Udugelige ledere

ESSAY: Hvorfor er disse forvokste lederne så hårsåre – som Kina, Russland, og Amerika under Trump?
Ill.:CHEVALLEY VINCENT-"LE MONDE”
Ole Robert Sunde
Email: ors@olerobertsunde.com
Publisert: 01.04.2019

Det var Ludvig Holberg som først tok i bruk ordet «usurpator» – (Epistel III) – i en dansk/norsk kontekst, og bare det å ta en kikk på verdens beskaffenhet er nok til å understreke mengden av dem; de tre største er den amerikanske forretningsmannen og narsissisten Trump, deretter den russiske etterretningsoffiseren og folkerettsjuristen Putin, så den kinesiske diktatoren, ingeniøren og juristen Xi.

To jurister og en posør av en forretningsmann, men disse deler verden seg imellom, og hva slags spill er det de utfører for å holde på sine posisjoner som ledere av sine tre store land; det er en primitiv form for statspolitikk, og status quo er mer makt, større landarealer, liksom denne primitive formen for statspolitikk dreier seg om geografi og om topologi.

Som det også er, og om mengder av våpen, av formatene på deres ulike krigsmaskiner – for å parafrasere Deleuze og Guattari og deres labyrintiske bok Tusen platåer – som om det er størrelsen på kalibrene og alle pengene bak som teller; for ikke å glemme alle de ivrige våpeningeniørene, fabrikkene som produserer våpnene; det er alltid den teknologiske kunnskapen som teller, aldri den humane klokskapen som spiller inn og avvæpner disse forvokste krigsmaskin-oppfinnerne og deres klakører, som er det enten av pengemessige grunner (Trump) eller av slaviske patriotiske grunner (Putin) eller av kinesiske asiatiske nye kapitalistiske grunner (Xi), noe som egentlig koker ned til det samme: å beholde makten, og det er det som er status quo.

Å bli utfryst

De ulike strategiene er enkle og simple hos de tre lederne; ingen av dem tåler kritikk fra sine satellitt-stater, eller andre stater; dette er et spill de tre kan; i den amerikanske settingen er det selvfølgelig utsagnet «Du får sparken» som teller, hos de to andre er det verre, der er det over og ut; det er ikke bare sparken, det er mer å bli utfryst og aldri igjen tatt inn i varmen; det er nesten som om de reagerer som katolikker, hvor nåden er suspendert, og hvor moderkirken snur seg bort i skam; i Putins verden og i Xis verden er det ikke nåde, det er unåde, og den som faller utenfor, er ferdig, ikke bare sparket, men glemt og borte for godt – dette ville jo Trump ha elsket, men det amerikanske systemet stopper ham. Men det er ingen som stopper Putin eller Xi.

Russland og Kina er i lommene til disse to usurpaterne, men USA er et annet sted, selv om Trump kunne ha likt at USA var som Russland eller Kina, for ikke å glemme Nord-Korea, det er jo det som er så fint med Amerika, at Trump ikke kan opptre som enevoldshersker; han ville sikkert ha elsket å være det og fortelle kreti og pleti at de ville få sparken, og det som er verre, om de ikke tar seg sammen og snakket han etter munnen, som de gjør det i Kina, Russland og Nord-Korea, men den amerikanske konstitusjonen er fullstendig enerådende, og helt ulik Putins Russland og Xis Kina.

USA, Russland, Kina

Hva kommer til å skje i Amerika når den ungdommelige opposisjonen fatter, som de sikkert allerede har gjort, at mange av de store signalbyggene i USA er bygd av slaver, eller deres etterkommere; de ulovlige meksikanske innvandrerne, for Trumps tårn ville ikke ha blitt bygd uten de meksikanske ulovlige innvandrerne, som han nå vil stenge ute, men hvordan skal USA overleve uten de meksikanske innvandrerne – hele Amerika er bygd opp av slaver og ulovlige meksikanske innvandrere.

Det er alltid den teknologiske kunnskapen som telleraldri den humane klokskapen som spiller inn og avvæpner disse forvokste krigsmaskinoppfinnerne.

Fra Putins Russland går det rykter om at befalet i Den røde armé lever på kål og nesten ikke har inntekter, liksom naturalhusholdningen har overtatt for vanlige lønninger, som om den russiske staten er blakk, og hva da med den kinesiske, som virker overraskende rik, og som prøver å få tak i uvanlige mineraler fra hele verden – Kina, som før alltid var forbeholden vis-à-vis resten av verden, er plutselig overalt; men det er uro i landet, og det sies at det er flere arbeidskonflikter der.

Ingen av disse lederne tåler kritikk, hvorfor er Kina så hårsår, som Russland er det og som Amerika er det under Trump; hvorfor er alle disse tre statslederne så hårsåre; Putin hater det så mye at han får, virker det som, kritikken til å forsvinne, og kinesere innfører handelsblokade, slik det i en kort periode var mot Norge på grunn av støtten til Dalai Lama og tildelingen av fredsprisen til en kinesisk opposisjonell. Og det samme med den amerikanske presidenten, alle de som ikke ville slutte å handle med Iran, ble jo straffet. Hvorfor er alle disse krigsmaskinene så hårsåre, siden de jo kan skyte og drepe alt; alle disse tre elsker jo spyttslikkere og kan ikke fordra kritikk – selv så mektige de er, er deres felles akilleshæl kritikken.

Det virker rett og slett barnslig, og det som skulle ha hatt et preg av noe dypere, blir igjen simpelt, når en tenker på verdens sammensatthet og hva disse tre udugelige lederne prøver å gjøre med oss og resten av verden og det slår meg; hvorfor finner vi oss i det – som EUs krasse krav mot Hellas også var kynisk og simpelt, det er ikke slik en driver sofistikert statspolitikk. Det er som om ingenting har skjedd siden Wienkongressen danset etter Napoleons fall; for å si det mildt, det er ikke verden som åpner seg, dette er verden som lukker seg. Shakespeare har som vanlig rett; verden har gått av hengslene.

Lovens usurpatorer

I den underlige og kuriøse boken Tusen platåer (Deleuze og Guattari, 1980) står det at «krigsmaskinen» utvikler seg i det «stripete» (riflete, rillete) rommet, og at dette «stripete» rommet har blitt innstiftet av statsapparatet; det finnes også et glatt rom, og det er havet, og siden alt flyter i denne boken, så er vel den en del av det «glatte» rommet – det «glatte» rommet tilhører også nomadene, de som ikke er fastboende.

I det hele tatt er det mye som flyter her, men det som er fast, tenker jeg, er alt i det «stripete» rommet, og det blir voktet av det trehodete trollet – det er lovens vokter, inn dit vil ingen, men det er der vi er. Vi som vil noe annet, er fremdeles bofast i det «stripete» rommet, og vi kommer ikke ut.

Gratis prøve
Kommentarer