Ukraina ved et veiskille

Opposisjonens mobilisering kan markere et veiskille, men da må konflikten finne en fredelig løsning.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den ukrainske opposisjonens mobilisering i kjølvannet av presidentvalget den 21. november har vist at europeiske demokratiske idealer har et større nedslagsfelt enn det utvidete EU. Folket i en av de største og viktigste tidligere sovjetrepublikkene har sagt klart i fra om at de forventer at styresmaktene følger demokratiske spilleregler. Også det internasjonale samfunn har sagt sitt. OSSEs konklusjoner er entydige. Valget i Ukraina er ikke i tråd med internasjonale standarder. Det er avduket omfattende valgfusk. Fremmøteprosenter på 96 prosent i Donetsk og 88 prosent i Luhansk, samt bruk av statens ressurser i Janukovitsj valgkamp, er bare noen av ankepunktene. USA, EU og sentrale europeiske land har støttet OSSEs konklusjoner og forventer at valget kjennes ugyldig.

Utfordring

Samtidig innebærer valgfarsen og det politiske etterspillet en utfordring for Europa. EU har gjennom sin naboskapspolitikk og fellesstrategi med Ukraina, som løper ut nå i desember, fremholdt at gjennomføring av demokratiske valg er et helt sentralt kriterium for en nærmere tilknytning til EU. Dette gjelder for så vidt ikke bare gjennomføringen av valget, men også at den fortsatte politiske prosessen blir ryddig. Påvirket av folkeopinionen har Ukrainas politiske elite startet det som kan bli en langvarig politisk prosess mot nyvalg. Samtidig er situasjonen høyst uklar. Kutsjma har beveget seg i retning av å akseptere nyvalg, men Janukovitsj har uttalt at han bare vil godta nyvalg i omstridte regioner i det sydøstlige Ukraina, eller at begge presidentkandidater avstår fra å stille. Radaens mistillitsforslag mot regjeringen den 1. desember kan imidlertid ha markert et vendepunkt, ettersom president Kutsjma nå må avgjøre regjeringens videre skjebne.

En delt nasjon?

Ukraina har også ved tidligere valg vært delt i spørsmål knyttet til språk, kultur og nasjonsbygging. De vestlige delene av landet har alltid vært mer orientert mot ukrainsk kulturell og språklig nasjonsbygging og uavhengighet, mens de østlige delene har vært orientert mot en mer administrativt begrunnet statsmodell med sterke bånd til Russland. Dette er blant annet reflektert i folkeavstemningen om Sovjetunionens fortsatte eksistens i 1991, der 70 prosent av velgerne i Galitsia støttet tilleggsspørsmålet om ukrainsk uavhengighet, mot bare 17 prosent i Luhansk og 14 prosent i Donetsk.

Det ukrainske statsprosjektet på 1990-tallet har vært et kompromiss mellom disse politiske strømningene, samtidig som politikken er blitt dradd mellom to poler. Fra 2000 og fremover har Kutsjma-administrasjonen trukket utenrikspolitikken mer i retning av Russland og knyttet sterke politiske bånd til landets syd-østlige regioner, blant annet ved utnevnelsen av Janukovitsj, tidligere guvernør i Donetsk, til statsminister og nå også til «arvtaker». Utenrikspolitikken har gått fra partnerskap med «Vesten» til devisen «til Europa med Russland». Ukraina har blitt med i det økonomiske samarbeidet med Russland og andre SUS-land, samtidig som det strategiske målet om nærmere tilknytning til NATO og EU i stadig større grad er blitt til tomme politiske erklæringer.

Det mest problematiske ved «arvtaker» scenariet er imidlertid de tette båndene mellom Janukovitsj og russisk-orienterte oligarkinteresser i landets syd-østlige regioner. Den opposisjonen som siden 2002 har dannet seg rundt Jusjenko og hans «Vårt Ukraina» er blitt forhindret fra å holde valgmøter sør og øst i landet og er blitt gjenstand for en kampanje der de fremstilles som «nasjonalister». Jusjenko, som brøt med Kutsjma-linjen i 2001, representerer imidlertid en nasjonal uavhengighetsbevegelse som har sterke røtter i Ukraina etter Sovjetunionens oppløsning. Det de først og fremst protesterer mot, er utstrakt bruk av statens ressurser i valgkampanjen for regimets kandidat, svekket pressefrihet og nå også direkte valgfusk.

Valgresultatetene fra første runde viser at Jusjenko-Janukovitsj sympatiene deler landet i omtrent to like store leire, med Janukovitsj i sydøst, og Jusjenko i nord-vest. Når opposisjonen nå er blitt såpass sterk, vil det imidlertid være umulig for en oligark-allianse å foreta et kontrollert regimeskifte basert på innskrenket pressefrihet, manipulering av valgkampanjen og valgprosessen og utstrakt bruk av statlige ressurser til å støtte sin kandidat. Opposisjonen rundt Jusjenko har gitt et spontant uttrykk for misnøye med valgene som kan forene landet. Det er også interessant at kravet om autonomi er kommet fra de syd-østlige delene av Ukraina, og ikke fra det angivelig mer «nasjonalistiske» vest. Man kan derfor stille et spørsmål om landets splittelse er et reelt fenomen, eller en myte skapt av regimet for å undergrave den konsoliderende kraften i opposisjonen.

Storpolitikk

Det er gode grunner til å anta at den alliansen som nå støtter opposisjonens kandidat er svært sammensatt hva gjelder politiske preferanser og «europeisk» orientering. Opposisjonen, så vel som regimet, understreker at nasjonens enhet er et absolutt, men med en viktig forskjell: nasjonal enhet må legitimeres gjennom demokratiske valg. Den massive fordømmelsen av valggjennomføringen fra så vel EU som USA viser at dersom Janukovitsj blir president, vil Ukraina ha en politisk leder med sterkt svekket internasjonal legitimitet, noe Russland også synes å innse. Russiske «kampanjemedarbeidere» har allerede signalisert at det var et feilgrep å støtte Janukovitsj, og at det ukrainske sivile samfunn var sterkere og mer motstandsdyktig enn de hadde regnet med. Samtidig har Putin i samtaler med Gerhard Schrøder gitt uttrykk for at han vil støtte et eventuelt nyvalg, noe som kan karakteriseres som et betydelig tilbaketog fra tidligere støtteerklæringer og gratulasjoner til Janukovitsj.

Om det er tegn som kan tyde på at Russland ikke vil ofre relasjonen til EU over Ukraina, er det fremdeles prinsipielle motsetninger mellom Unionen og Russland. I Russlands EU-strategi fra 1999 er det en klart uttalt skepsis mot en mer aktiv EU-politikk i det Russland ennå kaller det «nære utland». På russisk hold mener man å se et mønster av vestlig innblanding. EU er imidlertid Russlands største handelspartner, og det største eksportmarkedet for russisk olje og gass. Samtidig er en fortsatt dialog med EU avgjørende både for å bedre investeringsklimaet i russisk økonomi og for russisk medlemskap i WTO. På denne bakgrunn kan det vise seg å være umulig for Russland å vise til at landet har en eksklusiv interessesfære, til tross for de betydelige økonomiske interessene Russland har i Øst-Ukraina. I motsatt fall vil begivenhetene i Ukraina markere begynnelsen på en sterkere motsetning mellom EU og Russland.

Nyvalg og tillit

Det er under enhver omstendighet klart at det er Ukraina selv som må initiere en løsning på den politiske krisen og sette denne ut i livet. Den internasjonale rammen som er skapt synes å tale for nyvalg og et sterkt internasjonalt nærvær er i så fall nødvendig. Samtidig må det bygges tillit i den ukrainske politiske elite til at eventuelle nyvalg vil gå rett for seg. EUs mekling i konflikten er i denne sammenheng avgjørende. Den ukrainske opposisjonens mobilisering har vist at det på lang sikt bare er det europeiske fellesskapet som kan innfri de forhåpningene som er uttrykt av orangekledte folkemasser. Den politiske krisen i Ukraina er i så måte et eksempel på at det europeiske prosjektet ikke er avsluttet med utvidelsen. Selv om det er høyst usikkert hva utfallet på den politiske krisen i Ukraina vil bli, synes det klart at EU vil rette et sterkere fokus på «nabolandene». Et klart politisk veivalg i Ukraina – i retning av demokrati – vil hjelpe betraktelig.

---
DEL

Legg igjen et svar