UD på ville veier

Det nye Utenriksdepartementet (UD) under Jonas Gahr Støre og Erik Solheims ledelse får mye ros i norsk presse. Det er det begrenset grunn til.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Det viser blant annet utenrikstjenestens topplederkonferanse 2006, som i Oslo konserthus tirsdag arrangerte «Møte om hvordan motvirke konflikt når kulturer møtes».

De fleste av Norges ambassadører, forskerorganisasjoner og medier var invitert til foredragene og debatten. Men både problemstillingen, deltagerutvelgelsen og debattpremissene vitner om at UD nå preges av et populistisk og konfliktskapende verdenssyn.

Og dette er alvorlig, med tanke på den aktive rolle norsk UD skaffer seg i verdens konflikter: Norge skulle skape fred på Sri Lanka, men resultatet av prestisjeprosjektet – etter en sterkt kritisert støtte til terrororganisasjonen Tamiltigrene (LTTE) – ble at øya nå er i borgerkrig med hundrevis døde og titusener på flukt. Norge, gjennom tiår «Israels beste venn», skulle skape fred i Midtøsten. Men resultatet av den Israel-fordelaktige Osloavtalen, kalt «apartheid» av professor Edward Said, var en steindød fredsprosess.

Likevel fortsetter misjoneringen for «de norske verdiene» som svaret på verdens problemer. Tirsdag kom Solheim tilbake fra én uke i det nye satsingsområdet Sør-Amerika. Igjen skal «den norske modellen» redde de framgangsrike landene, istedenfor egne modeller, som omtalt i UDs 16 sider lange bakgrunnsrapport.

Typisk nok står det ikke ett ord om hva Norge kan lære av det store multikulturelle samba-landet Brasil. I beste paternalistiske ånd er det kun Norge som kan bidra med noe til «dem» i denne enveis-utvekslingen, mens UD ikke skal finne ut noe om sør-amerikaneres syn på norske jordbrukssubsidier, stengte grenser eller kulturutveksling. Dette ligger nemlig ikke innenfor mandatet Solheim ga sin arbeidsgruppe.

Slik kan det gå når den norske modellen tar for gitt at nordmenn er fornuftens utvalgte folk. Tirsdagens UD-debatt bevitnet det samme. Istedenfor å få innspill hvordan libanesere i århundrer har levd fredelig med sine dusinvis av religioner, eller hvordan kosmopolittiske brasilianere er stolte av sin bakgrunn, arrangerer UD en konferanse ledet av tradisjonelle statssekretærer og synsere – kjemisk renset for innvandrerkvinner og utenlandske innspill.

Den uvitenskapelige problemstillingen «hvordan motvirke konflikt når kulturer møtes», igjen knyttet til islam, er det mest problematiske: Hvilke «kulturer», hvilke motvirkelige konflikter? Verken Holocaust, Srebrenica-massakren, Sri Lanka-krigen, Al Qaida-terroren, Muhammed-karikaturene eller Gaarder-kronikken kan meningsfylt knyttes til «kulturer». At et utenriksdepartement sprer slike tanker, preget av tysk nasjonalromantikk og pre-fascistoid tenkning, er skremmende.

Før UD fortsetter å rydde opp i verden, burde ledelsen starte med å rydde opp i sine egne fremstillinger av verden.

---
DEL

Legg igjen et svar