Ulv i Norge

Etter harde dragkamper har et flertall på Stortinget bestående av regjeringspartiene, SV og Arbeiderpartiet nå kommet fram til et kompromiss om rovdyrmeldingen. Fra naturvernhold er man forsiktig positive, til tross for at antallet ynglende ulv skal reduseres med 1/4 sammenliknet med regjeringens forslag. Vi deler ikke denne optimismen, fordi vi anser at Stortinget nå legger […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Etter harde dragkamper har et flertall på Stortinget bestående av regjeringspartiene, SV og Arbeiderpartiet nå kommet fram til et kompromiss om rovdyrmeldingen. Fra naturvernhold er man forsiktig positive, til tross for at antallet ynglende ulv skal reduseres med 1/4 sammenliknet med regjeringens forslag. Vi deler ikke denne optimismen, fordi vi anser at Stortinget nå legger opp til en urealistisk forvaltningsstrategi som verken tar godt nok hensyn til internasjonale forpliktelser eller til befolkningen i rovdyrutsatte områder.

Den største svakheten ved norsk ulveforvaltning er etter vårt syn at man legger opp til et for lavt antall ulv i kombinasjon med et meningsløst prinsipp om å avgrense ulvens bevegelse innenfor bestemte fylkes- og kommunegrenser. At ulven ikke leser stortingsvedtak bør være kjent for de fleste – den beveger og bosetter seg der den vil. Langt på vei er det også spill for galleriet å framstille utvidelsen av kjerneområdet som en håndsrekning til befolkningen i ulveutsatte områder. Ulven vil i hovedsak holde seg i områdene mot svenskegrensen – og det er der den eventuelt er et problem. Ett og annet streifdyr burde man kunne leve med – det være seg i områdene rett vest for Glomma, som nå blir en del av den utvidede ulvesonen, eller for eksempel i Telemark og Agder-fylkene, der ulven ikke får lov å oppholde seg.

En fornuftig forvaltning av ulvestammen ville innebåret at man ikke satte bestemte geografiske grenser for ulvens utbredelse, men at man satte klare grenser for hva befolkningen i ulveutsatte områder må finne seg i før det tas affære. Det er all grunn til å vise forståelse for de som opplever det problematisk å ha gråbein ruslende rundt husveggen eller barnehagen. I dag er befolkningen i disse områdene enten avhengige av å gå gjennom en lang prosedyre for å få tatt ut de dyrene som gjør mest skade, eller oppleves som mest truende. Hovedårsaken til dette er følgende: Med under 20 ulv i Norge ville det vært en katastrofe med en lokal ulveforvaltning. Bare noen ganske få feilbeslutninger om felling av ulv ville fått katastrofale konsekvenser for hele ulvestammen.

Dersom den norsksvenske ulvestammen fikk vokse tilstrekkelig til at den kunne tåle både fornuftig uttak av dyr, feilaktige men lovlige fellinger, sykdom og ulovlig jakt – som vi vet skjer, og som det er grunn til å frykte at vil fortsette – ville det vært langt mindre dramatisk å la fellingsvedtak skje på lokalt nivå. I en slik situasjon kunne nasjonale myndigheter fastlegge et overordnet regelverk, samtidig som de konkrete beslutningene ble fattet lokalt og som en direkte respons på skader eller truende framferd fra ulv.

Fra andre land vet vi at befolkningen kan lære seg å leve med store rovdyr, det være seg krokodiller, løver og tigere, bjørn eller ulv. I bunn må det ligge en erkjennelse av at Norge har en forpliktelse – ikke bare juridisk overfor det internasjonale samfunn, men overfor naturen selv – til å ta vare på store rovdyr. Ut fra den forpliktelsen må det springe en anerkjennelse av at dette ansvaret gjelder oss alle. Hvis vi vil ha store rovdyr i Norge, må vi akseptere at den beveger seg fritt. Og vi må akseptere at utgifter til tiltak som kan hindre tap av husdyr er et felles ansvar.

---
DEL

Legg igjen et svar