Under Putin: redselen har kommet tilbake

Etter å ha vært president i tre år, har Vladimir Putin fortsatt støtte fra fire av fem russere. En virkelig kraftprestasjon, tatt i betraktning konsekvensene av de siste reformene.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det russiske maktapparatet har all grunn til å triumfere. I de siste meningsmålingene oppnår Vladimir Putin 83 prosents støtte i befolkningen. Men, med unntak av de nyrike, har folk åpenbare problemer med å føre et verdig liv. Blir det så aldri slutt på folks apati?

Presidenten har vært en mester i å spille på patriotiske strenger. Han skryter av at landet er på vei tilbake til den internasjonale scenen – deltakelse i kampen mot «internasjonal terrorisme,» nedbetaling av gjelden, toppmøter, forsvar av interessene til store russiske bedrifter – men holder munn om betingelsene: ultraliberale reformer, reduksjon i sosialbudsjettene, aksept av økt amerikansk innflytelse i Russlands nærområder…

Personligheten hans teller også mye, og bidrar til å relativisere den politiske dommen over ham. «Putin har en vanvittig sjarme, en sterk personlighet. Han er en virkelig type,» sier en kvinnelig fagforeningsaktivist, som ellers er svært kritisk. Dette er en tradisjonell reaksjon hos russerne. Selv om de kritiserer politikken voldsomt, blir den som har makten tilgitt.

Ønsker sterk stat

I et traumatisert samfunn, preget av oppløsning og oppgitthet, utrygghet og fattigdom, har Putin særlig dratt nytte av det utbredte ønsket om gjeninnføring av en stat som forsvarer allmenn-interessen, sosiale ordninger og et «lovens diktatur» som ordner opp med den kriminelle økonomien. Første akt i dette stykket er å ta styringen over oligarkene, disse innflytelsesrike forretningsfolkene fra Jeltsin-tida.

Boris Berezovskij og Vladimir Gussinskij måtte henholdsvis flykte til Storbritannia og Spania. Mikail Jivilo (metallurgi og aluminium) dro i eksil til Frankrike. En annen aluminiumsmagnat, Alexander Bykov, har sittet i fengsel siden 1999. Russerne er takknemlige overfor presidenten som har klart å bremse oligarkenes politiske appetitt, og på den måten gitt myndighetene større autonomi i forhold til spekulanter og forretningshaier.

Men: Da oljeselskapet Slavneft skulle privatiseres i midten av desember i fjor, ble aksjene solgt til en pris som bare så vidt lå over åpningsbudet…

Når Putin har satt forretningsfolkene på plass, er det først og fremst for å rydde plass til sine egne medspillere. St. Petersburg-gjengen og representantene for spesialtjenesten er i ferd med å ta hånd om de økonomiske kommando-postene gjennom gassgiganten Gazprom, det nasjonale jernbaneselskapet og elektrisitetsverket.

Også lederne for de store private gruppene avkreves lydighet overfor myndighetene. De opprørske oligarkene er skjøvet til side – ikke fordi de har plyndret økonomien, men fordi de har vært for kritiske overfor presidenten. Etter denne opprenskingen, har bedriftslederne ikke latt én anledning gå fra seg til å uttrykke sin støtte til presidentens politikk.

Bedriftsrådet, som ble opprettet i august 2000 som konsultasjonsorgan for den føderale regjeringen, er satt sammen av lederne i de viktigste selskapene. Disse sitter også i den nye russiske arbeidsgiverforeningen: Unionen av russiske industri- og bedriftsledere. Forholdet mellom næringslivsfolk og lederne i Kreml er blitt mer institusjonalisert, men bærer fortsatt preg av et klientforhold. Men det er presidenten som trekker i trådene.

Ifølge økonomen Anton Oleynik har samrøret mellom økonomi og politikk aldri vært så sterk, «og den er tydelig helt ned til samfunnets laveste nivå; regioner og kommuner.» Sant nok har guvernørene mistet sin parlamentariske immunitet, og flere har måttet gå av etter press fra Kreml. Det er altså presidentens makt som er styrket, og ikke statens sosiale sammenbindende funksjon. For øvrig heter lederne for de sju nye administrative regionene «presidentens representanter.» Og overføringen av ressurser fra periferi til sentrum utarmer regionene, samtidig som de får ansvar for flere og flere utgiftsposter.

Den nye bølgen av ultraliberale reformer støtter seg på forventninger fra brede lag i folket. Reformene er «nødvendige,» hamrer mediene inn, for å komme ut av «kaoset» fra Jeltsin tida. «Ingenting fungerer lenger! Alt forsvinner!» Mangelen på troverdige alternativer tynger. Uansett, i lang tid har flertallet av befolkningen vendt seg til å klare seg som best de kan, ved å gi blaffen i lover og regler.

Union busting

Februar 2002: Den nye arbeidsmiljøloven som det internasjonale pengefondet (IMF) har krevd, trer i kraft. Denne loven styrker arbeidsgiverne på bekostning av de ansatte. Arbeidsforholdene skal ordnes gjennom kontrakter av ulik varighet. Det blir lettere å si opp folk. Arbeidstida forlenges. Kvinnenes rettigheter svekkes. Fagforeningenes rettigheter innskrenkes dramatisk.

Dette siste vil særlig ramme minoritetsforbundene, som er de mest aktive. Med unntak av de alternative fagforeningene, forholder folk seg passive. Igor, som arbeider på en kulelagerfabrikk i Volgograd-regionen, sier det slik: «Alle disse lovene er bare papir. I praksis er det ledelsen som har det siste ordet…»

Enda en gavepakke til bedriftslederne: Innføringen av en lik sats på all inntektsskatt på 13 prosent fra 2001, og en reduksjon av overskuddsbeskatningen fra 35 prosent til 24 prosent. Allerede våren 2000 ble bedriftenes sosiale kostnader redusert fra 38,5 til 35 prosent av lønnsutgiftene. Og russerne har ikke protestert. De håper på økonomisk oppgang.

Presidenten er klar over dette, og gir prioritet til økonomisk vekst. I midten av desember svarte han på et direkte spørsmål, og lovet folk økt kjøpekraft. Veksten har skutt fart, og har økt fra seks prosent i 1999 til åtte prosent i 2001. Devalueringen av rubelen, og gjeninnføringen av en viss valutakontroll, har favorisert den innenlandske produksjonen.

Høyere oljepriser har også virket inn. Men veksten falt til fire prosent i fjor, og brutto nasjonalprodukt er ikke høyere enn 70 prosent av nivået i 1990. Sentralmakten støtter ikke investeringer i den nasjonale økonomien, mens økningen i rubelens verdi på nytt gjør landet mer avhengig av import.

Mens de reelle lønningene sank kraftig i 1998-1999, har de siden økt som et resultat av veksten. Men kapital-avkastningen har økt langt hurtigere enn lønningene, som fortsatt er lavere enn før sommeren 1998. Dette har ført til økte forskjeller.

Ifølge offisielle tall, mottar 20 prosent av de fattigste russerne seks prosent av inntektene, og deres inntekter utgjør bare en femtendedel av inntekten til de 20 prosent rikeste. 27 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen (andre tall sier 40 prosent). Regjeringen har forpliktet seg til å heve minstelønna opp til fattigdomsgrensen, men ennå utgjør den ikke mer enn 22 prosent av denne!

Velferden forsvinner

Putin skryter av å ha gjort slutt på at folk ikke får utbetalt lønn, mens arbeidsgiverne setter seg i gjeld for å betale ut lønningene. Den ventede reformen i systemet for betaling av statsansatte vil overføre lønnsansvaret fra sentralmakten til regionene, som allerede er ute av stand til å betale.

For å se lyst på russernes materielle framtid, må man ha mye fantasi, bo i Moskva og befinne seg i toppsjiktet i et selskap. Velferdsstaten er i ferd med å forsvinne fullstendig i ruinene etter Sovjetunionen. Tilbakebetalingen av utenlandsgjelda, og reduksjonen i skattene, blir gjennomført på bekostning av lønningene til de statsansatte. De sosiale ytelsene smelter som snø for sola. Gjennomsnittlig pensjonsutbetaling ligger på knapt 20 prosent av det som er nødvendig for å leve, noe som sommeren 2001 «legitimerte» innføringen av pensjonsfond. Statens helseutgifter utgjør bare 0,2 prosent av brutto nasjonalprodukt, og sykehusene mangler penger til å kjøpe nødvendige medisiner.

Arbeidsløshetskassene er nedlagt, og utbetalingene til arbeidsløse er latterlig lave. De statsselskapene som ennå ikke er privatisert, drives med det mål for øye å berike lederne personlig.

Konsentrasjonen av rikdommen, som begynte allerede under Jeltsin, fortsetter i det skjulte. Unionen av russiske industri- og bedriftsledere kontrollerer tre fjerdedeler av landets rikdommer og fire femtedeler av brutto nasjonalprodukt. Innen industrisektoren står de åtte viktigste selskapene for to tredjedeler av landets produksjon.

Sosial og politisk undertrykkelse

Ett eksempel: Gazprom, klassifisert som det første av de to hundre største selskapene. Selskapet har monopol på gassproduksjon, og sprer nå virksomheten sin til kjemi og olje, metallurgi, bankvesen og medier (særlig tv-stasjonen NTV). Det har også tette bånd til oljeselskapet Rosneft og finansselskapet Mezprombank.

På tross av sin delvis statlige karakter, driver selskapet med tanke på privat profitt på kort sikt, gir lite tilbake til staten, og investerer knapt noe. Produksjonsapparatet foreldes, befolkningen må akseptere økte gasspriser og staten blir svindlet gjennom et eksportsystem som gjør det mulig å skjule store summer.

Opprettelsen av slike megagrupper svarer til en ny etappe i delingen av eiendom: Storkapitalen styrker sin kontroll over industrien gjennom kryssende aksjeposter, som er vanskelige å spore fordi de er skjult bak fiktive selskaper. Aksjonærene utenfra kjøper opp selskapene, enten ved hjelp av administrative ressurser, eller ved å slå andre selskaper konkurs og så overta deres gjeld. De viktigste russiske oljeselskapene er blitt enige om å kjøpe det statlige selskapet Slavneft, og signerte i slutten av november i fjor en avtale om å bygge en oljeledning sammen, som skal binde sammen Vest-Sibir og Murmansk.

Offentlige tjenester slipper heller ikke unna privatiseringen. Ikke bare er telekommunikasjonene for en stor del privatisert, men det viktigste telefonselskapet, Sviazinvest, har måttet gi sine regionale selskaper større selvstyre for å forberede en kommende privatisering. På samme måte stadfestet dumaen i fjor høst en restrukturering av energisektoren som omdanner de lokale kraftselskapene til autonome firmaer som siden kan privatiseres. Bare linjene skal fortsatt være statlig eiendom.

Energisektoren blir styrt med jernhånd av Anatoli Tsjubais. Hovedselskapet, der staten eier litt mer enn halvparten av aksjene, omfatter filialer der 49 prosent av aksjene i svært mange tilfeller eies av selskaper som er registrert i skatteparadiser. Kutt i elektrisitetsforsyningen blir stadig vanligere for å tvinge dårlige betalere til å gjøre opp for seg. Det paralyserer offentlig transport og fratar hele kvartaler lys og varme.

Den samme fortjeneste-logikken styrer reformen av jernbanen. Driften settes bort til en rekke private selskaper som forventes å konkurrere. Staten beholder bare kontrollfunksjonene og eiendomsretten til den tunge infrastrukturen. Privatiseringen har allerede ført til at arbeid settes bort til underleverandører som eies av høyere funksjonærer. Den har også ført til en økning i billettprisene, nedbemanning og reduksjon i investeringene. Til sammen skal 35 prosent av de ansatte miste jobben.

Siste etappe i privatiseringen: Reformen av boligsektoren, som nå diskuteres i dumaen. Til nå har et statlig selskap regulert de lokale selskapene som står for vedlikehold av kommunale leiligheter og forsyning av vann, strøm, gass og varme. Den foreslåtte reformen innebærer å belaste beboerne med 100 prosent av tjenestenes priser – som er svært høy – og avskaffe reduksjoner for de fattigste.

Våren 2000 fikk firedoblingen av kommunale tariffer 20.000 mennesker til å gå ut i gatene. En enorm protest i det «stille» Russland.

Stat, lov og orden

Stat, lov og orden er slagord som Putin gjentar og gjentar. Og de samsvarer med en sosio-psykologisk utvikling i det russiske samfunnet. Gisseltakingen i oktober i fjor viser hvordan makthaverne utnytter denne retorikken. Etter at russiske spesialstyrker hadde stormet teateret, uttalte presidenten at «operasjonen hadde vært vellykket,» og understreket at han ikke ville tåle noe som helst angrep på statens autoritet.

At minst 130 uskyldige ble drept av en ukjent gass brukt i angrepet, var fort glemt. Akkurat som mordene på medlemmene i den tsjetsjenske kommandoen. Når statsmakten står på spill, har ikke menneskeliv lenger noen verdi.

At folk er tilbakeholdne med åpent å uttrykke sin misnøye, kan også forklares med en følelse som delvis var blitt borte under Jeltsin, nemlig redselen. For selv om de andre statsinstitusjonene faller fra hverandre, styrkes undertrykkelsesapparatet.

For å sikre seg mot alle typer av sosial oppstand, har Putin fått vedtatt en serie med lover som gjør opposisjon vanskelig eller til og med ulovlig. I samme ånd vedtok dumaen i juli i fjor – under påskudd av å bekjempe skinheads – en lov mot «ekstremisme» som utvider et allerede godt utbygd tvangsapparat. Reformen av fremmedloven gjør lovlig opphold i Russland til et mareritt, og kaster en mengde ikke-russiske arbeidere ut i lovløshet.

Men det er særlig når det gjelder den blodige krigen mot tsjetsjenerne at Putin virkelig viser at han styrer med jernhånd. Den russiske sikkerhetstjenesten (FSB) tar nå på seg ledelsen av «anti-terror-operasjonene,» og bekrefter dermed at de står over hæren og politiet.

Denne undertrykkelsen rammer også politiske og sosiale opposisjonelle. Man klarer ikke lenger å telle politiets hardhendte aksjoner for å løse opp møter og arrestere aksjonistene. Derimot gjør statsapparatet lite for å hindre organisasjoner på den ekstreme høyresiden, med noen få unntak. Enkelte onde tunger insinuerer også at disse blir oppmuntret i det skjulte.

Domstolene er korrumpert og trellbundet, særlig ute i regionene. Forfatningsdomstolen har en rekke ganger vist sin troskap til de politiske myndighetene. Særlig kan nevnes beslutningen om at krigen i Tsjetsjenia ikke strider mot «menneskets rett til liv»…

All motmakt demonteres systematisk. Den lovgivende makten er allerede underlagt presidenten. Føderasjonsrådet teller nå bare representanter valgt av regionene, og har dermed mistet både legitimitet og uavhengighet. Og dumaen blir mer og mer et sandpåstrøingsorgan. Presidentens majoritetsgruppe er tilstrekkelig for å få vedtatt vanlige lover. For å få gjennom grunnlovsendringer, tar Putin i bruk tyngre skyts. De metodene han brukte under oktober-sesjonen i fjor, for å få et forbud mot folkeavstemninger i tida før eller etter et presidentvalg, sjokkerte til og med de folkevalgte. Dumaen ble forvandlet til et rent sirkus. Utsendinger fra presidenten beleiret gjenstridige folkevalgte. Noen ble bestukket, noen ble truet, og noen ble utsatt for ren utpressing.

Den politiske opposisjonen i parlamentet er nå redusert til kommunistpartiet under ledelse av Genadij Sjuganov, som Kreml har gitt rollen som operette-opposisjon, samtidig som det er fratatt enhver mulighet til genuin kritikk. I april i fjor fikk presidenten avsatt alle de kommunistiske komitélederne i dumaen, og oppnådde dermed å få behandlet alle de liberalistiske lovforslagene mens kommunistpartiet ble sittende igjen med svarteper. I oktober fikk Kreml forbudt kommunistenes folkeavstemningskampanje, fordi man fryktet at denne ville skade presidentens popularitet. Kommunistpartiet er på denne måten omskapt til en ren bekvemmelighetsopposisjon ved framtidige valg.

Lydige medier

Mediene, som i stor grad havnet i lommeboka til de store private selskapene mot slutten av Jeltsin-epoken, blir igjen underlagt Kreml. Dette gjelder særlig fjernsynet, som er den viktigste informasjonskilden for russere flest. Det statlige eierselskapet er betydelig utvidet gjennom statskringkastingen RTR, kulturkanalen Kultura, pressebyrået Novosti, flere radiostasjoner, offentlige aviser og 92 tv-stasjoner. Etter at Berezovskij ble skjøvet til side, har staten overtatt kontrollen over fjernsynsstasjonen ORT, og en bankgruppe med nære bånd til presidenten, har kjøpt TV5 (tidligere TV6).

Gazprom eier NTV, elektrisitetsgiganten RAO EES eier RenTV. Og fjernsynskanalen TVTs, som kontrolleres av borgermesteren i Moskva, Jurij Lusjkov, har trådt inn i de lydiges rekker sammen med sin eier.

Ministeren med ansvar for mediene, Mikail Lesin, styrer alt sammen med jernhånd og med egen berikelse for øye. Han er fortsatt leder av Video International, som er eneleverandør av reklamesendinger i statskontrollerte fjernsynskanaler.

For å sikre det han tjener på denne virksomheten, sørger Lesin for at det alltid vises respekt for presidenten og hans posisjon.Tsjetsjenere, opposisjonelle og aktivister i den gryende anti-globaliseringsbevegelsen får ikke slippe til, og pressen omtaler dem som terrorister og spioner.

Gjengitt med tillatelse fra Le Monde Diplomatique

---
DEL

Legg igjen et svar