Ubehaget i atspredelsen

Vår skuffelse over sosiale medier stimulerer bare jakten på stadig mer raffinerte manipulasjonsteknikker. Avrusning er ikke svaret, skriver Geert Lovink.

Geert Lovink
Email: geert@nytid.com
Publisert: 03.12.2018

Velkommen til den nye normalen. Sosiale medier er i ferd med å reformatere våre indre liv. Idet plattform og individ blir uadskillelige, blir sosial nettverksbygging identisk med «det sosiale» som sådant. Vi er ikke lenger nysgjerrige på hva «the next web» vil bringe – i stedet snakker vi om hva slags informasjon vi kan gresse på i karrige perioder. Den tidligere troen på hypenes forbigående karakter er blitt knust, og en ny realisme hersker i dens sted. Som Evgeny Morozov formulerte det i en tweet: «1990-tallets tech-utopisme hevdet at nettverk svekker eller erstatter hierarkier. I virkeligheten styrker nettverk hierarkier og gjør dem mindre synlige.» (1) [For referanser i artikkelen, se den engelske versjonen på Eurozine, red. anm.] En amoralsk holdning til dagens intense bruk av sosiale medier ville være ikke å dømme, men i stedet begrave seg i den overfladiske tiden til fortapte sjeler som oss. Hvordan kan man skrive en fenomenologi om de asynkrone forbindelsene og deres kulturelle virkninger, eller formulere en kritikk av alt det som er tilkoblet nettverkets sosiale legeme, uten å se på hva som foregår på innsiden? La oss derfor legge ut på en reise inn i dette tredje rommet, det såkalte tekno-sosiale.

Nettverkenes ubehag

Nettverk er ikke akkurat noen forlystelsesslott. Ubehaget rundt deres form og årsak vokser: fra Russlands angivelige innblanding i USAs presidentvalg i 2016 til den tidligere Facebook-presidenten Sean Parkers innrømmelse av at nettsiden opererer med «designet avhengighet». Parker: «Det er en tilbakeføringsmekanisme for sosial bekreftelse … akkurat den typen en hacker som meg selv ville ha funnet på, siden du utnytter en sårbarhet i den menneskelige psykologien.» (2) Nestemann ut er Justin Rosenstein, oppfinneren av Facebooks «like»-funksjon, som sammenlikner Snapchat med heroin. Eller Leah Pearlman, en tidligere prosjektmanager hos Facebook, som innrømmet at også hun har utviklet en motvilje mot «like»-knappen og liknende avhengighetsskapende funksjoner. (3) Eller Chmath Palihapitiya, en annen tidligere Facebook-sjef, som hevder at sosiale medier er i ferd med å rive samfunnet vårt fra hverandre og som anbefaler folk å «ta seg en real pause». (4)

Hvem føler seg vel ikke forrådt etter å ha lest slike historier? Den kyniske fornuften setter inn idet vi innser at vi er blitt utsatt for skitne knep. Skjermene er ikke det de gir seg ut for å være. Adferdsrettet markedsføring avsløres, og våre mistanker bekreftes, men virkningen avtar raskt, og markedsføringsavdelingene fortsetter sin søken etter den neste formen for opinionspåvirkning. Vil det noen ende ta? Hva innebærer egentlig vår bevissthet om fenomenet «organisert adspredelse»? Vi vet at vi blir avbrutt, men fortsetter å la det skje: Dette er Atspredelse 2.0.

Hva gjør vi i det øyeblikket vi innser at vi er trengt opp i et hjørne og må akseptere vår mentale underkastelse? Hvilken rolle spiller kritikken, og hvilke alternativer har vi i denne situasjonen av desperat allestedsnærvær? Depresjon er en generell tilstand, enten den er realisert eller urealisert. Internett – er det det eneste vi har? Misnøyen med det 21. århundres kulturelle matrise går nødvendigvis fra «teknologi» til politisk økonomi. La oss betrakte vår kollektive maktesløshet til å endre nettets arkitektur i lys av «demokratisk slitasje» og fremveksten av autoritær populisme og «den store regresjonen». (5)

Kritisk analyse, ikke moralisme

Men la oss samtidig være på vakt overfor moralisme som utgir seg for å være kritisk analyse. Vi må konfrontere det ubehagelige spørsmålet om hvorfor så mange av oss har latt seg forlokke ned i de sosiale medienes avgrunn i utgangspunktet. Skyldes det kanskje «viljens manglende organisering», som Eva Illouz skriver om i sin bok Why Love Hurts? (6) De som forsvarer nytteverdien av Facebook, WhatsApp og Instagram, uttrykker samtidig en viss ambivalens i møte med Mark Zuckerbergs rolle som moralpoliti. I prosessen Illouz beskriver som «kjølig ambivalens», blandes rasjonelle og emosjonelle betraktninger sammen, hvilket skaper en krise for engasjementet – et mønster vi også ser i debatten rundt sosiale medier. Jeg vil gjerne dra, men klarer det ikke. Det er for mye, men det er kjedelig. Det er nyttig, men avskyelig. Hvis vi bare våger å innrømme det, er vår avhengighet fylt av en tomhet ved tanken på et liv som er frakoblet strømmen. Dopamin er vår tids metafor. Nevrotransmitteren står for den akselererte syklusen av oppturer før vi raser nedover igjen. De sosiale medienes flyt varierer fra utbrudd av forventning til lange perioder med nummenhet. Den sosiale mobiliteten karakteriseres av liknende svingninger. Flaks og uflaks avløser hverandre fortløpende. Livet går sin gang inntil du plutselig befinner deg i en utpressingsfelle hvor enheten din er blitt kapret av løsepengevirus. Vi beveger oss fra intense opplevelser av kollektiv tilfredsstillelse på arbeidsmarkedet til lange perioder med arbeidsledighet fylt av kjedsomhet. Våre sammenkoblede liv er historien om blaff av vekst etterfulgt av stagnasjon, hvor det å være tilkoblet ikke lenger tjener noe formål. La oss kalle det sosial støvsuging: Vi blir sugd inn igjen, lokket av løfter om forbedringer som aldri innfris.

Problemet er ikke vår manglende viljestyrke, men vår manglende kollektive evne til å tvinge frem forandring.

Sosiale mediers arkitektur låser oss inne, med nettverkseffekten som legitimering. Alle er med på det, i hvert fall antar vi det. Vissheten vi fortsatt følte for et tiår siden, om at brukere oppfører seg som svermer som beveger seg fra en plattform til en annen, er blitt tilbakevist. Avreisen synes vedvarende nytteløs. Vi må ha oversikt over hva ekskjæresten vår foretar seg, over aktivitetskalendre eller sosiale konflikter mellom gamle og nye stammer. Man kan unfriende, si opp abonnementet, logge av eller blokkere individuelle plageånder, men knepene som bringer deg tilbake til systemet, seirer til sist. Blokkering og sletting betraktes som egenkjærlige handlinger. Det å skulle forlate sosiale medier fullstendig synes hinsides vår fatteevne.

Uroen vi føler i møte med «det sosiale», begynner å smerte. I det siste har livet begynt å føles overveldende. Vi tier, men vender tilbake etter kort tid. Hans Schnitzler rapporterer om de frigjørende symptomene på abstinens studentene hans gjennomlever når de oppdager at de kan vandre gjennom en park uten å måtte ta Instagram-bilder. (7) Samtidig hører vi om en voksende aversjon mot new-age-inspirerte «livets skole»-løsninger på den digitale overbelastningen. Internettkritikere gir stemme til raseriet over den instrumentelle bruken av adferdsvitenskap som tar sikte på å manipulere brukere, bare for å se sine egne bekymringer ende opp som anbefalinger om «digital avrusning» i selvhjelpkurs. Det skjer ikke stort etter Anonyme Alkoholikere-liknende bekjennelser av MyDistraction.

Bør vi si oss fornøyd med en ti prosents reduksjon av tiden vi tilbringer på enhetene våre? Hvor lang tid tar det før effekten avtar? Føler også du deg rastløs? Velmente råd blir en del av problemet, siden de avspeiler skredet av applikasjoner som skal skape «en bedre versjon av deg selv». (8) Vi må i stedet finne måter å politisere situasjonen på. En «plattformkapitalisme»-tilnærming må fremfor alt unngå enhver løsning som baserer seg på avhengighetsmetaforen – milliardene av mennesker online er ikke syke, ei heller er jeg en pasient. (9) Problemet er ikke vår manglende viljestyrke, men vår manglende kollektive evne til å tvinge frem forandring.

Vi står overfor en tilbakevending til en inndeling av samfunnet mellom høy og lav, hvor en offline elite har delegert sitt nærvær på nettet til personlige assistenter, i kontrast til de paniske 99 prosent som ikke lenger kan leve uten å ha nettilgang 24 timer i døgnet, og som sliter med lange pendleruter, flere jobber og sosialt press mens de må sjonglere komplekse seksuelle forhold, venner og slektninger med støy i alle kanaler.

En annen regressiv tendens er den «televisuelle vendingen» av nettopplevelsen som en følge av online video, remedieringen av klassiske tv-kanaler på internettenheter og fremveksten av strømmetjenester som Netflix. En Shower Thought på Reddit formulerte det slik: «Det å surfe på nettet er blitt som å se på tv i gamle dager, hvor man blar gjennom en håndfull nettsider på jakt etter noe nytt.» (10) Sosiale mediers rolle som substitutt for fjernsynet er del av en langvarig erosjon av den en gang så feirede deltakerkulturen, eller en bevegelse fra interaktivitet til interpassivitet. (11) Denne verdenen er massiv, men tom. Det eneste som er igjen, er sporene etter kollektivt raseri i kommentarfeltet. Vi leser hva trollene har å si før vi sveiper vekk det verbale søppelet i sinne.

Motvilje mot verbal kommunikasjon

En av de uintenderte konsekvensene av sosiale medier er den voksende motviljen mot direkte verbal kommunikasjon. I sin bloggpost «I Hate Telephones» klager James Fisher over telefonsentrenes dysfunksjonalitet og kaller all synkron telekommunikasjon ineffektiv: «Asynkron tekstuell kommunikasjon er måten alle kommuniserer på nå. Det har kommet for å bli.» (12) Ifølge Fisher er avlivingen av telefonen blitt et stort marked. Utviklingen er en del av en stille revolusjon. Den mest effektive måten å sabotere mediet på er å Xla være å svare på anrop. I løpet av et besøk hos et yrkesrettet mediecollege i Amsterdam ble jeg fortalt at skolen hadde innført et kurs i «kommunikasjon» for digitale innfødte etter at firmaer hadde klaget over at praktikantene var ute av stand til å snakke med klienter på telefonen.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
[wpdevart_facebook_comment curent_url="https://www.nytid.no/ubehaget-i-atspredelsen/" order_type="social" title_text="Kommentarer" title_text_color="#000000" title_text_font_size="22" title_text_font_famely="monospace" title_text_position="left" width="100%" bg_color="#d4d4d4" animation_effect="random" count_of_comments="3" ]

Gi et svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.