Ukristelige påskeskikker

Påsken er et populært påskudd for en fryktelig langvarig skitur og masse kitch i forskjellige gulnyanser.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Påsken er en tid for forsakelse og fråtsing, fremvisning av økonomisk og sosial status gjennom politisk korrekte turer på påskefjellet, en dæsj Jesus-identifikasjon, litt hekseromantisering og forvirrede tanker om en påskehare som av en eller annen mystisk grunn legger egg.

Påskeeggene

Blant de mest populære påskeskikkene er påskeeggene og påskeharen, som er to for øvrig uavhengige skikker. Påskeharen legger for øvrig ikke påskeegg.

Fra gammelt av ble det spist høytidsmat i påsken, og dette kunne også inkludere de etter hvert så populære eggene. Egg var en luksus for folk flest, og nettopp derfor fikk de status som høytidsmat.

Men skikken med å spise påskeegg er ny, i hvert fall her til lands. Det var såpass uvanlig med hønsehold før ca. år 1900 at det ikke var grobunn for noen utbredt påskeeggpraksis. Det er heller ikke skriftlig belegg for at det var vanlig med påskeegg før denne tiden, men kildematerialet er usikkert, ifølge folklorist Ørnulf Hodne i boken Påske. Tradisjoner omkring en høytid. Internasjonalt er imidlertid skikken svært gammel. Inntak av egg og annen festmat var en feiring av at fasten var over. Egget har symbolisert skapelsesmyter og livskraft i alt fra egyptisk til kinesisk religion. Og i Øst-Europa har man tatt eggene med seg til de dødes graver for å ofre til dem, som symbol på oppstandelsen. Eggsymbolikken har derfor ikke utelukkende kristen bakgrunn. Skikken med å male påskeegg skal være rundt to hundre år gammel i Norge.

Påskeharen

Påskeharen kjennes fra en sveitsisk barnesang fra slutten av 1700-tallet, og av en eller annen, ikke helt klarlagt grunn har denne skapningen blitt den som har kommet med påskeeggene.

Muligens har påskeharen en forbindelse med den haren trollfolk sendte ut for å melke godtfolks buskap, men dette er usikkert. Haren har også hatt status som fruktbarhetssymbol, og i form av påskehare skal han stamme fra Tyskland. Virkelig stor ble han imidlertid da han ble flyttet over til USA og det viste seg at han egnet seg ypperlig som myk og nusselig påskefigur som passet fint sammen med egg, et annet fruktbarhetssymbol. Eggene har imidlertid form av godterier i moderne påskehareskikk.

Onde makter

Både hekser og annet skrømt er også tradisjonelt spesielt knyttet til påsken, som i det svenske uttrykket påskekjerringer. I tradisjonen gjenfinnes det derfor et utall verneoppskrifter som skal sørge for at ikke trollmaktene, representert ved alt fra de underjordiske til den djevelske Loke, kjent fra norrøn mytologi, får ta over i denne utsatte tiden.

En del arbeid har vært oppfattet som syndig i denne tiden og derfor omfattet av tabuer. Dette var arbeid med øks eller skjæreredskap på skjærtorsdag, fordi man mente at Jesu kors ble tilvirket med slike redskaper nettopp denne dagen. Eller stikkarbeid, ettersom soldatene stakk Jesus med spyd, og spinning, ettersom tauene Jesus ble bundet til korset med, var spunnet på skjærtorsdag. Gjorde man arbeid som minnet om de overgrepene jesus ble utsatt for, forsterket man lidelsene hans, var logikken. Man havnet dermed på parti med alle onde makter, som da fikk fritt spillerom. Derfor var det regnet som en god taktikk å korse seg for å få Jesu støtte i kampen mot ondskapen.

Men fremst i køen over ondsinnet skrømt stod altså heksene, trolldomskyndige kjerringer med gode forbindelser til djevelen og en egen evne til å utøve skade på folk og fe. For heksene var skjærtorsdag en av årets store høytider.

Varseltaking

Ettersom maktene er i full aktivitet rundt påsketider er det også en ypperlig anledning til å ta varsler for resten av året. Påsken kommer også omtrent samtidig med de første vårtegnene, noe som ytterlige har styrket posisjonen som høykonjunktur for spådommer av forskjellig slag. De forskjellige varslene er gjerne knyttet til ulike dager i påsken alt etter hvor i landet man befinner seg.

Naturlig nok er det et godt tegn om været er bra, og ikke minst om solen skinner såpass at man får salet hesten. Særlig har palmesøndag vært en god dag for å forutse en mild vår og et godt år. Blir det klarvær og sol da, heter det seg, er året berget. Dårlig vær på palmesøndag har derimot vært sett på som Jesu tårer.

Men også snø og slaps i påsken, nærmere bestemt på langfredag, har vært regnet som et godt tegn som varslet om en fin og varm sommer. Mens sønnavind har varslet alt fra kommende flom til et godt makrellfiske.

Påskefjellet

Nå om dagen forbindes påsken først og fremst med familieturer til fjells med Kvikk-Lunsj, appelsiner, kakao og ski på beina. Eventuelt også med en flaske rødvin eller tre til konsumpsjon på hytta. Ikke minst skal det spises godt, og man skal hygge seg.

Turer til det såkalte påskefjellet – et mytisk sted på linje med dets sommerlige motsats, Syden – er imidlertid en moderne oppfinnelse. Og fremdeles oppsøkes det bare av mindre enn hver femte nordmann, ifølge en ny undersøkelse offentliggjort av Norsk Gallup. Det er personer med høyest inntekt som foretrekker påskefjellet, og aller mest populært er det blant mennesker under 30 og bosatt i Oslo og Akershus.

Påskefjellet er dermed forbundet med status, som ungdom, rikdom og utdanning, og ellers spesielt populært blant de av oss som trår hverdagen i hovedstadsområdet.

Natur som status

I utgangspunktet har det vært den urbane overklassen som har disponert landeiendommer og hytter, eller som har kunnet leie seg inn hos annet folk for å bedrive tiden med lediggang og hobbyer. Og selv om også folk flest har kommet etter ettersom man har fått en mer demokratisk fordeling av fritid og økt velstand, er det altså fremdeles sosiale forskjeller knyttet til denne formen for ferieaktivitet.

Påskeutfluktene har i tillegg etter hvert kommet til å symbolisere norske kjerneverdier som frisk og sunn livsførsel og et nært forhold til naturen. I takt med PC-hverdagen og mindre daglig fysisk aktivitet har ideen om denne ene uken prisgitt naturkreftene skutt fart, om enn mer og mer skjer i gjennomkultiverte slalomløyper.

Vellykket og brun

Til påskefeiringen hører brunfargen, også kjent som å bli påskebrun. Jo brunere, jo mer vellykket påskeferie.

Ørnulf Hodne refererer i sin bok om påsketradisjoner en historie hvor en gammel bonde fra Nord-Trøndelag forteller om sitt første møte med brunfargen som statusmarkør: «Jeg skammet meg nesten for å gå til kirken i påsken, fordi jeg var så brunbarket i ansiktet av sol og fjellvind at jeg var mer svart enn brun. Straks efter at jeg kom ut av kirken støtte jeg på en byfrøken som tilfeldigvis var kommet hit opp i fjellbygda. Hun kom bort til meg, hilste og slo hendene sammen som i stor begeistring og utbrøt: ‘Å, nei, å nei så deilig brun du er, slik skulle jeg også ønsket å ha vært.’ Jeg kunne ikke si noe, bukket bare litt keitet og kom meg snarest fra henne fordi jeg trodde hun gjorde kraftig narr av meg. Først lenge etterpå fikk jeg greie på at det skulle være så kjekt og vakkert å være solbrun i påsken.»

Brun hud har langt opp på 1900-tallet symbolisert et aktivt arbeidsliv utendørs, ikke fritid. Først når den kunne assosieres med de høyere samfunnsklassers fritidssysler, ble den vakker og et uttrykk for sunnhet.

---
DEL

Legg igjen et svar