Radical Evil

I sin dokumentar Radical Evil (2014) forsøker Stefan Ruzowitsky å forklare oss at det å velge riktig side ikke er så lett som vi tror – faktisk vil de færreste av oss klare det, selv om vi måtte mene at vi har alt som skal til for å stå imot både propaganda og systematisert ondskap.

Radical Evil. Regi: Stefan Ruzowitsky, foto: Benedict Neuenfels dokumentar Sommeren 1941 er den amerikanske journalisten Dorothy Thompson i nok et dannet cocktailselskap i New York. Blant gjestene er direktører, forfattere, skuespillere, politikere – noen er nyrike, noen er fattigfornemme, noen er immigranter, noen fra familier like gamle som republikken selv. Thompson er ikke hvem som helst, hun er sin samtids mest innflytelsesrike papir- og radiojournalist – noen omtaler henne som USAs mektigste kvinne, nest etter Eleanor Roosevelt. Thompson har ikke dette omdømmet fordi hun skriver om sosieteten, men fordi hun skriver om krigen. Hun var den første amerikanske journalisten som ble utvist fra Tyskland – nasjonalsosialistene mente hennes dekning av nazismen i alminnelighet og Hitler i særdeles var ufin (i 1934 beskrev hun ham som «inconsequent and voluble, ill poised and insecure … the very prototype of the little man»), så de sendte henne ut av landet samme år. Hun fortsatte å rapportere fra Paris, London og andre steder om grusomhetene som var i ferd med å ta kvelertak på Europa. Men akkurat denne julidagen i 1941 er hun altså i en middag for de rike og mektige i New York, og hun setter i gang sin lille mentale selskapslek idet hun ser utover rommet: who goes Nazi? Konklusjonen hennes er enda enklere enn spørsmålet, men det skal vi komme tilbake til, for det samme spørsmålet stiller den østerrikske dokumentarfilmskaperen Stefan Ruzowitzky i sin film Radical Evil (2014). Hva får helt alminnelige menn til å skyte andre forsvarsløse menn, samt kvinner, barn og nyfødte på daglig basis – i visse tilfeller over 500 i løpet av en «arbeidsdag»? Ruzowitsky er ikke en emosjonell dokumentarist, som for eksempel Michael Moore, så formmessig er Radical Evil nøktern og ordinær. Forskjellige stemmer leser fra brevene, dagbøkene og rettsdokumentene etter Einzatsgruppen som reiste rundt i Øst-Europa, fra landsby til landsby, og henrettet rundt to millioner jøder og romfolk i årene 1942–43. Ruzowitsky har ikke rekonstruert noe av signifikant art – han har iført en håndfull unge menn tyske uniformer, og filmet dem mens de marsjerer gjennom en skog, ligger og hviler under et tre, spiller fotball eller bare stirrer ut i luften. Disse bildene får først mening når vi hører hva de virkelige soldatene har skrevet i brevene til sine kjære, eller notert i dagbøkene sine. De første henrettelsene avstedkommer fysiske reaksjoner som kvalme og oppkast, men så «venner» de seg til det – etter hvert blir det så hverdagslig at det eneste som plager dem, er alt blodsølet på uniformene og at de etterpå må grave igjen massegravene. Innimellom disse sekvensene har Ruzowitsky intervjuet psykiateren Robert Jay Lifton, historikeren Christopher Browning, psykologene Roy Baumeister og Dave Crossmann, pateren Patrick Debois, samt Benjamin Ferencz, som var aktor på vegne av det amerikanske forsvaret under Einsatz-rettssakene i Nürnberg. Deres utakknemlige jobb er å forsøke å forklare oss (på altfor kort tid, filmen varer knapt 90 minutter) hvorfor og hvordan tilsynelatende alminnelige mennesker ikke bare støtter opp om massehenrettelser av uskyldige, men deltar i dem og utfører dem med stolthet og innlevelse. Det finnes en vag utvikling i psykologien til disse soldatene, om vi skal lese Ruzowitzkys film riktig: Til å begynne med føler de motvilje og ubehag, de første henrettelsene avstedkommer fysiske reaksjoner som kvalme og oppkast, men så «venner» de seg til det – det er jo dette som er normalt, og alle mine medsoldater gjør det – og etter hvert blir det så hverdagslig at det eneste som plager dem, er alt blodsølet på uniformene og at de etterpå må grave igjen massegravene.

«Veldig slitsomt, og svært lite effektivt,» som en av stemmene sier.

Mot slutten av Einsatzgruppens oppdrag registrerer offiserene at flere av soldatene sliter med depresjoner, selvsmordstanker, mareritt og angst, at de drikker mye og bruker det de får tak i av narkotiske stoffer. Men som Lifton påpeker – dette er ikke på grunn av skyld, eller en brå forståelse av at det å massehenrette uskyldige sivile er galt. Soldatene synes simpelthen synd på seg selv som har fått denne grusomme oppgaven. Det er ikke galt å stille 27 mennesker på rad og rekke ved en massegrav, ta frem pistolen og skyte dem én etter én i hodet, for disse menneskene er tross alt bare jøder, og jødene har kun én skjebne her i verden, og det er å bli utryddet – men det er for galt at dette må gjøres av «stakkars alminnelige meg, som egentlig burde vært hjemme og feiret min sønns femårsdag denne helgen». Rettskafne menn. Ruzowitsky bruker noen få arkivopptak her og der – fra hverdagslivet under krigen på markedet i ukrainske Bibrka, og noen korte snutter fra en faktisk massehenrettelse – men de virker underlig malplasserte i en film som baserer seg på snakkende ekspert-hoder og voice-overs. Ruzowitsky har også sendt en slags reporter til Bibrka, som vandrer rundt og snakker med en gruppe menn som er så gamle at de kan huske at de som smågutter hørte om Einsatzgruppens herjinger i området. Dette synes også maplassert og man griper seg i å lure på om Ruzowitsky har vært mer opptatt av å stille spørsmålet enn å tenke på hvordan han som filmskaper skal kunne formidle både spørsmålet og svaret visuelt. Selv om de eldre herrenes fortellinger er interessante, vil man heller høre mer fra ekspertene om de skremmende, men enkle – eller rettere, skremmende enkle – metodene som tas i bruk for å gjøre mennesker om til monstre uten at de merker det selv. For det er jo virkelig et av de fascinerende elementene ved enhver radikaliseringsprosess: Hvordan skjer det? Når Heinrich ser irritert ned på uniformsjakken sin som er dekket av hjernemasse og blod, eller når han i frustrasjon sparker den døde babyen han holdt på å snuble i – så er han i egne øyne ikke et monster, han befinner seg ikke engang i en moralsk gråsone. Han er en profesjonell soldat som prøver å gjøre jobben han er satt til, en jobb han er stolt av og som han mener er viktig og riktig, for det har han lært. Han har lært det av sine medsoldater, av sine overordnede, han har lært det gjennom filmer, bøker, aviser, skoler, taler og lang trening – hvis han ikke dreper jøder, vil jøder drepe ham, hans familie, hans venner, hans kollegaer; om de ikke stanses av rettskafne menn som ham selv, vil de etter hvert overta byer, land og kontinenter. Slik er det bare, i Heinrichs hode. Og i hodet til millioner av andre alminnelige menn som Heinrich. – Det handler gruppedynamikk, forklarer Dave Crossmann, mannen bak begrepet og studiefeltet killology, og som bl.a. har skrevet On Killing: The Pshycological Cost of Learing To Kill in War and Society (1995). – Vår naturlige motstand mot å drepe forsvinner raskt når vi blir en del av en gruppe. «Man må ha en fanatisk kjerne, som kan skape en grusomhetsstruktur så altomfattende at det er mulig for vanlige mennesker å bli en del av den, slik at overgrep og drap blir det normale», sier Robert Jay Lifton, som er en av verdens ledende holocaust-forskere. «En kunstig konflikt, eller en innbilt fiende, er av og til det eneste som trengs», sier holocaust-historikeren Christopher Browning, som har skrevet boken Ordinary Men (1992), om nettopp denne Einsatzgruppen Ruzowitsky forsøker å skildre. Man simpelthen forsvarer seg mot «de andre», i dette tilfellet jødene. Underveis siterer også Ruzowitzky sosiale og psykologiske eksperimenter og fenomener vi alle kjenner til – Millgram-eksperimentet, Asch’ konformitetstest, Kitty Genovese-syndromet – som jo viser at i flokk kan og vil de fleste bli og gjøre det vi mener at akkurat vi ikke er i stand til å bli og gjøre. Man forestiller seg alltid at man er den i gruppen som ville si nei til å bli aggressiv og maktmisbrukende fangevokter (Millgram), at man er den i gruppen som ville stå på sitt og si at «det er den tredje streken som er lengst!» (Asch), eller den i gruppen som ville hindre voldtekten og drapet, eller i det minste ringe politiet i stedet for bare å stå og se på (Genovese). Men Ruzowitsky og hans eksperter, samt brevene og dagbøkene og rettsdokumentene etter Einsatzgruppen, insisterer på det motsatte. Dog, ikke helt, og ikke alle. Pater Patrick Desbois, grunnleggeren av Yahad In-Unum, som samler inn vitnefortellinger og annen informasjon om massehenrettelsene av jøder og romfolk i Øst-Europa mellom 1941–44, påpeker følgende: «Selv i et slikt system, er man ikke fri for individuell skyld. Det kan forklares psykologisk, men ikke unnskyldes moralsk.» Han legger til: «Det var de som sa nei. Og selv om det er vanskelig å bekjempe organiserte overgrep, så ta i det minste et bilde og send det til CNN.» Dorothy Thompsons svar på sitt eget spørsmål om «who goes Nazi?» handler også om individet, et individ hun mente hun så oftere og oftere i sin egen samtid: «He has been fed vitamins and filled with energies that are beyond the capacity of his intellect to discipline. He has been treated to forms of education which have released him from inhibitions. His body is vigorous. His mind is childish. His soul has been almost completely neglected.» Hun avslutter: «Those who haven’t anything in them to tell them what they like and what they don’t – whether it is breeding, or happiness, or wisdom, or a code, however old-fashioned or however modern, go Nazi.» I en perfekt verden ville Dorothy Thompson hatt rett. I vår verden er det nok Stefan Ruzowitsky.  

---
DEL