Ulv, ulv!

Denne gangen er det alvor. Vil regjeringen har en bred norsk offentlighet – eller vil den ikke? Hjelp oss, Trond Giske!

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Fra nyttår innfører Posten portoøkningen som kan koste flere journalister i denne avisa jobben. Da er Posten ferdig med sin opptrapping av portoøkning for blader og aviser. Heretter skal det ikke ha noe å si, om du sender ut reklame eller tidsskrifter produsert av frivillig arbeid. Du skal betale kostpris for frakten uavhengig av innholdet. Bladportoen skal uansett betales som om publikasjonen veide 150 gram, og det kreves stadig større opplag for rabatterte ordninger. De store ukebladene som veier mer enn målet og har opplag på mer enn 100.000, vil spare penger på dette. Samtlige norske tidsskrifter vil møte en røft anslått dobling av portokostnadene. For Ny Tid betyr dette en dobling av utgiftene til distribusjon, tilsvarende lønna til to heltidsansatte journalister. Uten dem kan vi like gjerne legge ned.

Gjesp, tenker du kanskje. Ulv nå igjen? Jo da, dere har hørt leksa før. Også ved forrige statsbudsjett skrek vi jo om at de foreslåtte rammebetingelsene ville bety slutten på avisa. Ja, det stemmer det. En snuoperasjon i siste runde av budsjettet reddet oss det året. I år er det på’n igjen. I den såkalt meningsbærende offentligheten, med ukeaviser og tidsskrifter, er rammebetingelsene så små og så sårbare at de er helt uforutsigbare fra år til år. Hvert eneste år møter vi trusler om kutt i pressestøtten, økning i portoen eller omfordeling av belønningssystemet – slik at de største får en større del av potten.

I år er det altså portoen det står om. Selve distribusjonen, det som gjør at det er mulig å lage avis i Oslo på en torsdag og få den ved lunsj i Tromsø neste dag. Posten gjør bare som de har fått beskjed om. Portoøkningen er siste del av en treårs opptrapping av et lovpålagt krav fra Post- og medietilsynet. Fordi politikerne har organisert monopolbedriften som nettopp en bedrift, må den følge europeiske regler og sette priser i samsvar med kostnader.

Denne uka har stortingskomiteene vært åpne for deputasjoner. Flere har påpekt alvoret i portoøkningen, medieorganisasjonene har lenge vært på banen. Doble distribusjonsutgifter betyr dobbelt så vanskelige arbeidsvilkår for de minste og mest truede mediene. Dette har fått samferdselsministeren og kulturministeren til å snakke sammen. Det er en begynnelse. Men mye tyder på at Liv Signe Navarsete og Trond Giske ikke klarer å komme opp med noen løsning i tide. Uttalelsene fra statssekretær Steinulf Tungesvik i Samferdselsdepartementet tyder på at det mest realistiske resultatet er en delvis kompensasjon til de som skriker høyest. «Det mest naturlige er at vi kommer tilbake til dette ved revidert nasjonalbudsjett i mai», sa Tungesvik til Dagsavisen tidligere denne uka. Det er tydelig at statssekretæren ikke har forstått alvoret. Innen mai kan en rekke både tidsskrifter og ukeaviser allerede ha gått inn.

Den subsidierte portoen har vært porten til en meningsbærende offentlighet. Soria Moria-erklæringen har mange fine ord om både mediemangfold og om at Posten skal forbli 100 prosent statlig eid. Det sier seg selv at et statlig monopol ikke kan drive utelukkende etter bedriftsøkonomiske standarder. Det sier seg også selv at en løsning på dette problemet, ikke kan komme gjennom en enkel økning av pressestøtten. Den posten på statsbudsjettet er inndelt i så mange finurlige kategorier, som omorganiseres såpass ofte, at det vil være enda vanskeligere for ukeavisene å skrive budsjetter fra år til år. Tidsskriftene faller dessuten utenom. Vi roper ikke for det enslige lammet. Vi roper for selve grunnlaget for reell ytringsfrihet. Ulven er nær.

Løsningen må komme i en kombinasjon mellom samferdsels- og kulturpolitikk. Giske og Navarsete må jobbe sammen. De kan se til Danmark for modell. I EU-landet på andre siden av Kattegat er Posten underlagt de samme regler og konkurransevilkår som her. Der har de løst problemet ved å subsidiere Postens ulønnsomme utsendelser – etter innholdskriterier. Ukeavisene og tidsskriftene sendes fremdeles ut med tap, men Posten redder budsjettansvaret ved kulturpolitiske overføringer. Det er forskjell på ytringsfrihet og reklame.

Regjeringen viste ved å bruke 30 millioner kroner på et hus på Bygdøy at der er vilje til symbolpolitikk. Da den bare bød 25 millioner for det digre området på Hardangervidda, sådde de tvil om det var symbolene eller prinsippene som var det viktigste. Nå har den rødgrønne regjeringen igjen mulighet til å være prinsipiell. Giske, hører du? Hvis ikke tar ulven oss.

---
DEL

Legg igjen et svar