Ukontrollerbar gjeld

Er det mulig å forstå gjeldsituasjonen bak krisen i Hellas? Ny Tid ser på noen enkle økonomiske sammenhenger.

Mandag 6. juli ble det klart at det greske folk ikke ønsket å etterfølge kuttene og reformene Det internasjonale pengefondet (IMF) og EU stiller krav om for at landet skulle få videre lånefinansiering. Det grekerne egentlig har sagt nei til, er en fortsatt ydmykelse. Lånene som har blitt gitt til Hellas, har hjulpet bankene – ikke befolkningen. De siste fem årene har Hellas opplevd mer enn 10 000 selvmord. Mange mennesker har også mistet livet fordi folk ikke har hatt råd til nødvendige medisiner. Hellas kan muligens komme til å konvertere til drakmer, landets gamle valuta, for å betale lønninger og pensjon. Det som da vil skje, er at drakmen vil synke i verdi, noe som igjen kan føre til at greske varer vil bli veldig konkurransedyktige. I en annen gjeldsituasjon kan dette få positive konsekvenser både for eksport og turisme i landet.

Gjeld eller realia. Opp gjennom historien har gull, sølv og andre real-aktiva blitt brukt som betalingsmiddel, men gull er det realaktivum som har vært best egnet til formålet.
Athen i år 600 f.Kr. var den første sivilisasjonen basert på et fritt marked og en gullstandard. Athen beskrives av mange som «demokratiets vugge», og brukte det frie markedet og gull som betalingsmiddel til å oppnå imponerende vekst og velstand gjennom flere hundre år – inntil makthavernes grådighet og kriger tok knekken på dem. Myndighetenes investeringer i grandiose, fantastiske byggverk og finansiering av stadig flere kriger ble Athens endelikt.
Siden den gang har historien gjentatt seg mange ganger, og den forløper alltid på følgende måte:
Et samfunn som er basert på virkelige penger – enten gull eller sølv eller forankret i disse materialene – utvikler seg og vokser sosialt og politisk. Etter hvert som veksten øker, påtar makthaverne seg stadig flere politisk motiverte infrastrukturinvesteringer og kostbare sosiale reformer. Økonomien vokser ytterligere, og med det øker også makthavernes politiske innflytelse – og de offentlige budsjettene til blant annet militæret stiger. Til slutt eksploderer kostnadene til byråkratiet og militæret.

Papirpengenes inntog. Heretter eskalerer det sakte, men sikkert: For å finansiere stadig flere sosiale reformer og kriger stjeler makthaverne formuen til folket gjennom skatter og avgifter. Her inntreffer også punktet der de bytter ut gull- og sølvpenger med papirpenger som kan trykkes i ubegrensede mengder. Deretter inntreffer en ny, avgjørende fase: når tapet av papirpengenes kjøpekraft til slutt og ubønnhørlig oppdages av folket. Her mister pengesystemet all tillit.
Så kommer siste ledd i prosessen: En massiv flukt fra verdiløse papirpenger fører til en økonomisk kollaps.
Den samme historien har gjentatt seg mange ganger i løpet av de siste par tusen årene. Et «fiat»-system, eller papirpengesystem, har en gjennomsnittlig levetid på 35 år, og overlever aldri.
USA, Europa og store deler av den industrialiserte verden befinner seg nå i slutten av nest siste fase i skisseringen over – altså der pengesystemets tillit fordufter.

Uavhengig. Den kanskje mest briljante økonomen verden har hatt, Ludwig von Mises, mente at penge- og finanspolitikken måtte styres etter en gullstandard – det vil si at papirpenger må være bundet til en gitt mengde og kunne innløses i gull. Mises uttalte følgende: «Gullstandarden har en uvurderlig egenskap: Pengemengden under en gullstandard er uavhengig av statlig påvirkning og politiske partier.»
Med dette mente Mises at uten en gullstandard vil politikere og offentlig byråkrati falle for fristelsen til å trykke papirpenger for å finansiere sosiale reformer og velferd, og derigjennom tilfredsstille sine forskjellige interesse- og velgergrupper. I 1971 erklærte president Nixon at USA gikk bort fra gullstandarden, og verden har siden trykket veldig mye penger for å oppnå vekst og velstand. Det vi har glemt er at papirpenger er det samme som gjeld, og at denne gjelden en gang må betales tilbake av deg og meg, våre barn og barnebarn (se «Den kommende økonomiske kollapsen», Ny Tid 15.05.).

Den privateide sentralbanken FED. En kald novemberdag i 1910 snek fire av de mest innflytelsesrike personene fra noen av Wall Streets mest prestisjetunge banker seg om bord i Senator Aldridges private togvogn på Grand Central Station i New York.

Lenin, Hitler og Mussolini innførte forbud mot eierskap av gull på private hender.

Alle brukte falske navn. Turen gikk til Jekyll Island i staten Georgia. De kalte seg «First Name Club». Ingen av deltakerne snakket om møtet på Jekyll Island før 20 år etterpå. Arbeidet forbundet med opprettelsen av den amerikanske sentralbanken ble holdt hemmelig i over tre år. Nødvendig lovgivning for å innføre The Federal Reserve Bank (The FED) ble godkjent av den amerikanske kongressen rett før jul 1913, etter at mange av representantene allerede hadde dratt hjem for å feire jul. Siden den gang har USA og verden for øvrig gjort seg avhengig av penge- og finanspolitikken til den privateide sentralbanken The FED. Siden 1971, og spesielt etter «finanskrisen» i 2008, har The FED vært pådriver i et pengetrykkeregime verden aldri har sett maken til.
Historien forteller oss at ledere for de største bankene – enten i USA, Europa eller andre steder – avholder hemmelige møter med sine respektive sentralbanksjefer, rett før eller etter en finanskrise. Formålet med disse møtene er alltid det samme: oppnå særbehandling i form av livsnødvendige redningsaksjoner, alltid på bekostning av innskyterne og skattebetalerne. Det var det som skjedde i 2007–2008 i USA, og det er det som skjer i dag gjennom såkalte «kvantitative lettelser» i regi av Den europeiske sentralbank (ESB – se «Forsvarsskrift til det greske folk», Ny Tid 10.06.).
Når The FED, ESB og Norges Bank trykker penger via banksystemet, utsteder de et gjeldsbrev på borgernes vegne. Nåværende og kommende generasjoner må betale gjelden tilbake. Offentlig statistikk viser at hver nytrykte dollar (gjeld) gir en avkastning på én til to cent – det vil si tilnærmet lik 100 prosent negativ avkastning. For euroen er tallet antakelig verre, siden Europa sliter med negativ vekst. ESBs elleville pengetrykking er dermed årsaken til at du og jeg, våre barn, barnebarn og oldebarn må slite med en gjeldsbyrde vi aldri vil kunne gjøre opp. Hadde verdens sentralbanker og finansmarkeder vært bundet til en gullstandard, ville denne vanvittige forgjeldelsen aldri funnet sted.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.