UDs mange meninger

Debatt: Utviklingsminister Erik Solheim skal ha ros for at han i Ny Tid (8. september) svarer på noen av utfordringene i min kommentar «UD på ville veier» (1. september).

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Innlegget vitner imidlertid om en motsetning mellom hva UD gjør og hva Solheim påstår at de gjør.

Min kritikk hadde to elementer. For det første: Norsk fredsdiplomati skulle skape fred i verden, men de to hovedprosjektene – den sterkt kritiserte Osloavtalen og Sri Lanka-prosessen – synes å ha gjort vondt verre. Siden UD nekter å ta selvkritikk, bør det åpnes for debatt om «den norske modellens» funksjon når en ny front nå åpnes i Sør-Amerika.

Jeg betviler ikke at Solheim heller vil danse samba i Brasil enn å rydde opp etter Norge på Sri Lanka, hvor han var aktiv lenge. Men det er faktisk noe bra ved å slukke egne branner og innse sine begrensninger, som tsunamien burde ha lært UD. Så lenge UD nekter å granske Norges rolle i Srebrenica-massakren, hvor en norsk oberst hadde overordnet ansvar, settes spredningen av «den norske modellen» til enda et kontinent i et merkelig lys.

Solheim sier nå at han i Brasil «var klar og tydelig» på at Norge også kan lære av Sør-Amerika. Men i mandatet for arbeidsgruppen, og i dens rapport, står det ikke om noe slikt.

Solheim skriver at land i Sør-Amerika «kommer til oss» og spør om råd. Det tviler jeg på. På UD-papirene ser det mer ut som om Norge har kommet til Brasil og tilbudt råd, og det er noe helt annet når også økonomiske interesser spiller inn. Han skriver så at Norge «svarer når noen spør». Men må det bety at man svarer «ja» på alle forespørsler om å rydde opp? Er det ikke mulig å si nei, og anbefale andre, for å avverge nok en stykkevis og delt innsats?

Min andre kritiske bemerkning gikk på UDs debatt « Hvordan motvirke konflikter når kulturer møtes?» Mediedekningen ble akkurat så fordummende som problemstillingen la opp til. Selv Huntington og bin Laden definerer ikke Al Qaida-terroren som en «sivilisasjonskonflikt». UD-ansatte i salen sto da også opp og protesterte mot slike banale fiendebilder.

Det er fint at Solheim nå sier at det ikke er «kulturen i et land eller område som i seg selv skaper krig». Men hvorfor inviterer da UD til stor debatt med premisset om at man må «motvirke konflikter når kulturer møtes»? Jeg utfordrer UD til å gi ett eksempel på en slik kulturkonflikt.

Imens kan jo resten av departementet ta lærdom av de nye erfaringene til Solheim, som var på Brasil-reise da debatten ble holdt.

Dag Herbjørnsrud, utviklingsredaktør i Ny Tid.

---
DEL

Legg igjen et svar