Menneskerettigheter under ett tak

Hvilken betydning har et menneskerettighetshus i konfliktene som nå pågår i Ukraina?

Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Hva gjør en norsk ideell organisasjon som Menneskerettighetshuset (HRH) i Ukraina? Ny Tid møter deres ansvarlige for området Ane Tusvik Bonde i Kiev.
«Vi jobber mye for at organisasjonene skal samarbeide, gjøre påvirkningsarbeid sammen, både overfor FN og overfor myndighetene. Vi kan ta opp kritikkverdige forhold overfor regjeringen, som noen her har vanskeligheter med å ta opp i den situasjonen landet befinner seg i,» sier Bonde.
– Betyr det at internasjonale lover betyr noe?
«Styrken til vårt nettverk er at vi prøver å få inn eksperter fra andre land. Eksempelvis sender vi inn en ekspert på krigsovergrep fra HRH i Zagreb nå. Vi har hatt med eksperter både fra Georgia, Polen og Aserbajdsjan. Her jobber folk opptil 20 timer i døgnet, og spesielt kvinnene. Det blir flere og flere kvinnelige ledere for menneskerettshusene. De er visjonære, de går inn og vil ting, og var de som faktisk klarte å organisere seg på Maidan.» (Se intervju med Matviichuk over.)
– Du arbeider med de gamle menneskerettighetene, men er det noen av dem som kan moderniseres?
«Mange vil kanskje si at det går inflasjon i rettigheter. Jeg tenker måten man må formidle det på er nytt, men at det som ligger i bunnen er det viktige. Vi jobber med forsamlingsfrihet, med ytringsfrihet, og med retten til å være menneskerettighetsforkjemper. Eksempelvis kan man snakke om retten til vann. Eller dersom man skal jobbe for kvinners rettigheter, er det en forutsetning at man har rett til å demonstrere. Det å stå opp for andres rettigheter er viktig for å få til endring. Setter man gravejournalistene i Aserbajdsjan i fengsel, får man hverken undersøkt om vannet er forurenset eller om medisiner utvannes. For å få bukt med korrupsjon er man avhengig av en kritisk presse for å se myndighetene i kortene.»
– Hvordan forholder HRH seg til vold, som under demonstrasjonene her i Kiev?
«I revolusjonen og regimeendringen på Maidan forsvarte vi ikke volden, men vi skjønner hvorfor folk hadde behov for å forsvare seg. Det var volden fra myndighetene, måten de presset fredelige demonstranter på, som førte til at det ble nødvendig for demonstrantene å forsvare seg. Norske politikere var tidlig ute med å anerkjenne folks rett til å demonstrere. Vår jobb er å få dem til å huske at det er viktig å fortsette støtten. Men vold avler vold, og krig er ikke veien å gå. Sivilsamfunnet på begge sider er bare vanlige mennesker – det er deres liv det går ut over.»
– Tror du at Øst-Ukraina og deler av Krim kan bli russisk?
«Jeg vet ikke hva Russland vil, men det at de er inne i Øst-Ukraina med soldater, og har sendt våpen inn, er det ingen tvil om. Det har også FN dokumentert. Jeg tror det er en fare for at folk på Krim aksepterer situasjonen slik den er nå. Situasjonen nå minner på mange måter om den andre steder i Russland, den er bare verre. Det er mer lovløshet. President Putin er tjent med at situasjonen er frosset, for å hindre en videre integreringsprosess med Europa. Men Ukraina må finne sin vei, og den er hverken mot EU eller Russland. Maidan handlet ikke bare om EU, men om å få bukt med vanstyre og korrupsjon. Det er det som blir testen på hvordan samfunnet blir. Det er viktig at krigen ikke blir unnskyldningen for ikke å få til dette.»

«Alle kjenner retten til å bli behandlet likeverdig.»

– Hvilken betydning hadde de sosiale mediene, internett og mobiltelefoner for oppstanden?
«Maidan viser at folk gikk ut i gatene – det er ikke sikkert man hadde fått en endring hvis man lanserte en underskriftskampanje på Facebook. Det er de fysiske møtene som er viktige. Det å snakke sammen, og det å ha tid. En konferanse vi holdt mellom advokater fra Ukraina, Russland, Aserbajdsjan og Hviterussland nylig, viste viktigheten av å møtes – hvordan skepsis ble snudd til interesse. Det kunne man ikke ha fått til på Skype.»
«Vi skal heller ikke være en liten klubb som snakker om menneskerettigheter – men en som går ut og hjelper andre. Et menneskerettighetshus som nå blir dannet her i Kiev – et hus bestående av flere organisasjoner – gjør at folk kan komme til et sted, få hjelp og lære om menneskerettighetene. Vi utfordrer også menneskerettighetsorganisasjoner når det gjelder å organisere seg og ha toleranse for hverandre. Selv om vi jobber for å bringe mennesker sammen, å inngå dialoger, kan det ta tid. Det kan gå et par år før man ser resultater.
– Men kan verdiene fra Vesten ha et for liberalt tilsnitt som ikke passer her i Ukraina?
«De individuelle rettighetene er helt ukrenkelige, de er ikke vestlige verdier. Sier man dét, nedvurderer man landene i øst, og man respekterer heller ikke de som har kjempet her eller i Midtøsten. Alle kjenner retten til å bli behandlet likeverdig. Eksempelvis i Tsjetsjenia, som har et rettssystem som ikke fungerer, men lar familien bestemme – der har drap av ektemenn økt mest. Når ingen slår ned på volden i hjemmene, blir menn beskyttet. Til slutt ser kvinnene ingen annen utvei enn å drepe mennene sine. Dette sier noe om at ideen om å verne familien ikke nødvendigvis handler om å verne individene.»
– Men om man med det sekulære som mål fratar religiøse mennesker deres fromhet og tradisjonelle verdier?
«Det er viktig å anerkjenne og respektere hva de har, hva man bør ta vare på og hva som er fint. Og når det er snakk om fravær av religion, vokser nasjonalismen.»

Les også hovedsaken om Ukraina.
og Norges ambassadør om Ukraina
Se også humanrightshouse.org

---
DEL