UD truer Fellesrådet til taushet

Fellesrådet for Afrika har blitt truet til å holde en UD-rapport hemmelig. Til alt overmål handler rapporten om bistand til frie medier i u-land.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I forbindelse med at et mediepolitisk utvalg skal utarbeide retningslinjer for Norges støtte til frie medier i u-land, utarbeidet konsulentbyrået Geelmuyden-Kiese en rapport på oppdrag fra Utenriksdepartementet.

Den rapporten ønsker imidlertid ikke UD at offentligheten skal få innsyn i. Som eneste organisasjon har Fellesrådet for Afrika bedt UD om en kopi av rapporten. Svaret UD ga organisasjonen var at de kunne få rapporten hvis de holdt innholdet hemmelig.

Riset bak speilet var at en lekkasje ville være lett å etterspore, fordi Fellesrådet for Afrika er de eneste som har fått rapporten.

– Det er uforståelig at rapporten ikke kan offentliggjøres, og et paradoks i forhold til at den handler om pressefrihet, sier Nina Drange i Fellesrådet for Afrika.

– Hva er vitsen?

Spørsmålet er om årsaken til UDs krav til hemmelighold er innholdet i Geelmuyden-Kiese-rapporten.

Ifølge en kort omtale av rapporten i Bistandsaktuelt tidligere i høst, kritiserer Geelmuyden-Kiese sine konsulenter Norge for å blande sammen folkeopplysning og frie medier i bistandssammenheng, samt at det mangler mediekompetanse i UD, ved ambassadene og i NORAD.

– Uansett grunn kan jeg ikke forstå hvorfor vi ikke får lov til å offentliggjøre innholdet. Hva er vitsen med en rapport som ikke kan brukes, spør Drange, som er daglig leder i Fellesrådet for Afrika.

Organisasjonen har nylig lagt fram årboka «Media i Afrika, Afrika i media», hvor forskere, journalister og aktivister har bidratt med innspill om medias samfunnsrolle.

– Poenget vårt er at retningslinjene for norsk bistand til frie medier bør være best mulig. Vi tror at vi med vår kompetanse har noe å bidra med i en åpen diskusjon om dette, mener Drange.

«Lett å etterspore»

Ny Tid har fått tilgang til brevvekslingen mellom Fellesrådet for Afrika og UD om den omdiskuterte rapporten.

Etter at Fellesrådet via en e-post ba UD om å få en kopi av rapporten 22. oktober, fikk de følgende svar to dager senere fra Erik Berg (??) i UD:

«Forutsatt at rapporten kun brukes internt, kan dere få en kopi. Siden dere er de eneste som har fått rapportene vil en evt. lekkasje være lett å etterspore.»

– Vi stilte oss undrende til at en rapport som etter det vi forsto i stor grad vil prege norsk mediestrategi innenfor bistandsarbeidet framover, skulle unntas offentlig debatt, og ba om en forklaring, forteller Drange.

12. november fikk Fellesrådet følgende forklaring fra UD på hemmeligholdet, denne gang fra avdelingsdirektør Kåre Stormark: Geelmeyden-Kiese-rapporten er «en intern, enkel kartlegging foretatt i sommerferien som et slags underlagsmateriale for vårt arbeid med tenkningen rundt frie media. Det er bl.a. lagt begrenset arbeid inn i rapporten, og man må ikke overdrive dens betydning for utviklingen av norsk mediestrategi i åra framover.»

– Et paradoks

Nina Drange i Fellesrådet synes dette er en tynn forklaring.

– Vi synes det er merkelig at UD bestiller dyre konsulentrapporter, og i etterkant avviser at de skal brukes. Dette er i beste fall en uheldig bruk av offentlige midler, sier hun.

Fellesrådet så til slutt ingen annen utvei enn å godta UDs krav om hemmelighold av rapportens innhold, og venter i disse dager på å få den tilsendt i posten.

– Vi kom ikke noe videre med saken. Men det er et paradoks at en rapport som handler om pressefrihet ikke tåler dagens lys, avslutter daglig leder Drange.

---
DEL

Legg igjen et svar