisk interesse for økonomiske giganter som Kina og India. Det er til og med snakk om å omskape landet til et økonomisk knutepunkt med Singapore som forbilde. Dette verdenshjørnet gjør seg likevel bare unntaksvis bemerket i resten av verden. Og kanskje er det dokumentarfilmens aller største fortrinn at den byr på privilegerte glimt fra steder og folk som de fleste av oss ellers ikke ville hatt noen anelse om.

Utpreget formsans og kunstnerisk tilnærming

Filmkunstneren Lee er selv født på Mauritius, men er nå basert i Berlin, der hun har samarbeidet med Schön siden 2015. Samarbeidet deres har blitt beskrevet som «en form for observasjon der virkelighet og fiksjon smelter sammen». Sec Rouge føles på overflaten som et stykke Cinéma verité, hvor vi som flue på veggen får servert ferske utsnitt fra den virkelige verden.

Siden premieren i Hamburg i juni har Sec Rouge gjort seg bemerket ved kvalitetsbevisste dokumentarfestivaler. Selv fanget jeg opp filmen den aller siste dagen under Underdox – en liten, koselig og innholdsrik filmfestival som finner sted i München hvert år. Den 13. festivalen i rekken gikk av stabelen mellom 11. og 17. oktober, og til tross for navnet inneholdt festivalprogrammet flere utvetydige fiksjonsfilmer (som Bruno Dumonts musikalske hardrock-versjon av Jeanne d’Arc, Jeannette), ved siden av «konvensjonelle» dokumentarer og hybrider som brøt opp de ulike kategoriene.

I Sec Rouge følger vi tre fiskerkoner, som alle heter Marie, over fastlandet og ute på sjøen, der de med en spiss stav spidder pulserende blekkspruter gjennom hodet. (Den største av de intelligente skapningenes ni hjerner befinner seg her.) Dette arbeidet, kjent som piqueuse ourite, har en tradisjon som går mange generasjoner tilbake. Det har vært en ekstra inntektskilde for kvinnene – som også får ta del i det kameratslige fellesarbeidets gleder mens mennene deres er ute og fisker. Arbeidet kan være farlig («noen forsvinner sporløst»), og det skyldes stadig oftere de forstyrrende effektene av klimaendringene: «Jeg skjønner ikke havets språk lenger,» sukker en av kvinnene bekymret.

Siden premieren i Hamburg i juni har Sec Rouge gjort seg bemerket ved kvalitetsbevisste dokumentarfestivaler.

Den gunstigste perioden for blekksprutjakt har alltid vært det som i en fransk-kreolsk vending beskrives som sec rouge – et begrep som referer til det «tørre røde» lavvannet som følger en springfjære. Disse sec-rouge-periodene er nå stadig sjeldnere; filmens høystemte og elegiske tone inngir en følelse av at vi er vitne til et fenomen som snart vil gå inn i historien. Men Sec Rouge er langt mer enn en historisk arkivering for framtiden. Fra den første lange tagningen – som viser en av kvinnene under en stor blek himmel i fullkommen stillhet – er det klart at historien bæres fram av regissører med en utpreget formsans og en original kunstnerisk tilnærming.

Stemningsfull «sakte film»

Sec Rouge er for det meste en var og stillferdig film – bønner som hviskes under morgengry, en mørk profil i skumringen. I kraft av sitt korte format går den inn i en serie av stillestående tagninger som plasserer den i den mye omtalte slow cinema-sjangeren. Men inntrykkene bygger seg allikevel gradvis opp; en sekvens i den siste tredjedelen av filmen, der vi ser solens første stråler lyse over et svart hav, er et imponerende filmatisk kupp.

Sec Rouge Regissører Kate Tessa Lee

Dette gåtefulle stykket stemningskunst blir også kronet av forløsende øyeblikk: Vi følger en av Mariene ut i båten gjennom turbulente og tordnende bølger; vaktsom overveier hun situasjonen fra sekund til sekund før hun med ett kaster loss med en kvass besluttsomhet. Det er et subtilt og eggende klimaks i en film der hver eneste scene og overgang bidrar til en helhet full av sterke inntrykk.

Accession på trivelige og uformelle Werkstattkino

Sammen med Sec Rouge rommet festivalen også verdenspremieren til Accession – en glødende og fintfølende 48-minutter lang film regissert av den amerikanske duoen Armand Yervant Tufenkian og Tamer Hassan. Paret, som er basert i henholdsvis Los Angeles og Chicago, valgte Underdox som sted for den første visningen. Først og fremst på grunn av festivalens sjarmerende hovedsal – den trivelige og uformelle Werkstattkino – som ikke bare er utstyrt for visning av analogt materiale, men som også prioriterer analoge filmer så langt det er mulig.

Lokalisert i en kjeller under et portrom, mellom et uavhengig teater og en øl- og grillrestaurant, er Werkstattkino med sine 35 plasser et veritabelt celluloid-tempel som virker urørt og uforandret siden 80-årene. Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg Münchens mest beundrede og beryktede filmskaper, Rainer Werner Fassbinder, breie seg på bakerste rad med en øl fra den improviserte lobby-baren.

Sec Rouge Regissører Kate Tessa Lee

Tittelordet Accession refererer til et tillegg til en biblioteksamling, og antyder at verket har minst én fot i fortiden. Filmen er strukturert rundt en serie personlige brev skrevet mellom frøsamlere som deler den samme hobbyen. Brevene er hentet helt tilbake fra 1806. Det første brevet er faktisk adressert til den amerikanske presidenten, og frøene selv må ha vært vedlagt brevene. Både sendere og mottakere er amerikanere; gjennom fem år har regissørene reist til brevskrivernes adresser, vanligvis stille landlige steder, og filmet det de kom over på en gammel spole med 16mm film. Disse spolene blir andektig listet opp og spesifisert i rulleteksten: «Film stocks in order of appearance.»

Eksentrikere med grønne hender

Skrammer og «ufullkommenheter» er synlige i den kornete filmen fra begynnelse til slutt. Resultatet er en organisk, oppslukende opplevelse. Alt er kompromissløst old school, også bruken av brevpost i kommunikasjonen mellom mennesker som er langt fra hverandre, i en film som selv fungerer som et kjærlighetsbrev til det forgangne og utidsmessige.

Brevene blir lest av en rekke stemmer, som alle lyder autentiske i sin uprofesjonelle – av og til haltende – framføring. («Kjære gartnervenn Craig …») Sammen framkaller de en tapt og godmodig visjon av et nesten forsvunnet Amerika. Brevene er krydret med herlige parenteser og tilfeldige detaljer: «mine beste hilsener til alle mennesker, planter og fjærkre», idet «Owen» avslutter brevet. Accession er en rørende hyllest til uavhengige små prosjekter – det stikk motsatte av det kommersialiserte «industrijordbruket» som på katastrofalt vis har endt opp med fullstendig å dominere det amerikanske jordbruket de siste tiårene.

Vi forstår etter hvert at den essensielle overlevelsen til de utallige lokale artene avhenger av det utrettelige pågangsmotet til disse eksentrikerne med grønne hender. Yervikian og Hassan løfter dermed fram en uanselig og overraskende form for «undergrunnsbevegelse» – en hjemmesnekret form for motstandskamp som blir enda mer imponerende fordi den er avhengig av slike skjøre materialer. Bokstavelig talt en radikal bevegelse.

Gratis prøve
Kommentarer