Umenneskelige lidelser

– Et helvete på jord, sier buddhistmunken og frihetsforkjemperen Ven. Bagdro om tiden i kinesisk fengsel.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[okkupasjon] 17. oktober i år mottok Dalai Lama den amerikanske kongressens høyeste utmerkelse for sitt arbeid for internasjonal fred og forsoning. Prisen er en anerkjennelse av Dalai Lamas iherdige innsats for å finne en løsning på Tibet-konflikten gjennom dialog med det kinesiske lederskapet. President George W. Bush overrakte gullmedaljen til Dalai Lama, og dette er første gang de to opptrer sammen i en offisiell sammenheng. Det er nå 57 år siden okkupasjonen av Tibet.

Tibet ble angrepet av et økonomisk motivert Kina i 1950, noe som markerte starten på en årelang kamp mellom vold og ikke-vold. Verst gikk det ut over de som gjorde motstand, de som gjennom fredelige protester kjempet for sitt land og identitet. Klostre ble lagt i ruiner, munker ble brutalt mishandlet og drept og mange tusen tibetanere ble Kinas politiske fanger i grusomme torturfengsler. En av dem som har fått kjenne disse stedene på kroppen er buddhistmunken Ven. Bagdro.

18. april 1988 ble han arrestert av kinesiske soldater og anklaget for å ha ledet demonstrasjoner og drept en politimann. I dag reiser han verden rundt og forteller sin historie. Han har skrevet flere bøker og er aktiv i kampen om et fritt Tibet. Ny Tid treffer han i Dharamsala, en liten by nord i India der Dalai Lama og hans folk lever i eksil.

Lærte om Mao

Omringet av Himalayas hvite topper og tibetanske bønneflagg venter jeg på denne spesielle mannen med den spesielle historien. Etter 30 minutter og to kopper te viser det seg at han hadde ventet like lenge på meg i en annen etasje av restauranten. Vi får oss begge en god latter.

– Kan du fortelle litt om din oppvekst under kommunist-Kinas styre?

– Da jeg var ung, visste jeg ingenting verken om tibetansk historie eller kultur. Jeg kjente ikke til den tibetanske buddhismen engang. Jeg stolte ikke på det spirituelle fordi jeg gikk på kinesisk propagandaskole der vi ble hjernevasket. De kom også hjem til oss for å lære oss om kommunismen, om Stalin og ikke minst om Mao. Vi måtte henge opp bilder av Mao, mens bilder av Dalai Lama ble forbudt. Sakte, men sikkert innså jeg at kommunistene ødela den tibetanske kulturen. Det er ikke bare vår kultur som står for fall, men til og med deres egne kinesiske tradisjoner. Familien vår hadde stor matmangel. Jeg spiste frokost, trengte lunsj, men tenkte på middagen. Jeg vet ikke hvorfor de lot oss lide. Vi ble bare fattigere og fattigere, mens kineserne selv ble rikere.

Da jeg først traff Bagdro, var han rolig som en sildrende bekk. Nå buldrer han som en stri elv, tydelig engasjert for å redde sitt land og kultur.

– Hva fikk deg til innse galskapen?

– I 1983 gikk jeg i kloster. Noen år senere møtte jeg noen amerikanske turister som gav meg en bok av Dalai Lama, Mitt land, mitt folk. Kort tid senere deltok jeg i min første demonstrasjon for et fritt Tibet. Dalai Lamas bok fikk meg til å våkne, den åpnet opp mitt sinn. Jeg fortsatte sterke protester mot Kina og ble satt i fengsel. Nesten fire år i et helvete på jord. De spurte hvor mye Dalai Lama og den tibetanske regjeringen hadde betalt meg? «Ingen har betalt meg penger!» svarte jeg.

De spurte også om navnet på mine venner. Jeg ga ingen navn, alt mine venner ønsker, er et fritt Tibet. «Da får dere heller ta livet mitt. Jeg skal heller lide selv, enn å være årsaken til at mine venner gjør det!» sa jeg til dem. Soldatene ble veldig sinte og startet torturen. De satte elektriske sjokk i hodet, bak ørene og til og med i rumpa. Det var fryktelig.

Bagdro er tydelig preget av minnene, men han er ikke til å stoppe.

– Dette er vårt land, og det eneste vi ønsker, er et fritt Tibet. Frihet er en grunnleggende menneskerettighet. De kalte meg terrorist. Hvis jeg er en terrorist, kanskje Nelson Mandela eller Mahatma Gandhi er det. De ønsket også frihet. Jeg brukte å spøke med de kinesiske soldatene og si at det er bare den kinesiske regjeringen som ikke er terrorister.

Bagdro lener seg godt tilbake i stolen og ler en lun latter, tydelig fornøyd med kommentaren.

– Jeg fortalte dem akkurat hva jeg mente om dem. Jeg trodde jeg skulle dø uansett.

Grusomt helvete

Bagdro har morgensola i øynene. Det er noe magisk over han, der han sitter i den kirsebærrøde munkedrakten. Han bøyer seg fram igjen, legger albuene på bordet og knepper hendene. Det er åpenbart at informasjon av alvorlig karakter skal forløses.

– Kinesiske fengsler er så grusomme at jeg kan ikke beskrive det med ord. Hvis det finnes et helvete, så er det i Kinas fengsler, sier han, og forteller videre om grusomhetene han måtte gå gjennom:

– Jeg måtte stå ute barføtt på isen i en time til føttene mine var fulle av blod. De slo meg med en jernstang i magen. De hadde også en spesiallagd torturmaskin der de bant meg fast naken og senket meg ned i iskaldt vann. Det var surrealistisk. De skjøt meg i foten og knekte tre ribbein, men jeg ga dem aldri navn. Jeg skal heller lide selv, enn å være grunnen til at andre lider. I fengslet fant jeg skaller og beinrester fra mennesker. En periode sultet de meg slik at jeg begynte å spise på klærne mine.

I boka A Hell On Earth forteller Bagdro om hvordan de stumpet sigaretter i ansiktet hans og at han måtte gjøre fra seg i buksa fordi han satt i isolat med håndjern.

Bagdro og de andre tibetanske fangene fikk heller ikke lov å snakke i retten. Da de forsøkte å si noe til sitt forsvar, ble de dratt ut og banket. Ingen beviser ble lagt frem mot de tiltalte, og de ble nektet å snakke om torturen.

– Fengslene tok også masse blod fra oss fangene. Vi ble lovet legebesøk for sykdom og skader, men alt de gjorde, var å stjele vårt blod.

– Hva skulle de med blodet?

– Jeg har hørt at det ble transportert inn i Kina, hvor det ble solgt til sykehusene der.

– Hva har du lært etter oppholdet i Kinas fengsler?

– Det var tungt å komme til India, jeg hadde vært gjennom så mye og hadde ingen familie der. Men nå har jeg vokst og har et håp om et fritt Tibet og et godt liv. Første gang jeg hadde audiens med Dalai Lama, var jeg veldig sint på den kinesiske regjeringen. Det har vært så mye tortur og smerte. Vi hadde snakket med Kina, vi ville bare ha fred gjennom ikke-voldelige løsninger. Men Kina eier ikke respekt for verken Dalai Lama, den tibetanske regjering eller folket i Tibet. De ville bare ha vårt land, noe som også er sannheten i dag. Jeg sa til Dalai Lama at vi må slåss for å ta tilbake landet vårt! Da svarte Dalai Lama: «Vi skal ikke bruke vold, men fredelige metoder, det er mer kraftfullt.»

Olympisk ånd

– Er du sint på den kinesiske regjeringen nå?

– Jeg er ikke sint lenger. Kina trenger mer makt og de trenger mer land. Derfor okkuperte de oss i 1950. Det er tristere at den tibetanske regjeringen ikke gjør noe med situasjonen. Det er bare møter.

– Hva er nå den største utfordringen?

– Kina er en økonomisk supermakt, og av den grunn samarbeider andre land med Kina. Se for eksempel USA: Bush og Dalai Lama var i møte og vi hadde et håp om at det skulle bli fremgang, men ingenting skjedde. Bush er redd for å miste Kina som handelspartner. Bush og USA snakker bare om Irak og ikke om Kina. Det verden ikke vet, er at Kina produserer atombomber i Nord-Tibet og tester dem i verdens vakreste landskap. Men ingen snakker om disse kinesiske prosjektene. Hele verden er redd kineserne fordi de er så store på markedet. Deres store penger skaper dessverre frykt i det internasjonale samfunnet.

– Hva kan gjøres?

– Det er mange internasjonale møter, men det er bare ord og ingen handling. Vi må handle ut fra våre tanker om det skal bli en endring.

– Og nå er alle øynene rettet mot Kina og OL i Beijing?

– Dette blir en viktig tid for Tibet, og Kina er redd for at verden skal få vite hva som foregår. Ikke bare i Tibet, men også deres store brudd på menneskerettighetene og miljø. Om det ikke nå blir gjort noe, vil vår kultur dø ut. Media kommer til å ha stort fokus på Kina og myndighetene gjør alt de kan for å dekke over sine mørke hemmeligheter.

Han rører forsiktig i urteteen.

– Kineserne snakker om vennskap og fred, men det er kun på utsiden. Det er kun for å selge et produkt. De som arrangerer OL, vet også om kinesernes forhold til menneskerettighetene, men for dem handler det også om penger og ikke den olympiske ånd. Kineserne har brukt bestikkelser i kampen om OL. Alle sportsgrenene har blitt pengemaskiner med mindre fokus på ekte verdier. De som betaler mest kan gjøre hva de vil med idretten. Vi må ta jernmasken av kineserne, da kan situasjonen forbedres. Fredelige våpen må brukes nå.

En fin drøm

– Hva er det viktigste for Tibet nå?

– Vi må ikke sette vår lit til at andre skal redde oss. Hver enkelt tibetaner må stole på sin egen kraft og kjempe. Vi må handle nå, da er det håp for et fritt Tibet. Se på Gandhi, han gikk mange ganger i fengsel, han kjempet for sitt folk og var aldri redd for britene. Det samme må vi gjøre. Vi kan ikke ha en Gandhi som bare sitter på kontoret og slapper av. Den tibetanske regjeringen i eksil må ta bedre tak i situasjonen. Hvis man virkelig vil gjøre en forskjell, må man handle.

– Tror du på et fritt Tibet?

– Ja, et fritt Tibet kommer! Kineserne må stå for sine politiske ugjerninger. Det er ikke bare Tibets kultur som påvirkes av dette, men hele verden.

– Hvordan påvirker du mennesker?

– Menneskenes sinn forandres raskt. Akkurat som en mobiltelefon, som om bare ett eller to år er ute av markedet og en ny blir populær. Slik er også våre kulturer, fordi de er knyttet opp mot vårt sinn og vårt sinn er i konstant bevegelse. Jeg reiser rundt i verden og taler, vekker opp unge mennesker. Jeg jobber ikke for noen organisasjon, men for meg selv. Jeg tjener ikke penger på dette, jeg tjener mitt land.

– I natt hadde jeg en merkelig drøm. Den var så virkelig. Jeg var hjemme med min familie i Tibet. Naturen var fantastisk vakker. Gresset var grønt og himmelen nydelig blå. Plutselig kommer Bush gående ned fra fjellet. Vi tok godt imot han. Bush kom for å fortelle at han støttet Tibet og at vi snart kom til å bli et fritt land igjen. Det var en fin drøm.

---
DEL