Ujevnt om heltinner

Marte Spurkland og Arnhild Skre hyller sine heltinner i hver sin bok, men budskapet deres er at kvinner må finne løsninger på egen hånd, skriver vår anmelder.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Arnhild Skre og Marte Spurkland har skrevet hver sin bok om heltinner. Spurkland har intervjuet den eldre garde førstedamer, mens Skre har bedrevet «intenst sentimental lesning av litteraturen» for å finne sine. Hvilken rett har så jeg til å kritisere andre damers heltinner? All rett, for begge tar munnen full når de sier de skal rådføre alle med innovertiss.

Sentimentale historier

I forordet til Eld og Vatn – Nordmenn i Sør-Amerika beskriver Kjartan Fløgstad forskjellen mellom mannlige og kvinnelige kilder slik: «Som munnlege kjeldar ser det ofte ut til at eldre menn utviklar ein anekdotisk tenkemåte der minne og erfaringar frå eit langt liv blir nedfelte i tre-fire faste fortelleformular. Kvinnene er mindre anekdotiske, meir moralske og meir politiske korrekte forteljarer. Der mange menn ville selja bestemor for å få ei god historie, diktar like mange kvinner henne opp for å få ein god moral.»

Det er kanskje velkjent at menn overdriver sitt eget mot og størrelse på fangsten, mens kvinner underdriver og er mest opptatt av sitt moralske rykte. Kvinners historier er sentimentale, og menns historier er spektakulære og morsomme. Jeg har irritert meg mye over dette, og tenkt at dette gjelder ikke mine damer. Det er ingen som forteller så fantastiske og brutale historier som mine damer.

Dessverre bekrefter Spurklands Førstedamer Fløgstads antagelser om eldre kvinners fortellinger. Jeg håper og tror at det ikke er intervjuobjektene som er problemet, men intervjuerens fokus. Hvert kapittel har et tema og en førstedame som intervjuobjekt. Damene har mye på hjertet, men kapitlene handler vel så mye om mennene deres og Spurkland selv. Vi får høre flere fine kjærlighetshistorier, men i lengden blir det vel mye. På sitt verste er boken som et møte mellom damebladet Henne og ukebladet Hjemmet i form av en «hjemme hos»-reportasje.

Mas om menn

Basslinja gjennom boken er kjærligheten. Ikke kjærligheten til livet, prosjektet eller brennende hjerter, men til den trofaste likestillingsorienterte ektemannen. Hvorfor dette evige maset om ektemenn? Består ikke et kvinneliv av noe mer – noe større? Kjærligheten kan være en vakker basslinje, men musikk med bare bass er ikke mye å skryte av.

Kan hende damenes beste råd er å skaffe seg en dugendes fyr, men forfatterens insistering på det samme er irriterende. I refleksjonene over sin tante Ingrid Spurkland, som har mistet sin livsledsager, stilles spørsmålet: «Når hun tror sjansene er små for å finne seg en verdig medspiller igjen, så velger hun altså ensomheten?» Når det handler om en kvinne som har levd alene, spør hun: «Denne damen som er så dødelig sjarmerende som gammel, og hun må utvilsomt ha vært en bombe da hun var ung, hvordan kan det ha seg at hun ikke slo til på et tilbud og giftet seg?»

Marte Spurkland skriver godt og språket flyter lett, men det er kanskje fordi teksten gir så lite motstand. Så lite å undre seg over. Jeg har sans for prosjektet, for min generasjon har for lite kontakt med bestemødregenerasjonen, men bokens spørsmål blir for grunne. De gamle damene blir ikke plassert i en kontekst. Vi får vite i hvilket hus de bor og hvordan forfatteren fant dem, men lite om tida som skapte dem. Og når førstedamene ikke plasseres i en kontekst, blir også friksjonen mellom dem og samfunnet – hva som skapte dem og hvordan de skapte seg selv – usynlig.

Hvis jeg skal trekke en konklusjon fra Spurklands bok må det være noe slikt: «Det gode kvinneliv må individuelt fikses med nettverk, ferdigheter, hushjelp og jakt på en likestillingsorientert ektemann.» Basslinja om «å finne seg en mann» overdøver førstedamenes interessante vendinger, saftige historier og refleksjoner over livet.

Litterære heltinner

Kjærlighet er også et av mange temaer i Arnhild Skres Heltinner jeg har møtt, og i motsetning til Spurkland har hennes bok ikke en overdøvende basslinje. Men kanskje for mange?

Boken forteller Skres private historie fra hun var ung feminist på 1970-tallet, via jappetid og selvrealisering, til det ender med et pust i bakken med fokus på egen rett til å gjøre feil som kvinne. Skre geleider oss gjennom historien sammen med sine litterære heltinner, som blir utførlig beskrevet med navn, familie, nettverk og hvor de hører hjemme i bokhistorien. I de første kapitelene blir det litt mye og langdrygt. Kanskje Skre med hell kunne hatt et klarere fokus på hva som skulle fortelles, for hver gang hun kommer til et interessant spørsmål, så haster hun videre.

Jeg har for eksempel ofte lurt på hva som skjedde med de staute feministene på 1980-tallet idet jappetiden kom. Skre kommer med en interessant analyse. Hun skriver at 1970-tallets feministiske krav om å realisere deg selv ved å bryte med familiebåndene og bli sin egen lykkes smed gjennom arbeidslivet passer som hånd i hanske med jappetidens selvrealiseringsprosjekt. Dessverre blir det med påstanden. Idet Skre kommer i utfordrende landskap, så skriver hun heller ikke mer om det. Er det mulig å leve ut den heftige kjærligheten, det oppslukkende begjæret og være subjekt i eget liv? Er det mulig å leve med spenninger i de kravstore kvinnelivene våre? Spørsmålene stilles, men som hos Spurkland blir de ubesvarte.

Kapitelene om 1980- og 1990-tallets litterære heltinner er de beste i boken. Der mestrer Skre nivåene. Hun har en forbilledlig analyse av Alice Walkers roman om Celie, Fargen bortenfor, der hun viser hvordan afroamerikanske damer begynte å formulere sine egne historier. Ikke som offer, men som subjekter i sine egne liv. De svarte feministenes kritikk er beinhard kost, selv for den mest solidariske hvite kvinne. De ville ikke reddes med medlidende blikk. I disse tider hvor det finnes et mantra om at de muslimske kvinnene må reddes fra sine muslimske menn, uavhengig om de vil eller ikke, har Celie fortsatt noe å fortelle oss.

Hva har så Skres heltinner å lære oss? De kan lære oss mye – å reflektere over, kjempe for og reformulere livet – men som hos Spurkland ligger løsningene på det individuelle planet. Enhver kvinne for seg selv. Jeg håper morgendagens førstedamer og heltinner vil noe mer enn bare seg selv – og da også på tvers av nasjonalgrensene.

PS! Hannah Helseth, Marte Spurkland, Grethe Nestor og Hanne Andrea Kraugerud debatterer dagens feminisme under Bok i Sentrumi Oslo fredag 28. oktober.

---
DEL

Legg igjen et svar