Under aogiri-trærnes vinger

Atombombeofferet Suzuko Numata takker aogiri-trærne for at hun har kommet seg gjennom Hiroshima-bombens helvete.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– Det første jeg tenkte på da jeg våknet opp tidlig på morgenen den 6. august 1945, var at jeg snart skulle gifte meg. Himmelen var skyfri og hjertet mitt boblet av lykke og forventning. Om noen dager skulle min forlovede komme tilbake fra krigstjeneste i Kina.

77 år gamle Suzuko Numata sitter i sin rullestol ved tre aogiri-trær – eller Chinese parasol som er navnet på engelsk – i Hiroshimas fredspark. Suzuko er en hibakusha, japanernes betegnelse for alle dem som fremdeles lever med ettervirkningene av historiens første atombombe.

Hennes venstre bein er amputert helt oppe ved hoften, hennes kropp er merket av kampen mot radioktivitetens forbannelser, hennes liv er historien om atombombens mareritt.

Likevel skinner hennes ansikt som en mild, livgivende vårsol.

– I mars 1944 hadde jeg stolt tatt farvel med min forlovede på Ujina-havn i Hiroshima. «Kjemp modig» var mine avskjedsord til ham. Indoktrinert av militarismen og nasjonalismen trodde jeg hardnakket på at hans hellige krig skulle belønnes med seier i Kina. Den 6. august var det bare et par dager igjen til jeg skulle gjenforenes med min utkårede, minnes Suzuko.

– Et fantastisk lysglimt

Fra veska si ved rullestolen drar Suzuko fram et fotografi av en fire etasjer høy murbygning, peker og forklarer:

– Både faren min, søseren min og jeg jobbet her på Hiroshima Kommunikasjonsbyrå, som huset televerket og posten. Klokka halv åtte den morgenen, etter at en falsk flyalarm hadde forsinket oss en halv time, dro vi alle tre av gårde på jobb. Jeg husker godt hvor glad og lykkelig jeg følte meg.

Da Suzuko kom fram til arbeidsplassen, begynte hun som vanlig å rengjøre kontorlokalene i et anneks oppe på taket hvor hun og faren jobbet.

– Det var allerede blitt en svært varm sommerdag, og jeg la merke til at flere av de mannlige kollegaene mine satt i bar overkropp ute på taket og slappet av før arbeidsdagen startet. I stedet for å gå ut på taket for å hente vaskevann – jeg var 21 år og sjenert – gikk jeg ned til fjerde etasje hvor det var en vask i gangen. Akkurat da jeg kom ned, ble jeg blendet av et fantastisk lysglimt i rødt, gult, blått, grønt og orange. Jeg kan fremdeles se for meg det lyset.

Fastklemt i mørket

– I neste øyeblikk kom en forferdelig vind og båste meg meg overende. Det neste jeg husker var at jeg lå fastklemt i mørket under noe forferdelig tungt. Så mistet jeg bevisstheten igjen, forteller Suzuko.

Klokka var 8.15. Det amerikanske krigsflyet Enola Gay hadde akkurat sluppet sin dødelige ladning. I løpet av ti sekunder hadde trykkbølgen fra eksplosjonen spredd seg i en radius på 3,7 kilometer fra hyposenteret: Nesten alle hus laget av tre i en radius av 2,3 kilometer ble knust, hus så langt borte som 6 kilometer fikk store skader, takstein fløy av hustak 8 kilometer unna, mens trykkbølgen knuste glass hele 27 kilometer unna hyposenteret.

Suzukos arbeidsplass lå en kilometer fra eksplosjonssenteret. Selv ble hun blåst fra gangen i fjerde etasje og inn i et annet rom hvor hun ble begravd under mur og betong. I neste øyeblikk kom varmebølgen, så ekstrem at alt brennbart innenfor en radius på to kilometer gikk opp i flammer eller smeltet alt som lava.

Svart regn

– Mens jeg lå der bevisstløs, begynte de overlevende, deriblant min far som ikke ble skadet, å lete etter døde og sårede i bygningen. Min venstre ankel lå fastklemt under betong, men i siste øyeblikk fikk de meg ut av den brennende bygningen. Da jeg kom til bevissthet utenfor, var det første jeg så forbrente og skadde mennesker som i panikk gikk rundt og skrek i dødsangst: «Vann, hjelp, mamma…».

Suzuko viser oss på fotografiet hvor hun ble lagt på en tatami-matte.

– Ved min høyre fot satt et menneske med et forbrent og forvridd ansikt, blødende fra glass-splinter som hadde boret seg inn over alt i kroppen. Først da hun sa «søster» til meg forsto jeg at det var min lillesøster. Jeg vet ikke hvor lenge det hadde gått siden det vakre, fargefulle lysglimtet, men plutselig ble himmlen svart og store regndråper falt ned over min skadde fot, forbrente kropper og døde mennesker.

Senere skulle Suzuko lære at det «svarte regnet» inneholdt store mengder radioaktivt avfall som skulle bringe med seg død i mange år framover. Offisielt døde rundt 140.000 mennesker umiddelbart av atombomben. Men de radioaktive ettervirkningene herjer fremdeles ofrene, og hvert år oppjusteres dødstallet, som nå har kommet opp i 230.000 mennesker.

Amputasjon uten bedøvelse

– Merkelig nok kjente jeg først ikke noe til min skadde fot. Men etter tre dager uten behandling gikk det infeksjon i såret. Kvelden den 9. august kom en doktor og sa til meg at de måtte amputere beinet for å redde livet mitt. Jeg skrek at jeg ikke ville, at uten beinet ville jeg ikke kunne gifte meg og fortsette å jobbe, forteller Suzuko.

– Men en kvinne som lå døende ved min side skjente på meg og sa at jeg burde være takknemlig for at jeg – i motsetning til mange andre – ville kunne leve videre selv om jeg mistet beinet. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg og jeg gikk med på amputasjonen, fortsetter hun.

Dagen etterpå skar doktoren av Suzukos bein med en sag – uten bruk av bedøvende midler.

– Jeg skrek ut i smerte, men amputasjonen reddet livet mitt, sier hun, og viser fram et nytt fotografi.

– Den 21. mars 1946 kom en amerikansk delegasjon hit til Hiroshima. Jeg vet ikke hva de skulle undersøke, men de tok masse bilder av overlevende. I 1979 var jeg med på å starte en aksjon for å få tilgang på disse bildene, noe vi lyktes med. Her er det de tok av meg, forklarer Suzuko.

– Som et levende helvete

Etter amputasjonen ble Suzuko umiddelbart plassert i første etasje i den utbombede bygningen til Hiroshima Kommunikasjonsbyrå. Den var såpass intakt at den ble brukt som et midlertidig førstehjelpsenter.

– Det var som et levende helvete: Mennesker uten hår med hud som hadde smeltet av kroppen og hang i filler fra fingertuppene vandret målløst rundt og jamret etter «vann, hjelp, mamma». Døde og levende eksisterte side om side, og lufta var fylt med stanken av blod, puss og kremeringen av lik som foregikk dag og natt ute på den utbrente ørkenen som en gang var Hiroshima.

Suzuko måtte gjennomgå fire nye operasjoner i det provisoriske sjukehuset før hun til slutt kunne vende hjem atten måneder senere.

– I mars 1947 hentet mor meg i en barnevogn som var omgjort til en slags rullestol. Jeg gråt hele veien hjem da jeg for første gang så hvordan byen var forvandlet til det ugjenkjennelige.

Hjerte fylt av hat

Suzuko og hennes families hjem var nå et lite skur av planker. Hennes far var uskadd, hennes mor hadde bare små skader. Men hennes storebror hadde store brannskader i ansikt og på brystet og hennes lillesøster led av sårene hun hadde fått av glass-splintene.

– Min lillebror, som hadde vervet seg til flyvåpenet som 14-åring under krigen, overlevde og kom hjem etter at Japan kapitulerte den 15. august 1945. Det var da jeg skulle ha giftet meg, men i stedet fikk jeg vite at min forlovede ble drept en måned tidligere under kamp i Kina. Hele min verden raste sammen. Sorgen forvandlet seg til et intenst hat og det eneste jeg tenkte på var å ta mitt eget liv.

– Hjertet mitt var fylt av hat, et hat som jeg tok ut mot familien min. Jeg kjeftet på dem, var aggresiv og tenkte bare på meg selv.

– Aogiri-trærne ga styrke

Suzukos far og søster gikk etter hvert tilbake til sine jobber på Hiroshima Kommunikasjonsbyrå.

– Far hadde lagd et trebein til meg og en dag tvang han meg til å bli med ham på jobben. Det var da jeg så aogiri-trærne utenfor bygningen. Før bomben pleide vi å sitte i skyggen av de fire trærne når vi hadde pauser. Ryktene etter krigen ville ha det til at ingenting kom til å kunne vokse i Hiroshima på 70 år. Men til min overraskelse så jeg at det vokste opp friske spirer fra de utbrente stammene til tre av trærne, minnes Suzuko.

Synet skulle forandre hennes liv.

– Jeg tenkte med meg selv at dersom aogiri-trærne klarte å overleve og stå på egne bein, kunne jeg også klare det. Trærne ga meg styrke og energi til å ville leve.

Selv om det tok lang tid å lære seg å gå med krykker på trebeinet, begynte Suzuko i 1951 sin gjerning som lærer.

– Jeg bestemte meg for å bli lærer for å fortelle barna om viktigheten av fred og sannheten om vårt lands rolle under krigen. Men helt fram til jeg pensjonerte meg i 1979 skjulte jeg at jeg selv var en hibakusha, og snakket aldri om min egen erfaring.

– Må fortelle sannheten

– Men så tenkte jeg at dersom bilde av meg som amerikanerne tok i 1947 ble frigitt, kanskje jeg da kunne fortelle andre om mine opplevelser.

Så skjedde altså i 1979, og det ble starten på Suzukos misjon. Siden den gang har hun vært i FN og fartet verden rundt med sitt budskap.

– Jeg må si ifra hva som er sannheten, hva som skjedde da vi ble offer for atombomben. Jeg vil gjøre det lille jeg kan for å bekjempe krig, militærbaser, kjernekraftverk og miljøødeleggelser, smiler Suzuko.

– Når to så små atombomber kunne skape så mye smerte i Hiroshima og Nagasaki, hvor forferdelig vil det da ikke kunne bli dersom vi ikke fjerner arsenalet av atomvåpen som i dag eksisterer i verden? Vi er ikke så mange gjenlevende hibakusha lenger. Når vi som opplevde Hiroshima og Nagasaki er borte, er det mitt håp at de unge – forenet i ett hjerte – jobber videre for fred.

Grønne og livskraftige

Suzuko vet ikke hvor lenge til hun får leve. Hun har utallige ganger gjennomgått behandling mot kreft og ettervirkninger som herjer kroppen hennes, men vil nødig snakke om det. I stedet viser hun fram et fotografi av sin lillesøster, som hun siden krigen har bodd sammen med.

– Hun lider av voldsomme smerter fra ettervirkningene av strålingen hun ble utsatt for. Den ene armen har hovnet opp som en stor ballong, men det finnes ingen behandling som kan hjelpe henne, forklarer hun.

Suzuko ser bort på de tre aogiri-trærne som en gang sto tilsynelatende døde utenfor hennes utbombede arbeidsplass. For mange år siden ble de flyttet til fredsparken som et symbol på overlevelseskraften. Det er ved disse trærne som i dag står grønne og livskraftige at hun aller helst vil fortelle sin historie.

– Trærne gir meg energi og kraft til å leve, sier Suzuko.

Hennes skinnende og milde ansikt er et bevis på det.

---
DEL

Legg igjen et svar