Ukontrollerbar gjeld

Er det mulig å forstå gjeldsituasjonen bak krisen i Hellas? Ny Tid ser på noen enkle økonomiske sammenhenger.

Hans Eirik Olav

Epost heolav@gmail.com
Tidligere frilanser for Ny Tid, med bakgrunn fra finansbransjen.

Mandag 6. juli ble det klart at det greske folk ikke ønsket å etterfølge kuttene og reformene Det internasjonale pengefondet (IMF) og EU stiller krav om for at landet skulle få videre lånefinansiering. Det grekerne egentlig har sagt nei til, er en fortsatt ydmykelse. Lånene som har blitt gitt til Hellas, har hjulpet bankene – ikke befolkningen. De siste fem årene har Hellas opplevd mer enn 10 000 selvmord. Mange mennesker har også mistet livet fordi folk ikke har hatt råd til nødvendige medisiner. Hellas kan muligens komme til å konvertere til drakmer, landets gamle valuta, for å betale lønninger og pensjon. Det som da vil skje, er at drakmen vil synke i verdi, noe som igjen kan føre til at greske varer vil bli veldig konkurransedyktige. I en annen gjeldsituasjon kan dette få positive konsekvenser både for eksport og turisme i landet.

Gjeld eller realia. Opp gjennom historien har gull, sølv og andre real-aktiva blitt brukt som betalingsmiddel, men gull er det realaktivum som har vært best egnet til formålet.
Athen i år 600 f.Kr. var den første sivilisasjonen basert på et fritt marked og en gullstandard. Athen beskrives av mange som «demokratiets vugge», og brukte det frie markedet og gull som betalingsmiddel til å oppnå imponerende vekst og velstand gjennom flere hundre år – inntil makthavernes grådighet og kriger tok knekken på dem. Myndighetenes investeringer i grandiose, fantastiske byggverk og finansiering av stadig flere kriger ble Athens endelikt.
Siden den gang har historien gjentatt seg mange ganger, og den forløper alltid på følgende måte:
Et samfunn som er basert på virkelige penger – enten gull eller sølv eller forankret i disse materialene – utvikler seg og vokser sosialt og politisk. Etter hvert som veksten øker, påtar makthaverne seg stadig flere politisk motiverte infrastrukturinvesteringer og kostbare sosiale reformer. Økonomien vokser ytterligere, og med det øker også makthavernes politiske innflytelse – og de offentlige budsjettene til blant annet militæret stiger. Til slutt eksploderer kostnadene til byråkratiet og militæret.

Papirpengenes inntog. Heretter eskalerer det sakte, men sikkert: For å finansiere stadig flere sosiale reformer og kriger stjeler makthaverne formuen til folket gjennom skatter og avgifter. Her inntreffer også punktet der de bytter ut gull- og sølvpenger med papirpenger som kan trykkes i ubegrensede mengder. Deretter inntreffer en ny, avgjørende fase: når tapet av papirpengenes kjøpekraft til slutt og ubønnhørlig oppdages av folket. Her mister pengesystemet all tillit.
Så kommer siste ledd i prosessen: En massiv flukt fra verdiløse papirpenger fører til en økonomisk kollaps.
Den samme historien har gjentatt seg mange ganger i løpet av de siste par tusen årene. Et «fiat»-system, eller papirpengesystem, har en gjennomsnittlig levetid på 35 år, og overlever aldri.
USA, Europa og store deler av den industrialiserte verden befinner seg nå i slutten av nest siste fase i skisseringen over – altså der pengesystemets tillit fordufter.

Uavhengig. Den kanskje mest briljante økonomen verden har hatt, Ludwig von Mises, mente at penge- og finanspolitikken måtte styres etter en gullstandard – det vil si at papirpenger må være bundet til en gitt mengde og kunne innløses i gull. Mises uttalte følgende: «Gullstandarden har en uvurderlig egenskap: Pengemengden under en gullstandard er uavhengig av statlig påvirkning og politiske partier.»
Med dette mente Mises at uten en gullstandard vil politikere og offentlig byråkrati falle for fristelsen til å trykke papirpenger for å finansiere sosiale reformer og velferd, og derigjennom tilfredsstille sine forskjellige interesse- og velgergrupper. I 1971 erklærte president Nixon at USA gikk bort fra gullstandarden, og verden har siden trykket veldig mye penger for å oppnå vekst og velstand. Det vi har glemt er at papirpenger er det samme som gjeld, og at denne gjelden en gang må betales tilbake av deg og meg, våre barn og barnebarn (se «Den kommende økonomiske kollapsen», Ny Tid 15.05.).

Den privateide sentralbanken FED. En kald novemberdag i 1910 snek fire av de mest innflytelsesrike personene fra noen av Wall Streets mest prestisjetunge banker seg om bord i Senator Aldridges private togvogn på Grand Central Station i New York.

Lenin, Hitler og Mussolini innførte forbud mot eierskap av gull på private hender.

Alle brukte falske navn. Turen gikk til Jekyll Island i staten Georgia. De kalte seg «First Name Club». Ingen av deltakerne snakket om møtet på Jekyll Island før 20 år etterpå. Arbeidet forbundet med opprettelsen av den amerikanske sentralbanken ble holdt hemmelig i over tre år. Nødvendig lovgivning for å innføre The Federal Reserve Bank (The FED) ble godkjent av den amerikanske kongressen rett før jul 1913, etter at mange av representantene allerede hadde dratt hjem for å feire jul. Siden den gang har USA og verden for øvrig gjort seg avhengig av penge- og finanspolitikken til den privateide sentralbanken The FED. Siden 1971, og spesielt etter «finanskrisen» i 2008, har The FED vært pådriver i et pengetrykkeregime verden aldri har sett maken til.
Historien forteller oss at ledere for de største bankene – enten i USA, Europa eller andre steder – avholder hemmelige møter med sine respektive sentralbanksjefer, rett før eller etter en finanskrise. Formålet med disse møtene er alltid det samme: oppnå særbehandling i form av livsnødvendige redningsaksjoner, alltid på bekostning av innskyterne og skattebetalerne. Det var det som skjedde i 2007–2008 i USA, og det er det som skjer i dag gjennom såkalte «kvantitative lettelser» i regi av Den europeiske sentralbank (ESB – se «Forsvarsskrift til det greske folk», Ny Tid 10.06.).
Når The FED, ESB og Norges Bank trykker penger via banksystemet, utsteder de et gjeldsbrev på borgernes vegne. Nåværende og kommende generasjoner må betale gjelden tilbake. Offentlig statistikk viser at hver nytrykte dollar (gjeld) gir en avkastning på én til to cent – det vil si tilnærmet lik 100 prosent negativ avkastning. For euroen er tallet antakelig verre, siden Europa sliter med negativ vekst. ESBs elleville pengetrykking er dermed årsaken til at du og jeg, våre barn, barnebarn og oldebarn må slite med en gjeldsbyrde vi aldri vil kunne gjøre opp. Hadde verdens sentralbanker og finansmarkeder vært bundet til en gullstandard, ville denne vanvittige forgjeldelsen aldri funnet sted.
Grafen (se illustrasjon) viser hva den amerikanske sentralbanken har holdt på med siden USA forlot gullstandarden i 1971. Som vi ser eksploderte pengetrykkingen fra 2008.
Da verden gikk av gullstandarden, ga det politikerne muligheten til å innføre «Fractional Reserve Lending»-systemet, hvilket innebærer uhemmet bruk av nytrykte penger for å finansiere alle mulige vilkårlige «gode formål» definert av politikerne og statsmakten. Fordi de nytrykte pengene er det samme som gjeld, ender du og jeg og våre barn opp med regningen.
Det som skjer er følgende: Den totale pengemengden øker. De nytrykte pengene brukes først til å betale kostnadene forbundet med byråkratiet, dernest får bankene tak i pengene, og bruker dem til å finansiere investeringer – egne og kundenes. Til slutt «drypper» det litt på deg og meg. Etablissementet får pengene først – altså når de har høyest verdi. Middelklassen og fattige får pengene til slutt, når kjøpekraften er utvannet – altså når pengene har lavest verdi.
Dette er den fremste årsaken til at ulikheter skapes. Prisen på penger, det vil si renten, settes kunstig lavt i et manipulert rentemarked. «Billige penger» finansierer børsbobler, og eiendomsprisene går til himmels. Penger finner veien til virksomheter som i et normalt og umanipulert rentemarked ikke ville fått disse pengene. Vi blir «lurt» til å investere i ulønnsomme virksomheter, og bruke penger på ting vi ikke har råd til.

Svingende forbruk. Investeringer i ulønnsomme virksomheter fører til lavere kortsiktig arbeidsledighet. Lønnsnivået stiger, og vi innbiller oss at det er naturlig. Høyere lønnsnivå fører til økt privat forbruk – men det er ikke varig. Når lønninger igjen stabiliseres, faller privat forbruk tilbake til sitt tidligere nivå. Og når forbruket faller, sprekker alle de ulønnsomme virksomhetene som har fått «gratispenger» – de avvikles eller går konkurs. Arbeidsledigheten og gjeldsbyrden øker betydelig, og betjeningsevnen synker tilsvarende. Børs- og boligbobler sprekker, slik de alltid gjør. En stor mengde med verdiløse penger er brukt opp for å skaffe mennesker arbeide i virksomheter som ikke har overlevelsesevne. Samtidig har vi brukt penger på formål vi strengt tatt ikke har råd til. Samfunnet har kastet bort kapital og arbeidskraft, og sitter igjen med enda flere arbeidsløse og enda større gjeld, samt lavere kjøpekraft for hver krone.

La oss ta et eksempel: En tunnel skal bygges. Hvis den løser et trafikk- eller transportproblem som ellers ikke kan løses – hvis tunnelen er viktigere for alle skattebetalerne (kollektivt) enn for formål de ellers ville brukt pengene på individuelt, om pengene ikke var bortbeskattet – da burde tunnelen bygges. En tunnel bygget for å tilfredsstille et generelt ønske om «bedre infrastruktur» lokalt eller innenfor et bestemt geografisk område, for å sørge for arbeidsplasser – det er en annen type tunnel. I stedet for å tenke på hvor tuneller «må bygges», tenker staten og private interesser på hvor tuneller «kan bygges». Det er denne tankegangen som ligger til grunn for alle politiske feilprioriteringer.
Hvorfor blir ikke prosjektet stoppet? Fordi hvert enkelt prosjekt ikke er betydelig nok for den enkelte borger til å engasjere seg. Vi orker ikke å protestere når våre politikere foretar sine feilprioriteringer for å tilfredsstille særskilte velgergrupper. Med politikere som pådrivere plyndrer vi hverandre inntil kassa er tom, og vi kaller det for solidaritet og demokrati. Det er her Mises uttalelse om «gullstandardens uvurderlige betydning» kommer inn – fordi gullstandarden representerer en innbygd mekanisme som begrenser statens og politikernes mulighet til å trykke og bruke penger samfunnet egentlig ikke har.

Roten til problemet. Roten til feilprioriteringene er med andre ord politisk omfordeling av den produktive, skapende kapitalen ved hjelp av stadig nye lover, reguleringer og forskrifter. Dette kan bare finne sted i samfunn der den politiske eliten og det statlige byråkratiet utøver stadig mer innflytelse over menneskene og de økonomiske innsatsfaktorene. Statistikk fra OECD viser at offentlig sektor i Norge har vokst fra cirka 29 prosent i 1960 til i overkant av 50 prosent i dag, målt som andel av bruttonasjonalproduktet (BNP). Til sammenlikning er tallet for USA cirka 27 prosent i 1960 og i underkant av 40 prosent i dag.

Papirpenger er det samme som gjeld.

En studie av John W. Dawson og John J. Seater («Federal Regulation and Aggregate Economic Growth») konkluderer med følgende (USA): Dersom statlige reguleringer hadde forblitt på 1949-nivå, ville USAs BNP i dag vært på 54 trillioner amerikanske dollar i stedet for på 16 trillioner. Den gjennomsnittlige amerikaner ville hatt 125 000 dollar mer hvert år til sparing og forbruk. Om vi spekulerer i denne studien brukt på norske forhold, ville vær eneste nordmann hatt om lag én million kroner mer «å leve for» hvert år de siste 30–40 årene. Økt politiker- og byråkratimakt kan være problemet. Dersom vi hadde beholdt gullstandarden, kunne denne ulykkelige utviklingen vært unngått.

Gull og frihet. I mangel av en gullstandard forsvinner også friheten vår. Uten mulighet til å innløse pengene våre i gull, er vår frihet og vår eiendomsrett – inkludert over kropp og sjel – avhengig av politikernes gunst. Vi mister eller avgir vår innflytelse på samfunnets pengebruk, og gir med det også avkall på vår frihet til å styre våre egne liv. Lenin, Hitler og Mussolini forsto godt forbindelsen mellom gull og individets frihet, og alle tre innførte forbud mot eierskap av gull på private hender. Lenin uttalte at den sikreste veien til å snu opp ned på sosiale forhold i et samfunn og innføre kommunisme, er å erstatte gullstandarden med papirpenger. Det er vanskelig å se på det som foregår i Europa nå: massiv pengetrykking, uholdbare gjeldsnivåer, massearbeidsløshet og krav om enda mer sentralstyring fra Brussel, som noe annet enn en bekreftelse på Lenins utsagn.
I dagens samfunn er det akseptert at vi ikke har flere rettigheter enn de staten gir oss. Analyserer vi enhver form for statlig innblanding i livene våre, ser vi at denne innblandingen muliggjøres gjennom statens inntekter – altså gjeld, skatter og avgifter. En statsmakts innflytelse er således proporsjonal med statens inntekter. Det er umulig å beskytte enkeltmenneskets frihet og verdiskapningen i samfunnet uten å begrense statens muligheter til å forgjelde og skattlegge oss.
Hva er forskjellen på hvordan dagens politikere behandler oss og fascisten Mussolinis uttalelse for 75 år siden om at «vi forsto at jo mer komplisert samhandlingen blir for sivilisasjonen, desto mer må vi begrense individets frihet»?
Uttalelsen står i kontrast til president Eisenhowers uttalelse om at hvis alt vi ønsker oss er total sikkerhet, kan vi like gjerne sette oss selv i fengsel. Der får vi tak over hodet, maten vi trenger og trygghet. I en verden uten en gullstandard som målestokk og korreks for politikernes og sentralmaktens pengetrykking og oppbygging av ukontrollerte gjeldsnivåer, kan det pussig nok se ut som om både Mussolini og Eisenhower får rett: et gjennomregulert og ufritt samfunn detaljstyrt av maktsyke politikere og byråkrater, hvor frykten for individets frihet og politikernes beskyttelsesbehov setter standarden for mellommenneskelig samhandling.


Olav er økonomisk journalist i Ny Tid.

---
DEL