Bestill sommerutgaven her

UD kutter internasjonalt samarbeid

MIDTØSTEN / Hvilken betydning har det at myndighetene har kuttet kulturstøtte til en rekke norske aktører som jobber internasjonalt? Som eksempelvis Kirkelig Kulturverksted i Midtøsten?

Plateselskapet og kulturformidleren Kirkelig Kulturverksted (KKV) får ikke lenger sin årlige støtte på to millioner fra Utenriksdepartementet (UD) – som de har hatt siden 2012.

Høyres utenrikspolitiske seniorrådgiver Alexander Zlatanos Ibsen forklarer NY TID grunnen til denne omprioriteringen: «Det har å gjøre med vårt ønske om å rette kulturbistanden mer direkte til partnere i mottakerland. Det innebærer å gi færre overføringer til norske aktører. En slik omlegging er i tråd med OECDs kriterier for bistand, som tilsier at bidragene må ha som mål å fremme økonomisk utvikling eller velferd i utviklingsland.»

Kirkelig Kulturverksted

Daglig leder Erik Hillestad (bildet) i KKV understreker overfor NY TID at det nå er snakk om totalt færre midler: «De tallene de opererer med er litt fortegnet fordi i utgangspunktet hadde de to avdelinger som nå er slått sammen. Den ene jobbet med menneskerettigheter og den andre med kultur. Jeg vil påstå at det i praksis har blitt en anslagsvis halvering av kulturbudsjettet til Sør – fra 128 millioner tidligere.»

Alexander Zlatanos Ibsen

Høyres Ibsen forteller videre at norsk kulturbistand skal styrke vilkårene for kulturlivet i utviklingsland. Han påpeker at det kan være mange gode grunner for å fremme norske kunstnere og kulturaktører i utlandet, men at det er vanskeligere å rettferdiggjøre dette som et utviklingspolitisk formål: «Det handler til syvende og sist om noe så prosaisk som prioriteringer. For disse tildelingene, som for all annen utviklingshjelp, er det viktig å få oversikt og ha ettersyn. I vårt nye partiprogram har vi også slått fast at vi ønsker å jobbe for mer målbare resultater for all bistand vi gir.»

Hillestad mener at ved å sende pengene direkte til landene, faller gjensidigheten mellom norske og utenlandske kunstnere bort: «Dette handler ikke om å fremme norske kunstnere og kulturaktører. Verden er globalisert og kunst har ingen landegrenser å forholde seg til. De fleste kunstnere jobber internasjonalt. For eksempel har vi som samarbeidspartner med musikkbransjen i Midtøsten kunnet hjelpe dem med en distribusjon i Vest-Europa og Nord-Amerika.»

Med større synlighet får de ifølge Hillestad en større betydning i hjemlandet sitt. Samtidig påpeker han en fare: «Et vestlig plateselskap som oss kan være et frirom for dem til å ytre hva de vil eksempelvis politisk uten at det begrenses av en intern sensur. I Egypt er det helt umulig for et egyptisk selskap å utgi det som våre samarbeidende artister har lyst til å si. De kan bli nedlagt og straffeforfulgt for det. Mens når artister får gitt ut musikk hos oss, kan de si hva de vil. Et samarbeid gir en slags immunitet ved at de blir oppfattet som støttet av en vestlig institusjon – og at vi følger med hva som skjer med dem.

Norge og Midtøsten

KKV valgte Midtøsten som arbeidsfelt etter at de i 2002 hørte president Bush snakke om ondskapens akse for å bygge opp et forsterket fiendebilde av noen land, spesielt Irak, Iran og Nord-Korea: «Da fikk vi den innskytelse å dra og lage opptak av kvinner som sang voggesanger. Vårt prosjekt Lullabies From the Axis of Evil ledet oss til mange artister, sangere, musikere og poeter i disse landene. Slik ble Midtøsten vårt arbeidsfelt.

47SOUL

Hillestad utdyper: «Vi har samarbeidet med lederen for den kjente hip hop-gruppen #47SOUL fra Palestina om en del konserter. Han ble nettopp arrestert av israelsk politi, men siden bandet er kjent internasjonalt, ble han løslatt relativt fort. Det hadde nok ikke skjedd med en ukjent. Jeg har også vært til stede ved konkrete rettssaker i noen land, der bare det å sitte i rettssalen kan ha en påvirkning. Dette har vært etterspurt av våre kontakter.»

Vi spør KKV om Norge også hadde et viktig utbytte av deres samarbeider, rent kulturelt og kunstnerisk: «Å samarbeide med andre kunstnere enn de vi normalt forholder oss til – som USA, England og Sverige – gir også mye til norske artister og forfattere som har vært med på våre prosjekter. Dette handler om gjensidighet. Dessuten har det betydning i et integreringsperspektiv at norske innvandreres forbilder blir sett og oppskattet i Norge. Dette vil gå tapt når man bistandsmessig bare sender en bunke sedler til en institusjon i Midtøsten.

I Midtøsten er det å fritt uttrykke seg kunstnerisk ikke selvsagt: «For mange kunstnere i for eksempel Palestina er okkupasjonen så inngripende i hele dagliglivet deres at det blir nesten umulig å ikke forholde seg til det med alt de gjør.»

Mahsa Vahdat – en av KKVs samarbeidspartnere.

I Egypt lar det seg å gjøre å drive med underholdning, men ifølge Hillestad forholder egypterne seg til en desperat situasjon i forhold til ytringsfrihet og kvinneperspektiver: «De utrykker heller det som kan påvirke situasjonen deres i en mer positiv retning. Litt av det samme skjer i Libanon. Der er hele landet snudd helt opp ned av økonomiske kriser og bombingen i fjor sommer. Hele landet er på randen av sammenbrudd. Alt de ønsker å gjøre som kunstnere er å forholde seg til dette – og alt har politiske implikasjoner.»

Kvinner

Ifølge Hillestad vil det nye nå med å gi pengestøtte direkte til land i Midtøsten, innebære en risiko for at flere kvinnelige artister i praksis blir tilsidesatt, da kulturinstitusjoner i Midtøsten favoriserer menn fremfor kvinner: «Gjennom oss kan kvinnene prioriteres og styrkes.»

Kvinnene lever ofte i et grenseland der de både er beskyttet og utsatt, som i Iran: «Vi har opplevd at noen av de artistene vi har samarbeidet med har fått domsavgjørelser og blitt innkalt til forhør. Noen har fått passet sitt inndratt. Kontakten med en utenlandsk aktør kan i ulike land både gi beskyttelse og samtidig være utfordrende i forhold til myndighetene,» sier Hillestad.

Hillestad har jobbet med mange kvinnelige artister i Iran: «Der er bare det å synge i seg selv en politisk handling – fordi det er forbudt for kvinner å opptre offentlig for andre enn kvinner. Da blir solosang en politisk handling, selv om de synger om blomster og nattergaler.»

Avatar photo
Pinar Ciftci
Ciftci er journalist og skuespiller.

Du vil kanskje også like