Ubehaget i atspredelsen

Vår skuffelse over sosiale medier stimulerer bare jakten på stadig mer raffinerte manipulasjonsteknikker. Avrusning er ikke svaret, skriver Geert Lovink.
Geert Lovink
Email: geert@nytid.com
Publisert: 03.12.2018

Velkommen til den nye normalen. Sosiale medier er i ferd med å reformatere våre indre liv. Idet plattform og individ blir uadskillelige, blir sosial nettverksbygging identisk med «det sosiale» som sådant. Vi er ikke lenger nysgjerrige på hva «the next web» vil bringe – i stedet snakker vi om hva slags informasjon vi kan gresse på i karrige perioder. Den tidligere troen på hypenes forbigående karakter er blitt knust, og en ny realisme hersker i dens sted. Som Evgeny Morozov formulerte det i en tweet: «1990-tallets tech-utopisme hevdet at nettverk svekker eller erstatter hierarkier. I virkeligheten styrker nettverk hierarkier og gjør dem mindre synlige.» (1) [For referanser i artikkelen, se den engelske versjonen på Eurozine, red. anm.] En amoralsk holdning til dagens intense bruk av sosiale medier ville være ikke å dømme, men i stedet begrave seg i den overfladiske tiden til fortapte sjeler som oss. Hvordan kan man skrive en fenomenologi om de asynkrone forbindelsene og deres kulturelle virkninger, eller formulere en kritikk av alt det som er tilkoblet nettverkets sosiale legeme, uten å se på hva som foregår på innsiden? La oss derfor legge ut på en reise inn i dette tredje rommet, det såkalte tekno-sosiale.

Nettverkenes ubehag

Nettverk er ikke akkurat noen forlystelsesslott. Ubehaget rundt deres form og årsak vokser: fra Russlands angivelige innblanding i USAs presidentvalg i 2016 til den tidligere Facebook-presidenten Sean Parkers innrømmelse av at nettsiden opererer med «designet avhengighet». Parker: «Det er en tilbakeføringsmekanisme for sosial bekreftelse … akkurat den typen en hacker som meg selv ville ha funnet på, siden du utnytter en sårbarhet i den menneskelige psykologien.» (2) Nestemann ut er Justin Rosenstein, oppfinneren av Facebooks «like»-funksjon, som sammenlikner Snapchat med heroin. Eller Leah Pearlman, en tidligere prosjektmanager hos Facebook, som innrømmet at også hun har utviklet en motvilje mot «like»-knappen og liknende avhengighetsskapende funksjoner. (3) Eller Chmath Palihapitiya, en annen tidligere Facebook-sjef, som hevder at sosiale medier er i ferd med å rive samfunnet vårt fra hverandre og som anbefaler folk å «ta seg en real pause». (4)

Hvem føler seg vel ikke forrådt etter å ha lest slike historier? Den kyniske fornuften setter inn idet vi innser at vi er blitt utsatt for skitne knep. Skjermene er ikke det de gir seg ut for å være. Adferdsrettet markedsføring avsløres, og våre mistanker bekreftes, men virkningen avtar raskt, og markedsføringsavdelingene fortsetter sin søken etter den neste formen for opinionspåvirkning. Vil det noen ende ta? Hva innebærer egentlig vår bevissthet om fenomenet «organisert adspredelse»? Vi vet at vi blir avbrutt, men fortsetter å la det skje: Dette er Atspredelse 2.0.

Hva gjør vi i det øyeblikket vi innser at vi er trengt opp i et hjørne og må akseptere vår mentale underkastelse? Hvilken rolle spiller kritikken, og hvilke alternativer har vi i denne situasjonen av desperat allestedsnærvær? Depresjon er en generell tilstand, enten den er realisert eller urealisert. Internett – er det det eneste vi har? Misnøyen med det 21. århundres kulturelle matrise går nødvendigvis fra «teknologi» til politisk økonomi. La oss betrakte vår kollektive maktesløshet til å endre nettets arkitektur i lys av «demokratisk slitasje» og fremveksten av autoritær populisme og «den store regresjonen». (5)

Kritisk analyse, ikke moralisme

Men la oss samtidig være på vakt overfor moralisme som utgir seg for å være kritisk analyse. Vi må konfrontere det ubehagelige spørsmålet om hvorfor så mange av oss har latt seg forlokke ned i de sosiale medienes avgrunn i utgangspunktet. Skyldes det kanskje «viljens manglende organisering», som Eva Illouz skriver om i sin bok Why Love Hurts? (6) De som forsvarer nytteverdien av Facebook, WhatsApp og Instagram, uttrykker samtidig en viss ambivalens i møte med Mark Zuckerbergs rolle som moralpoliti. I prosessen Illouz beskriver som «kjølig ambivalens», blandes rasjonelle og emosjonelle betraktninger sammen, hvilket skaper en krise for engasjementet – et mønster vi også ser i debatten rundt sosiale medier. Jeg vil gjerne dra, men klarer det ikke. Det er for mye, men det er kjedelig. Det er nyttig, men avskyelig. Hvis vi bare våger å innrømme det, er vår avhengighet fylt av en tomhet ved tanken på et liv som er frakoblet strømmen. Dopamin er vår tids metafor. Nevrotransmitteren står for den akselererte syklusen av oppturer før vi raser nedover igjen. De sosiale medienes flyt varierer fra utbrudd av forventning til lange perioder med nummenhet. Den sosiale mobiliteten karakteriseres av liknende svingninger. Flaks og uflaks avløser hverandre fortløpende. Livet går sin gang inntil du plutselig befinner deg i en utpressingsfelle hvor enheten din er blitt kapret av løsepengevirus. Vi beveger oss fra intense opplevelser av kollektiv tilfredsstillelse på arbeidsmarkedet til lange perioder med arbeidsledighet fylt av kjedsomhet. Våre sammenkoblede liv er historien om blaff av vekst etterfulgt av stagnasjon, hvor det å være tilkoblet ikke lenger tjener noe formål. La oss kalle det sosial støvsuging: Vi blir sugd inn igjen, lokket av løfter om forbedringer som aldri innfris.

Problemet er ikke vår manglende viljestyrke, men vår manglende kollektive evne til å tvinge frem forandring.

Sosiale mediers arkitektur låser oss inne, med nettverkseffekten som legitimering. Alle er med på det, i hvert fall antar vi det. Vissheten vi fortsatt følte for et tiår siden, om at brukere oppfører seg som svermer som beveger seg fra en plattform til en annen, er blitt tilbakevist. Avreisen synes vedvarende nytteløs. Vi må ha oversikt over hva ekskjæresten vår foretar seg, over aktivitetskalendre eller sosiale konflikter mellom gamle og nye stammer. Man kan unfriende, si opp abonnementet, logge av eller blokkere individuelle plageånder, men knepene som bringer deg tilbake til systemet, seirer til sist. Blokkering og sletting betraktes som egenkjærlige handlinger. Det å skulle forlate sosiale medier fullstendig synes hinsides vår fatteevne.

Uroen vi føler i møte med «det sosiale», begynner å smerte. I det siste har livet begynt å føles overveldende. Vi tier, men vender tilbake etter kort tid. Hans Schnitzler rapporterer om de frigjørende symptomene på abstinens studentene hans gjennomlever når de oppdager at de kan vandre gjennom en park uten å måtte ta Instagram-bilder. (7) Samtidig hører vi om en voksende aversjon mot new-age-inspirerte «livets skole»-løsninger på den digitale overbelastningen. Internettkritikere gir stemme til raseriet over den instrumentelle bruken av adferdsvitenskap som tar sikte på å manipulere brukere, bare for å se sine egne bekymringer ende opp som anbefalinger om «digital avrusning» i selvhjelpkurs. Det skjer ikke stort etter Anonyme Alkoholikere-liknende bekjennelser av MyDistraction.

Bør vi si oss fornøyd med en ti prosents reduksjon av tiden vi tilbringer på enhetene våre? Hvor lang tid tar det før effekten avtar? Føler også du deg rastløs? Velmente råd blir en del av problemet, siden de avspeiler skredet av applikasjoner som skal skape «en bedre versjon av deg selv». (8) Vi må i stedet finne måter å politisere situasjonen på. En «plattformkapitalisme»-tilnærming må fremfor alt unngå enhver løsning som baserer seg på avhengighetsmetaforen – milliardene av mennesker online er ikke syke, ei heller er jeg en pasient. (9) Problemet er ikke vår manglende viljestyrke, men vår manglende kollektive evne til å tvinge frem forandring.

Vi står overfor en tilbakevending til en inndeling av samfunnet mellom høy og lav, hvor en offline elite har delegert sitt nærvær på nettet til personlige assistenter, i kontrast til de paniske 99 prosent som ikke lenger kan leve uten å ha nettilgang 24 timer i døgnet, og som sliter med lange pendleruter, flere jobber og sosialt press mens de må sjonglere komplekse seksuelle forhold, venner og slektninger med støy i alle kanaler.

En annen regressiv tendens er den «televisuelle vendingen» av nettopplevelsen som en følge av online video, remedieringen av klassiske tv-kanaler på internettenheter og fremveksten av strømmetjenester som Netflix. En Shower Thought på Reddit formulerte det slik: «Det å surfe på nettet er blitt som å se på tv i gamle dager, hvor man blar gjennom en håndfull nettsider på jakt etter noe nytt.» (10) Sosiale mediers rolle som substitutt for fjernsynet er del av en langvarig erosjon av den en gang så feirede deltakerkulturen, eller en bevegelse fra interaktivitet til interpassivitet. (11) Denne verdenen er massiv, men tom. Det eneste som er igjen, er sporene etter kollektivt raseri i kommentarfeltet. Vi leser hva trollene har å si før vi sveiper vekk det verbale søppelet i sinne.

Motvilje mot verbal kommunikasjon

En av de uintenderte konsekvensene av sosiale medier er den voksende motviljen mot direkte verbal kommunikasjon. I sin bloggpost «I Hate Telephones» klager James Fisher over telefonsentrenes dysfunksjonalitet og kaller all synkron telekommunikasjon ineffektiv: «Asynkron tekstuell kommunikasjon er måten alle kommuniserer på nå. Det har kommet for å bli.» (12) Ifølge Fisher er avlivingen av telefonen blitt et stort marked. Utviklingen er en del av en stille revolusjon. Den mest effektive måten å sabotere mediet på er å Xla være å svare på anrop. I løpet av et besøk hos et yrkesrettet mediecollege i Amsterdam ble jeg fortalt at skolen hadde innført et kurs i «kommunikasjon» for digitale innfødte etter at firmaer hadde klaget over at praktikantene var ute av stand til å snakke med klienter på telefonen.

En av de uintenderte konsekvensene av sosiale medier er den voksende motviljen mot
direkte verbal kommunikasjon.

Dialog, enten den finner sted over telefonen eller på en kafé, utgjør et ekspansivt semiotisk landskap hvor meningen ikke er knyttet til forpliktelser. I stedet handler alt om å unngå å fatte beslutninger, om å sondere det muliges verden. Vi fortaper oss i tiden mens vi spør, forklarer, avbryter og undrer, mens vi må lese våre partneres nøling og kroppsspråk. Denne omfattende erfaringen er det motsatte av kompresjonsteknikken, manifestert i kondensert form i memet. Disse komprimerer komplekse spørsmål til ett enkelt bilde akkompagnert av et ironisk sitat, med det eks-
plisitte mål for øye å propagere et budskap som kan forstås på et hundredels sekund før det så sveipes bort.

«Vær så snill og kom til meg, forbaus meg.» Uansett hvor perfekt teknologien er, forblir knirkefrie og raske utvekslinger unntaket når vi støter på den andres konkrete virkelighet. I det øyeblikk vi sender en tekstmelding, forventer vi å få en tilbake. «Hver gang telefonen min vibrerer, håper jeg at det er deg.» Som Roland Barthes bemerket: «Det å få noen til å vente er maktens konstante privilegium.» (13) Det er alltid jeg som må vente.

Etter den første, mørke tidens opphisselse fyller ikke lenger sosiale medier tomrommet. På kjærlighetsløse dager føler man seg som en fiasko. Noen blir lettere sinte: Sosial angst blir mer og mer utbredt. Når medisinene ikke lenger virker og du ikke kler på deg om morgenen, vet du at du er blitt støvsugd.

Sveipende fingre flytter tankene hen til andre steder. Det å sjekke smarttelefonen er den nye formen for dagdrømming. Vi er uoppmerksomme på vårt eget korte fravær og nyter følelsen av å være fjernt til stede. Et øyeblikk beveger vi oss i en annen retning mens vi sjekker statusoppdateringer – bevegelsen reverseres, og den andre trer uannonsert inn i vår verden. I likhet med dagdrømming kan det å besøke sosiale medier sammenliknes med en «kortvarig løsrivelse fra umiddelbare omgivelser hvor en persons kontakt med virkeligheten viskes ut». (14)

Vi må forme en frihet som underminerer det teknologiske kravet om å leve et forutsigbart
liv.

Den andre delen av denne Wikipedia-definisjonen passer imidlertid ikke helt. Later vi som om vi befinner oss et annet sted når vi sveiper gjennom meldinger i heisen? Raske blikk på sosiale medier er kanskje en form for virkelighetsflukt, men trekker vi oss tilbake til fantasiens verden? Neppe. Vi ser gjennom oppdateringer og innkommende meldinger av samme grunn som vi dagdrømmer: For å slå i hjel tiden. Bør vi se sosiale medier som et uttrykk for undertrykte instinkter? Eller bør vi i stedet lese sosiale medier som en strøm av digitale tegn fra spredte stammemedlemmer? Må den menneskelige psyken gjenopprette sosiale bånd for å gjenvinne en følelse av slektskap i en tid preget av spede sosiale nettverk? Vi samler våre nærmeste på enhetene våre. Kan vi beskrive online-versjonen av det sosiale som en sekundær revisjon (Freud), som en metode for å bearbeide komplekse prosesser i våre hverdagsliv? Kan vi forstå bruken av sosiale medier på kafeer, gaten, tog, kjøkkenet og i sengen som en endret form for bevissthet, denne gangen fôret av verden utenfor? En definisjon av sosiale medier som «en annensteds årvåkenhet» eller endog «teknotelepati» er sikkerlig i strid med de mange appellene for et sterkere kroppslig og åndelig nærvær, som i sin tur fører til en mindre distrahert hjerne som er i stand til å konsentrere seg både lenger og bedre.

Vanens medier

Innrøm misunnelsen: Andre har givende opplevelser i ditt fravær. Frykten for å gå glipp av noe skaper et konstant begjær for engasjement med andre og med verden. Sjalusi er skyggesiden ved behovet vi har for å være en del av stammen, av festen, ansikt-til-ansikt. De danser og drikker mens du er på utsiden, overlatt til deg selv. Det er også et annet aspekt involvert: nettvoyeurismen, den kalde, distanserte formen for overvåkning av venner som med omhu unngår direkte interaksjon. Vi ser og blir sett online.

Overveldet som vi er av en falsk følelse av fortrolighet med den andre, blir kjedsomhet og rastløshet raskt resultatet. Mens vi fremdeles er bevisste vår historiske plikt til å bidra, laste opp og kommentere, er virkeligheten annerledes. Vi har gått tilbake til nyhetskanaler og profesjonelle opinionsdannere: Bare noen få vet hvordan man snur oppmerksomhet til ens egen fordel.

Når applikasjoner ikke lenger er nye, blir bruken av dem en vane. Dette er øye-
blikket da nerder, aktivister og artister overlater scenegulvet til foreldre, psykologer, dataanalytikere og markedsføringseksperter. I Updating to Remain the Same argumenterer Wendy Chun for at «mediene er viktigst når de ikke synes viktige i det hele tatt, eller med andre ord når de har gått fra det nye til det vanlige». (15) Chun beskriver vaner som merkelige, motsetningsfylte størrelser, både ufleksible og kreative på samme tid. Vanen muliggjør stabilitet i et univers hvor forandring er fundamentalt. Dens repetitive natur blir ikke betraktet som en ulempe. «Vanen er i motsetning til instinktet dannet, kultivert: Den er et bevis på kultur i ordets strengeste forstand.» (16) Vanens privatiseringspolitikk ødelegger den private sfæren, hvilket resulterer i at nettbrukere får innsiden vrengt ut og blir inkriminert som private subjekter i det offentlige rom. «Vanens medier» trekker veksler på dette behovet for en antiopplevelse ved å dele informasjon innen ens egen filtrerte boble. Avkoblet som de er fra den andres radikale nyhetsfaktor, tilfredsstiller sosiale medier begjæret for noe annerledes. Fenomenet er også virksomt på det mellommenneskelige plan. «Opplevelser blir gjennomborende, irriterende, invaderende,» fastslår Mark Greif. «Det er ikke lenger gevinsten, selv om dette er målet alle andre higer etter. Det er en forbannelse. Det eneste du ønsker deg, er en måte å redusere følelsen på.» (17)

Sosiale medier er i ferd med å reformatere våre indre liv.

Vi begynner å føle oss distansert idet venner blir for krevende emosjonelt. Når vi ikke lenger bryr oss, og melodramatikken er over, tar vi en titt, liker det og sveiper videre. Den sosiale angsten avtar og flater ut i en tilstand av likegyldighet, hvor verden fortsatt går sin gang, men nå med en følelse av nummenhet. Når verden tømmes for mening, er vi mer enn rede til å delegere opplevelser til venner. No hard feelings. Sjalusien forvit-
rer etter som avstanden øker. For å utforske begrepet «sosial nedkjøling» har teknologikritikeren Tijmen Schep skapt en nettside som forsøker å observere de langsiktige virkningene av det å leve i en rykteøkonomi. Nedkjøling beskriver den enkle kjensgjerning at man endrer adferd hvis man vet at man blir observert. «Folk er i ferd med å innse at deres ’digitale rykte’ kan begrense mulighetene deres.» (18) Dette fører til en konformitetskultur, til risikoaversjon og sosial rigiditet. Motstanden vil måtte forsøke å avvikle algoritmene og kriminalisere datainnsamling. Bare når dataanalysetjenester ikke lenger er tilgjengelige, vil det bli mulig å kollektivt «glemme» disse kulturelle teknikkene og deres konsekvenser. Scheps konklusjon: «Data er ikke det nye gullet, men den nye oljen, og det skader det sosiale miljøet.» Et nylig Data Prevention-manifest argumenterer på liknende vis: Det er ikke nok å «beskytte personvernet» gjennom regulering – både data-
produksjon- og lagring må forhindres i utgangspunktet. For Schep betyr personvern retten til å være ufullkommen. Vi må forme en frihet som underminerer det teknologiske kravet om å leve et forutsigbart liv, ellers kan vi fort befinne oss under et regime av sosial kreditt. Velkommen til Minority Report-samfunnet, hvor forhindringen av avvik er blitt internalisert.

Krigen mot oppmerksomheten

Husker du filmen Her? Hovedpersonen, en mann i en midtlivskrise, forelsker seg i et kvinnelig operativsystem ved navn Samantha. Filmen er både en liknelse om narsissistisk ensomhet og en «sjelfull» historie om maskiner som hjelper oss i den vanskelige overgangen mellom ett forhold og et annet. I filmens retrofuturistiske scenario har menneskene tilpasset seg et uniformert liv som skyr mangfold. Men vi kan ikke hevde at karakterene i Her er åndsfraværende. Det «kunstige rommet» de bebor, er strukturelt uoppmerksomt overfor ytre ting og skjermer borgerne fra kontakt med utsiden, litt som de uskyldige Hello Kitty-kjolene som i tiår har vært et vanlig syn i Asias storbyer. I boken Distributed Attention byr medieteoretikeren Petra Loeffler på et nytt perspektiv. (19) Etter å ha gått tilbake til Walter Benjamin og Siegfried Krakauers tekster, observerer hun at adspredelse ble gjort krav på som en rett av den tidlige arbeiderbevegelsen. Repetitivt fabrikkarbeid måtte kompenseres for med underholdning. Kravet om fritid ble understøttet av teknologier som panoramaet, verdensutstillingene, kaleidoskopet, stereoskopet og kinoen: en urban kultur med det stirrende mennesket som representativ figur.

Med medieteknologienes vekst etter andre verdenskrig ble denne holdningen gradvis endret. En fase med «desorientering» (Bernard Stiegler) fant sted. Nå som vi har løsrevet adspredelsen fra underholdning, er vi ikke lenger i stand til å se hvordan smarttelefonen er et nødvendig leketøy i arbeidsstyrkens reproduksjon. (20) Til hvilken pris? I stedet for å straffe digitale dagdrømmerier burde vi satse på den hesten som heter kjedsomhet. På et eller annet punkt vil Silicon Valley tape sin krig mot oppmerksomheten, og dens add-drevne økonomi vil gå sin uunngåelige nedgang i møte. Men vi er ikke der ennå. Deres strategier for adferdsmessig finstemming og overraskelse fungerer fortsatt.

Loefflers historisering kan hjelpe oss til å fri oss fra moralen som omgirb adspredelsesdiskursen og til å spørre nøyaktig hva det er som trekker oss dypere og dypere ned i disse nettverkene. Som Roland Barthes gjorde med fotografiet, bør vi granske «punktumet» i sosiale medier. Hvordan kan du identifisere og analysere det slående elementet som sårer og tiltrekker deg, den sjeldne detaljen øyet ditt søker? Svaret er muligheten for frihet og frigjøring fra orkestrert stimulering, eller jakten på den usannsynlige informasjonen som vil bryte rutinen. Det vi ønsker, er den neste bølgen med avbrytelser, samtidig som vi føler oss ute av stand til å avbryte vår egen adferd. Avhengighet «programmerer til fortsatt bruk ved å blokkere vår evne til å forestille oss alternativer» (Gerald Moore). Vi blir fastlåst i en situasjon som gjør det umulig å «avbryte avbryterne».

Mens misnøyen med adspredelsesdiskursen sprer seg, kan vi se et gryende opprør mot forestillingen om at dette er vårt problem. Ta Catherine Labiran, som ikke lenger ønsker at egenpleie skal være synonymt med bortskjemthet, og som innrømmer at hun «ble lei av samtaler hvor egenpleie utelukkende ble knyttet til en form for meditasjon». (21) Digital avrusningsterapi bekjemper bare symptomene, skriver Miriam Rasch: «Den overser årsakene til den evige adspredelsen, tapet av konsentrasjon og utbrenthet. Det å gå ut i skogen uten telefon vil ikke hjelpe i det lange løp.» (22) Ifølge Rasch hjelper avrusning og andre disiplinære strategier bare selskaper til å tjene enda mer penger.

Michael Dieter er uenig. Han advarer om at det er for enkelt å fordømme digitale rehabiliteringssentra som en nyliberal felle. «Rehabiliteringssenteret fremhever behovet for kollektive praksiser og for å forandre brukernes miljø,» argumenterer han. «Jeg er ikke sikker på om vi bør stole på våre personlige interesser alene i kampen mot adspredelsen. … Som medisinske eksperter har understreket, er ren avrusning et risikofylt forehavende: Det kan styrke impulsene eller vanene vi forsøker å bli kvitt. Hybride medieopplevelser, diversifiserte interdisiplinære former for trening og mer-enn-digitale metoder er noen av veiene fremover, sammen med en vilje til å oppleve kriser som øyeblikk av klarhet.» (23)

Adspredelsesepidemien

Eliten kan ikke bestemme seg for hva den skal mene om «adspredelsesepidemien», en forvirring med vidtfavnende implikasjoner for standarden for utdanning og tilnærmingen til pedagogikk. Herskerne forlanger digitale ferdigheter og evne til dybdelesning på samme tid. Det er ikke i deres interesse å vekke den grunne brukeren til live. Vi snakker ikke bare om tvil rasjonalisert som etiske spørsmål – oppmerksomhetsspørsmålet berører kjernen i måten den globale økonomien uformes på. På den ene side har forskningsrapporter gjentatte ganger konkludert med at produktiviteten vil øke betraktelig dersom ansatte ikke får tilgang til sosiale medier i arbeidstiden. På den annen side tjener et økende antall bedrifter på den samme uklare grensen mellom arbeid og privatliv. Under arbeidsvilkår som gjør permanent nett-tilgang til en forutsetning, kan det å gå offline være potensielt farlig. Appen som kaprer oss, vil også gjøre oss frie.

Bør svaret på «tilgang for alle» være «retten til å koble av»? Kan vi bevege oss forbi denne dikotomien? (24) Dagens sosiale medier mangler hybris, stil og gåtefullhet. Det er deres smålige, sleipe bak-ryggene-våre-mentalitet som må angripes. For å unngå offlineromantikken må vi spørre oss selv hva slags informasjon vi virkelig trenger, hvordan vi kan skaffe oss den uansett, og i hvilken grad vi kan akseptere de innebygde forsinkelsene. Kan vital informasjon overkomme luftspalter og nå oss selv om vi ikke lenger er til stede i nettverkene? Om vi er påkoblet eller ei: Det essensielle er om vi sammen kan unnslippe det kalkulerte livet. Det var moro så lenge det varte, men nå er det på tide å komme seg videre.

Denne artikkelen ble først publisert på tysk i Lettre International 120 (2018) – på engelsk i Eurozine. Den trykkes med tillatelse fra Eurozine (www.eurozine.com) der Ny Tid er et av medlemmene.

Twitter, 11. juli 2017.

 

Gratis prøve
Kommentarer