Udugelige ledere
ESSAY: Hvorfor er disse forvokste lederne så hårsåre – som Kina, Russland, og Amerika under Trump?
Publisert: 2019-04-01
Det var Ludvig Holberg som først tok i bruk ordet «usurpator» – (Epistel III) – i en dansk/norsk kontekst, og bare det å ta en kikk på verdens beskaffenhet er nok til å understreke mengden av dem; de tre største er den amerikanske forretningsmannen og narsissisten Trump, deretter den russiske etterretningsoffiseren og folkerettsjuristen Putin, så den kinesiske diktatoren, ingeniøren og juristen Xi.
To jurister og en posør av en forretningsmann, men disse deler verden seg imellom, og hva slags spill er det de utfører for å holde på sine posisjoner som ledere av sine tre store land; det er en primitiv form for statspolitikk, og status quo er mer makt, større landarealer, liksom denne primitive formen for statspolitikk dreier seg om geografi og om topologi.
Som det også er, og om mengder av våpen, av formatene på deres ulike krigsmaskiner – for å parafrasere Deleuze og Guattari og deres labyrintiske bok Tusen platåer – som om det er størrelsen på kalibrene og alle pengene bak som teller; for ikke å glemme alle de ivrige våpeningeniørene, fabrikkene som produserer våpnene; det er alltid den teknologiske kunnskapen som teller, aldri den humane klokskapen som spiller inn og avvæpner disse forvokste krigsmaskin-oppfinnerne og deres klakører, som er det enten av pengemessige grunner (Trump) eller av slaviske patriotiske grunner (Putin) eller av kinesiske asiatiske nye kapitalistiske grunner (Xi), noe som egentlig koker ned til det samme: å beholde makten, og det er det som er status quo.
Å bli utfryst
De ulike strategiene er enkle og simple hos de tre lederne; ingen av dem tåler kritikk fra sine satellitt-stater, eller andre stater; dette er et spill de tre kan; i den amerikanske settingen er det selvfølgelig utsagnet «Du får sparken» som teller, hos de to andre er det verre, der er det over og ut; det er ikke bare sparken, det er mer å bli utfryst og aldri igjen tatt inn i varmen; det er nesten som om de reagerer som katolikker, hvor nåden er suspendert, og hvor moderkirken snur seg bort i skam; i Putins verden og i Xis verden er det ikke nåde, det er unåde, og den som faller utenfor, er ferdig, ikke bare sparket, men glemt og borte for godt – …
Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?
