Utstilling:
Anush Babajanyan, Jessica Dimmock, Linda Bournane Engelberth, Ilvy Njiokiktjien, Nicole Sobecki, Maggie Steber og Sara Terry:
Her Take: (Re)thinking Masculinity
Et år etter at ideen oppsto, presenterte fotobyrået VII nylig den mangefasetterte utstillingen Her Take: (Re)thinking Masculinity på den syvende Photoville-biennalen I New York. Photoville, som består av 65 tidligere shippingkontainere pusset opp og plassert under Brooklyn Bridge, dannet fra 13. til 23. september scenen for en massemønstring av fotografier, fordelt på i alt 90 utstillinger. (Re)thinking Masculinity er allerede invitert til å delta på 2020 Photoforum Pasquart i Biel, Sveits.
Det mannlige blikket
Hver fotograf hadde valgt sin personlige tilnærming til temaet. Sara Terry bruker nytolkning av Édouard Manets kjente maleri Frokost i den grønne for å snu på kjønnsrollene både når det gjelder hvem som styrer blikket og hvem som er avbildet: Manets avkledde kvinner er i Terrys verk byttet ut med menn. I katalogteksten utdyper fotografen at hennes tolkning er basert både på verkets plass i kunsthistorien, feministisk kritikk og den kulturelle konteksten. Gruppen av menn og kvinner på piknik i naturen er tilsynelatende midt i en samtale. Likefullt ser ingen av dem rett på hverandre. Der Manets nakne forgrunnskvinne ser rett mot tilskueren, titter Terrys mannlige motstykke blygt ned i bakken. Maktbalansen er endret. Terrys nakne mann virker enda mer avkledd enn Manets nakne kvinne, der han sitter med sine iøynefallende tatoveringer midt i et røft bylandskap. Skyheten i det bortvendte blikket hans forsterker inntrykket av utsatthet.
Der Manets nakne forgrunnskvinne ser rett mot tilskueren, titter Terrys mannlige motstykke blygt ned i bakken.
Et møtende blikk er i mange kulturer regnet for å være en seksuell invitt, derfor styrer kvinnens blikk ned, for å opprettholde hennes ærbarhet. Nå er det mannens tur. Terry legger seg tett på fortellingen om makt og kjønn som Metoo-bevegelsen røsket tak i. Når hun nå ønsker å invitere menn inn i en diskurs, snakker hun for hele VIIs kvinnegruppe.
Utstillingstekst som nøkkel
Flere av fotografene har innlemmet utstillingstekster som ikke bare beriker, men snur tilskueropplevelsen av fotoverkene på hodet: Nicole Sobecki har i sin del Afroman avbildet en mann som ømt holder sin lille baby, der den varme nærheten fremheves av en bakgrunn i jordtoner. Maggie Steber skriver at hun før fotografering samtalte med hver enkelt av de portretterte om maskulinitet, kjønnstradisjoner og mannens utfordringer. En tåre nedover et mannekinn, en tett farsrelasjon til eget barn – med stillferdige virkemidler skildres et kraftig brudd med den tradisjonelle afrikanske mannsrollen.
Den mangefasettert tyngden Stebers dialog har gitt hennes bilder, finnes også i verkene til Jessica Dimmock. Hun har fotografert eldre transpersoner i miljøer der de tidligere måtte skjule sin feminine side. Det som omgir den avbildede er like viktig som vedkommende selv: Den gammeldagse stuen med broderte puter og den ditto konvensjonelt husmorkledde peker begge mot tidligere uoppfylte drømmer og lengsler. En eldre langhåret, oppstylet transe blir dobbelt sårbar i det røffe, ugjestmilde omgivelsene han befinner seg i.
Jessica Dimmock berører i sin fotoserie tabuet seksualitet, legning og alderdom, mens Anush Babajanyan utforsker «hvordan det er å være i deres sko» – det vil si skoene til menn som har preget henne – ved å posere i deres lånte klær. I sitt mest gripende bilde ligger hun henslengt i høyt, saftig gress nederst i komposisjonen, mens resten av flaten er fylt av et frodig grønt tre – og mer gress.
Mystikk og relasjoner
Det mest iøyenfallende er likefullt det estetiske. I Stebers The Secret Garden of Lily LaPalma har skjønnheten i portrettet «Leonard Gloating with Chrisantheums» transcendert til en visuell nytelse; en svevende samklang mellom uskarpe blomster og et flytende ansikt. Bak aner man konturene av den nedsenkede nakne overkroppen. Valget av dybdeskarphet sentrerer fokuset på øyne og munn. Flere menn er og fotografert med de blomstene Steber assosierer med dem. Mennene er plukket ut på sin skjønnhet forbi det ytre, det er deres persona som fascinerer fotografen.
Flere ting går igjen: Mannen som skjønnhetsobjekt, som forelder, mannens syn på seg selv og sitt eget utseende og legning, mannen som vil defi neres som noe mer eller noe helt annet. Mannen sett gjennom kvinnens blikk.
Likeledes lar norsk-algeriske Linda Bournane Engelberth seg tiltrekkes av det indre i sin utforskning av ikke-binæres virkelighet – det vil si mennesker som opplever seg fristilt fra en spesifikk kjønnsidentitet. Uttrykket hviler på de portrettertes egen gjennomslagskraft, og Engelberths fotografiske valg er nøkterne, samtidig som bildene har en egen glans – som om de fotograferte er omgitt av gyllent lys selv om fotografiene er sort hvitt.
Ilvy Njiokiktjien fokuserer på relasjoner – mellom mennesker som er og til dem som har gått bort – blant annet i bilder av yngre enkemenn med sine barn. Disse fotografiene er det lett å bli glad i: fedre som fyller rollen både som mor og far i lek og hverdag med ungene sine. En hånd på et lår, en datter over en skulder. Et ansikt som lyser opp bak to døtre som begge har laget barter av sitt lange, lyse hår.
Ekko og samarbeid
Fotografene har hatt samtaler og inspirert hverandre underveis i arbeidet med utstillingen. Flere ting går igjen i de ulike seriene: Mannen som et skjønnhetsobjekt, mannen som forelder, mannens syn på seg selv og sitt eget utseende og legning, mannen som vil defineres som noe mer eller noe helt annet. Mannen sett gjennom kvinnens blikk. De syv kvinnene bak utstillingen ønsker å skape debatt og samtale mellom menn og kvinner. Fotobyrået VII har vokst på å lene seg på hverandres styrker og ferdigheter – samtidig er ikke alt like rosenrødt: Disse fotografene befinner de seg i en mannsdominert verden med dertil hørende machomentalitet. Andelen yrkesfotograferende kvinner er på 15 prosent, ifølge British Journal of Photographys septemberutgave. Bransjen trenger endring – ikke minst fordi flere kvinner vil gi fotografiet nye vinklinger og andre fotografiske historier.
Photoville-biennalen gikk av stabelen 13. til 23. september i New York.
Biennalen besto av 90 separate utstillinger og er støttet blant annet av Fritt Ord.