Bestill vårutgaven med varslerbilaget her

Under babaenes hellige beskyttelse

REISE-ESSAY: Jeg tilbrakte korona-karantenen i en ashram i legendariske Rishikesh i India, åndelig ledet av Juna Akhara naga babas – nakne menn innsmurt i menneskeaske.

(Maskin-oversatt fra Norsk av Gtranslate (utvidet Google))

Koronagalskapen startet i mars mens jeg bodde med aghori babas i Varanasi i Uttar Pradesh, en av de viktigste hellige byene i hinduismen. Jeg hadde reist i India i to måneder da jeg hadde en motorsykkelulykke på vei til togstasjonen i Mughalsarai. Det var midnatt, og ulykken skjedde på motorveien, men på mirakuløst vis kom jeg uskadet fra det. Aghoriene tolket hendelsen som et tegn fra guden Shiva og tilbød meg beskyttelse og veiledning.

Ved et underjordisk alter for tilbedelse av gudinnen Kali voktet to nakne, askeinnsmurte aghorier den evige ild. De smurte et tilak-merke på pannen min til beskyttelse: tre horisontale striper av tykk aske. Jeg innser brått at det er Manikarnika-aske fra krematoriet like ved, tørr og varm menneskeaske fra lik som ble kremert for kort tid siden. Aghoriene tilbyr meg drikke fra en messingbolle ved ilden, det er ganga jal (vann), og det faller meg ikke inn å takke nei. Jeg får aske i både nesen og munnen da jeg drikker. Etter noen dager med denne metafysiske behandlingen er aghoriene enige i at tidspunktet er gunstig for meg å dra videre nordover mot Uttarakhand.

hdr

En Shiva-tilhenger ber om ly

Jeg ankommer til Rishikesh i distriktet Dehradun og oppsøker Tapovan, der babaene bor i små telt ved Ganges-bredden. Fremme ved den litt skjulte porten til ashramen Viswa Chetan er det stille. Det ser ikke ut til å være noen til stede, jeg hører bare hunder som bjeffer fredelig. Generelt skal en ashram [tempel, et verksted for åndelig vekst, red.anm.] ta imot besøkende som er på spirituell reise uten å ta betalt for oppholdet. Gjesten skal derimot delta i det daglige livet i ashramen og utføre seva – ashram-relatert arbeid.

De tar egentlig ikke imot besøkende nå under koronapandemien.

En tynn baba i oransje klede og dreadlocks vinker meg opp til tempelets tak. Han presenterer seg som Sandeep Puri, naga baba av Juna Ankhara-tilhørighet. Juna Akhara ble startet av filosofen og guruen Adi Shankaracharya ca. år 700 og består i dag av en halv million religiøse saddhu som samles under Kumbh Mela-feiringene ved Ganges.

Han forteller at han passer på ashramen for guru Ji, som er bortreist på ubestemt tid. De tar egentlig ikke imot besøkende nå under koronapandemien. 37-årige Sandeep Puri tilbrakte store deler av 2018 stående, bokstavelig talt, mens blod, puss og gasser kom sivende ut av kroppen. Han sov også stående, lent inntil en hylle. Nå er han Sannyasin-prest for en indisk-russisk ashram der guruen er fraværende og hjelperne er en broket blanding halvgale, pengelens og late dophuer. Ashramen – som skal tjene penger samtidig som den er et metafysisk akademi – får daglig besøk fra både politi og lege på grunn av pandemien, men Sandeep Puri vil ta imot meg likevel da jeg forteller ham at jeg er en Shiva-tilhenger som trenger ly og kan betale litt for meg. Ashramen har seks enkle ferdigstilte rom, fire av dem står ledig. Vi forhandler om prisen og blir enige om at jeg betaler 500 rupi i uken.

Etter den første uken ber han meg om 3500 rupi, mer enn jeg noensinne har betalt for opphold i en ashram. Men jeg var allerede blitt en del av livet der, og det å skulle dra derfra midt i koronahysteriet var utenkelig for alle parter.

Jeg våkner i femtiden, tar solbad alene ved Gangeselven og praktiserer sadhana.

Faste ritualer og seva

Rutinen i en ashram er mer eller mindre lik hver dag: Jeg våkner i femtiden, tar solbad alene ved Ganges og praktiserer sadhana – en daglig åndelig fordypning. Dusj, aarti [religiøst rituale, red.anm.] og en rask rengjøring av ashramen følger. Morgenluften er frisk, og fugler og dyr, lydene fra andre mennesker og elven skaper naturlig bakgrunnsmusikk. I halv åttetiden gir Sandeep Puri meg tegn til å starte morgenritualet: cannabisrøyking og chai (te) i fellesskap.

Å lære alle ritualer og regler for sattvic-levevis er hva livet i en ashram handler om

Morgen-chai lages i små mengder med mye ingefær og mer melk enn vanlig chai, en oppvåkningsdrikk. Å lære alle ritualer og regler for sattvic-levevis er hva livet i en ashram handler om og er samtidig en uuttalt innlemmelse i naga-fellesskapet. Mens teen lages, strømmer babaer og lokale indere til – lyden av ingefær som knuses i metallmorteren, fungerer som en vekkerklokke. Dagen kan starte.

Etter morgenritualet er det ulike aktiviteter: bad i elven, seva – rengjøring av ashramen og området der dyrene står, klesvask og vask av dyr, en byen for å handle mat og treffe folk, eller besøk i tempelet for en rask pudsja (ofring) i stillhet. Lunsj er i ashramen i et-tiden, men jeg dropper den og spiser frukt og chapati-lefse. Surya (solen) varmer, det er rundt 35 grader, og aktiviteter på dagtid er nesten umulig. I femtiden på ettermiddagen samles vi for et nytt chai-og-røykerituale, med fersk varm melk fra kuene.

En ny kalv ble født mens jeg var der, og flokken består nå av syv kyr som jeg har hjulpet til med å vaske, mate og stelle i disse månedene – en av de faste oppgavene ved ashramen. Vi reddet livet på en syk ku med mark i bena, så kvalmende at ingen orket å ta på dem.

Her har politiet lov til å denge løs på deg med bambuskjepp.

«Bambus-massasje» fra politiet

Dagens hendelser og aktiviteter diskuteres når vi er samlet. En russer som bor hos oss, gikk utenfor området mens det var portforbud. Politiet ga ham «bambus-massasje» – han kom tilbake til ashramen med store hevelser. Bambusmassasje er et uttrykk for at politiet slår løs på folk med bambuskjepp – noe også babaene gjør når de mener folk er uskikkelige.

Her har politiet lov til å denge løs på deg med bambuskjepp. En majoritet av befolkningen, inkludert babaene og vennene mine, synes dette er mer eller mindre greit. Det er daglig politibesøk og legesjekker, og kamper med bambuskjepp rastløse sjeler imellom.

Midt i koronapanikken i byen da folk løp rundt i gatene, mistet jeg bankkortet mitt. Mens jeg ventet på hjelp, måtte jeg klare meg i en måned på 100 euro. Alle sa jeg burde dra hjem, slik de andre utlendingene gjorde. Mine europeiske venner mente det samme: Jeg burde komme meg tilbake til Europas «trygge havn» mens viruset herjet.

Det falt meg ikke inn å dra hjem tidligere enn planlagt. De gale naga babaene i teltene like ved ashramen, som jeg besøkte illegalt under portforbudet, var enige med meg.
Banu Ji, en lokal politimann, kom innom og orienterte oss om utviklingen på lespende, stotrende engelsk. Når han stammet, stivnet alle til – Banu Ji er respektert, og hans lyter er derfor skamfulle.

Sov med aper og fugler

Middagen inntas i fellesskap i nitiden om kvelden, etter kvelds-aarti. Dagens siste ritualer foregår rundt klokken elleve, før man skal sove.
Etter som tiden gikk og jeg ble mer og mer engasjert i babaene utenfor ashramen, flyttet jeg ut av rommet mitt og inn i et uferdig rom ovenpå. Der sov jeg med hunden Kalu, langoor-aper, fugler, sommerfugler og den konstante summingen fra gresshopper og lydene fra Ganga Ji-elven.

I slutten av mai ble det mer intenst. Deler av India, som Uttarakhand, opphevet korona-karantenen. Babas, sigøynere og shastrier (reisende yogier, astrologer osv.) la ut på vandring igjen og oppsøkte vår ashram. Jeg følte det var på tide å dra videre.

Etter at jeg organiserte rengjøringen av ashramens øvre etasje og fjernet både apemøkk, rot og bygningsavfall, sa Sandeep Puri at jeg alltid ville være velkommen tilbake og ga meg et naga-navn: Dycha Puri. Vi var fire stykker som reiste fra Rishikesh mot Uttarkashi 190 kilometer unna, med en usikker reisetillatelse vi hadde funnet på nettet.

24 timer senere, etter utallige politikontroller, medisinske sjekker og andre pauser, sjekket vi inn på Pilot Baba Kaya Kalp Peeth ashram: Bhanwari. Stedet er en kjent Juna Ankhara-ashram like ved Bhagirathi-elven (det lokale navnet for Ganges) oppkalt etter en kjent rishi (vismann) som mediterte i tusenvis av år i de snølagte Himalaya-fjellene.
Der kunne jeg fortsette min religiøse plikt – Sanatana dharma.

Alle foto: Diana Pascu

BEGREPER

Aghori babas – asketiske saddhus (vismenn) som holder på med dødsrelaterte ritualer og smører kremasjonsaske på kroppen. De lager ofte smykker og gjenstander av menneskeben. Det tar 12 år å bli en naga saddhu eller aghori. De kan ha lendeklede. Ashram – sted for tilbaketrekning, der man lever enkelt og driver religiøse studier. Gjerne utformet som et tempel. Kali – hinduistisk gudinne, regnes som Shivas feministiske aspekt. Naga baba – undergruppe av saddhus, religiøse eller hellige personer, en slags munker, kalles også nakne yogier. Ofte dekket av aske. Saddhu – vis, religiøs, asketisk mann, inndelt i baba-undergrupper. Sattvic – betyr «ren, essens» og innbefatter leveregler for kosthold, der maten skal være ren og balansert.

Diana Pascu
Frilanser.

Relaterte artikler