Ulvetider

For 12. gang på rad har FN erklært at Norge er verdens beste land å bo i. Det gjelder ikke for ulven. 

Foto Per Løchen / SCANPIX
Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.

Norges politiske ledelse opptrer med stoisk ro. Tross massive protester fra inn- og utland holder den foreløpig fast ved beslutningen om å utslette 47 av cirka 68 ulver i Norge – selv om de står på Norges liste over sterkt truede arter. Selv om ulven forårsaker minimalt tap av husdyr. Selv om Norge består av mennesker som sies å elske naturen. En miljønasjon i kamp med seg selv. Forstå det den som kan. Annerledeslandet markerer seg igjen.

En del av forklaringen – trolig den viktigste – er riktignok innlysende. Sauebønder og jegere har sine trofaste forbundsfeller i lokalforvaltning såvel som i rikspolitikken. 11 000 jegere er ute etter 47 jaktkonkurrenter, også innenfor ulvesonen. Dette til tross for at konkuransen gjennom rovdyr generelt er mikroskopisk, og til tross for at påstander om at ulv er en fare for mennesker stort sett kun kan bekreftes av Rødhette. Men jegerne trenger ikke argumenter. De har fått sin license to kill.

Beskyttet i Italia. Og sauebøndene? De har vennet seg til å få politisk støtte for sitt verdensbilde: Vi har sauer som vi tjener penger på og som vi sender ut i naturen på egen hånd. Uansett hvordan vi (mislig)holder flokken vår, er det rovdyrenes feil når de forsyner seg av mat de ikke burde. Vi mennesker har nemlig førsterett til naturen. Med lovens velsignelse.

Norge er et stort land med masse plass, og en knøttliten befolkning på fem millioner innbyggere som er kjent for sitt nære forhold til naturen. Til sammenlikning er Italia et like stort land, men med lite plass på grunn av en befolkning på 60 millioner. Italienere er kjent for å elske kulturen. For dem er natur egentlig noe de sjelden har sett, fordi den er fordrevet av folk, solsikker, vinranker, håndlagde landskap og gamle ruiner. Men se – likevel har 600–700 ulver funnet steder å trives, og folk ønsker dem velkommen. Bestanden er stabil. Også i Italia finnes det naturlig nok  grupper som ser sine egeninteresser truet. Krypskyting – ikke lisensfelling – er et problem. Ulven er en beskyttet art. I Italia.

Villmarkens kulisser. Utenlandske medier forsøker ikke å forstå nordmenns rabiate omgang med utryddingstruede dyrearter som ulv, bjørn, jerv, kongeørn og gaupe. (Fra Lyngen kommune rapporteres det forresten om 10 000 kroner i skuddpremie på gaupe. I tillegg utlover foreningen Lyngen Sau & Geit en dusør på samme sum. Tjue lapper på rappen for å få skyte et rødlistet dyr.) Den britiske forfatteren og miljøaktivisten George Monbiot, som skriver regelmessig for The Guardian, gjør rede for situasjonen i knusende detalj. I artikkelen «Norges plan om å drepe ulver sprenger myten om landet som dydig miljønasjon» slår han hull på bildet av Norge som en vidsynt, liberal og grønn nasjon. Norges aktuelle politiske klasse «er ikke mer sofistikert enn erobrerne i Det ville vesten på slutten av attenhundretallet.» Monbiot beskriver en verden på hodet – norske myndigheter som synes å forveksle integritet med sta alenegang. Han refererer til statistikken, som påpeker at den overveldende majoriteten av omkommet sau skyldes ulykker i ulendt terreng (som uansett ikke er egnet for sau): drukning, trafikkuhell, sykdommer. Monbiot peker på behovet for rovdyret som syndebukk – for å avlede fra relativt små, men mektige gruppers statsstøttede jakt – jakt på såvel rovdyr som på profitt. Ikke at disse argumentene ikke allerede er fremmet av våre egne miljøorganisasjoner, men det gjør litt ekstra vondt når det kommer utenfra. Skjønt åpenbart ikke for lisensgiverne.

Nå viser statistikken også noe annet, nemlig at rundt 80 prosent av både den landlige og urbane befolkningen faktisk ønsker å bevare den nåværende ulvebestanden, og gjerne også øke den. En stor demonstrasjon i Oslo i høst samt mange tusen klagebrev og underskrifter ble sendt til Klima- og miljødepartementet. Dette er en positiv og en negativ indikasjon på én og samme tid. Det viser at nordmenn engasjerer seg. Men hvorfor har de skaffet seg politikere som i en sentral sak representerer landet så katastrofalt dårlig?

Kan det være at vi rett og slett må stokke om på prioriteringene? At vi må slutte å velge våre ledere med et halvt øye, for «alt går jo så bra»? Vi går på tur i «villmarken» og godtar at den faktisk er en tom kulisse, skjønt med mye steinrøys. Ligger muligens også menneskets urangst for det ville på lur et sted, redselen for det ukontrollerbare rundt oss og i oss, enda så naturglade vi mener å være?

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL