UDs snuskete spill om Sri Lanka

Utenriksdepartementet har drevet et politisk spill på Sri Lanka som kunne endt i en rasering av landets autonomi. Dokumentene fra våpenhvileavtalen i 2003 holder UD fortsatt hemmelig.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I etterpåklokskapens lys framstår året 1999 som skjebnesvangert for Sri Lanka. Det var da en representant for norske myndigheter kom til Colombo og tilbød Norges uforbeholdne støtte til befolkningen. Dette møtet ble etterfulgt av et møte mellom utenriksminister Knut Vollebæk og myndighetene i Sri Lanka 16. februar 2000, samt et «hemmelig» møte noen dager senere med en sentral representant for de tamilske tigrene, LTTE, i en europeisk hovedstad.

Sri Lanka ville ha avslått hjelp fra de norske samaritanene dersom de hadde hatt den minste anelse om deres egentlige hensikter. Men på det tidspunktet var befolkningen i Sri Lanka alt for naive til å kunne fatte rekkevidden av Det norske utenriksdepartementets (UD) skjulte hensikter.

Sri Lanka oppdaget etter hvert at norsk UD drev et politisk spill som var tenkt å ende i en rasering av landets autonomi. Men landet hadde heldigvis også sine venner, som Kina og Russland, og unngikk dermed oppløsning.

De norske hjelperne Oppstarten til norsk UDs fordekte involvering kan spores tilbake til tidlig åttitallet. På den tiden ble det opprettet kontakt mellom katolske tamiler i Norge og enkelte kristne på Stortinget og i UD. Det er også grunn til å anta at tidligere leder av partiet Venstre, Arne Fjørtoft, har spilt en sentral rolle når det gjelder Norges «innsats» i Sri Lanka.

Som beskrevet i Ny Tid 5. januar 2007 hadde Fjørtoft etablert en omfattende virksomhet i Sri Lanka på nittitallet. Hans kontakt med tamilene nord på øya kan spores tilbake til syttitallet. Han var blant annet involvert i bistandsarbeid i samarbeid med Norges Kvinne- og Familieforbund i 1976. Ifølge Dagbladet 22. januar 2005 var det Fjørtoft som initierte Norges rolle som «fredsforhandler» i Sri Lanka.

De norske hjelperne viste snart sitt sanne ansikt. India invaderte Sri Lanka i 1987 for å bistå tamilene. Okkupasjonen av den nordlige delen av øya ble møtt med begeistrede tilrop fra norske medier. Men jubelen ble kortvarig. India befant seg snart i en militær hengemyr og kom i kamp mot dem de var kommet for å beskytte. Over 1200 indiske soldater døde.

I etterkant av det indiske nederlaget startet LTTE opptrappingen av kampen mot nasjonen Sri Lanka. I Norge kom samtidig propagandaen mot de singalesiske buddhist-sjåvinistene som ledd i UDs bearbeiding av den norske opinionen. Merkelig nok kunne dette skje samtidig som Norge bidro med «utviklingshjelp» og framsto som en sann venn av Sri Lanka.

Norsk anerkjennelse Gjennom nittitallet og frem til i dag har det norske folket kun hørt den ene hånden klappe i Sri Lanka. En sentral del av planen besto i å sidestille terroristorganisasjonen LTTE med den demokratisk valgte regjeringen i Sri Lanka. For LTTE trengte legitimitet, respekt og global anerkjennelse. UD utnyttet Norges gode navn og rykte, og markedsførte LTTE som en «non-terror organisasjon», i kontrast til Al Qaida, som av alle ble betegnet som en terroristorganisasjon.

Timingen for den norske regjeringens historiske ankomst til Colombo i 1999 var perfekt. LTTE-terroristenes mord på Indias statsminister Rajiv Gandhi forsvant raskt fra hukommelsen. Hemmeligholdelsen av UDs aktiviteter er omtalt i artikkel «Hemmelig norsk fredsinnsats på Sri Lanka» i Aftenposten 4. januar 2000.

Sri Lankas president het den gang Chandrika Bandaranaike Kumaratunge, og vi fant Ranil Wickemasinghe som fungerende statsminister. Chandrika viste seg udugelig og Ranil ble etter hvert norsk UDs mann. Samtidig besatte Jon Wesborg ambassadørstillingen i Colombo. Blant de velinformerte var han godt kjent som LTTEs representant i hovedstaden. Srilankernes reaksjoner på de såkalte fredsmeklernes manipulasjoner er omtalt i en artikkel i Aftenposten 19. august 2004 kalt «More criticism for peace brokers».

På denne tiden hadde mannen som ønsket gode, kristne verdier plantet i den norske folkesjelen, Kjell Magne Bondevik, blitt statsminister i Norge. Han bar med seg disse kristne verdiene da han inviterte lederen for LTTEs selvmordsbombere, V. Balakumar, på statsbesøk. Folkets Hus i Oslo var fylt til randen av LTTEs entusiastiske støttespillere da denne morderen 28. august 2004 holdt tale om LTTEs «verdier» og dødbringende aktiviteter. Balakumar fant det nok svært profitabelt å komme til Norge, etter hva jeg har forstått. Det fulgte gode lykkeønskninger fra statsminister Bondevik, statsråd Solberg og spesialutsending Solheim.

Balakumar ble nylig tatt av dage av General Sarath Fonsekas menn.

Hemmelige dokumenter Jeg gjennomskuet norsk UDs motiver på denne tiden, og kommenterte det i en artikkel som jeg kalte «Are you ready to be taken for another ride?» Søndag 18. april 1999, fikk jeg den omsider presentert i The Sunday Island. I artikkelen påpekte jeg at det å la Norge forhandle i konflikten på Sri Lanka, var som å be reven om å passe hønsegården.

I 2005 kom president Mahinda Rajapaksa til makten og norsk UD anså kanskje Sri Lanka moden for et nytt Kosovo. Men hva gikk galt med opprøret finansiert av norsk UD? Det var flere faktorer, blant annet de mislykkede drapsforsøkene på forsvarsminister Gotabhaya Rajapaksa, forsvarssjef Sarath Fonseka og den pakistanske ambassadøren. Norsk UD oppdaget nok at prisen de måtte betale for sin støtte til LTTE ble for høy.

Overtrampene fra den stormannsgale Prabhakaran, sponset av den katolske kirke, gikk så langt at til og med norsk UD fant det vanskelig å legitimere de. Denne massemorderen var ikke fornøyd med en tredjedel av øya, men ville tvinge hele den singalesiske buddhistiske befolkning i kne. Det var først da verdenssamfunnet innså dette at de satte LTTE på listen over terroristorganisasjoner.

Den norske mannen i gata fikk ingen innsikt i hvilke motiver norsk UD hadde for å involvere seg i Sri Lanka. Gode kristne mennesker som Kjell Magne Bondevik, Arne Fjørtoft, Jon Wesborg, Vidar Helgesen og Erik Solheim burde bli spurt om de har gitt lovnader og forpliktet seg overfor den katolske kirken i Jaffna (som er synonymt med LTTE) til å etablere en tamilsk stat over ruinene av Sri Lanka.

I denne sammenheng må Wesborgs rolle bli nøye studert. Med norske medhjelpere ble en våpenhvileavtale mellom Sri Lankas regjering og LTTE signert 23. februar i 2003 og lagt fram for verdenspressen. Dokumentet ble først signert av statsminister Ranil Wickemasinghe, og deretter brakt til terrorsjefen Velupillai Prabhakaran av ambassadør Jon Wesborg. Dette dokumentet er aldri blitt offentliggjort. Avisen Sri Lankan Daily viser 25. juli 2003 til en kilde nær presidenten som uttaler at det hemmelige dokumentet som ble presentert for presidentens sekretariat, var et annet enn det som ble offentliggjort. Det finnes følgelig to dokumenter; ett for allmennheten og et annet som sannsynligvis beskriver en planlagt oppdeling av Sri Lanka.

Bør offentliggjøres Avisen Daily News i Sri Lanka informerer 25. juli 2003 om denne diabolske manipulasjonen regissert av Ranil Wickemasinghe, Velupillai Prabhakaran, samt avtalens hovedarkitekt Jon Wesborg. Velupillai Prabhakaran hadde nok for lengst ødelagt sin kopi før han døde forrige måned. Tidligere statsminister Ranil Wickemansinghe vil neppe vise fram sin kopi fordi srilankerne vil rase over hans bedrag om de får se det. Da gjenstår norsk UD, det tilsynelatende gjemmestedet for mang en snuskete handel. Jeg foreslår at de offentliggjør sin kopi slik at allmennheten gis anledning til å verdsette UDs og Jon Wesborgs bragder. Sri Lankas skjebne ble tross alt forsøkt beseglet i dette dokumentet.

Det norske folk burde gis innsikt i hvordan det som er omtalt i denne artikkelen, kunne skje. Dette kan bare gjøres gjennom opprettelsen av en uavhengig internasjonal kommisjon.

Mahinda Weerasinghe er norsk-srilankisk bygningsingeniør og forfatter av boka A Mission to Oslo som utkom i 2008.

---
DEL