U-land og u-land, fru Blom!

I våre dager danker u-landene ut USA på de internasjonale markedene. I WTO er USA og EU på defensiven.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Sist søndag kom meldingen om at jordbruksbiten av Doha-runden er på plass. Det betyr at u-landene har fått gjennomslag for sine krav om kutt eller reduksjoner i eksportsubsidier og annen såkalt «handelsvridende» støtte. Bønder i den tredje verden har dermed vunnet kampen mot sine rikere kolleger i nord. USA og Europa skal ikke lenger kunne pøse billige varer ut på verdensmarkedet på bekostning av fattige bønder i Afrika og andre steder.

Det er en seier, ingen tvil om det. Å tvinge i-landene til å fjerne eksportstøtten har vært det fremste kravet fra utviklingslandene under hele Doha-runden. Nå lover EU å skrote eksportsubsidiene, mens USA vil kutte drastisk ned på eksport-kredittene. Tollbarrierer mot jordbruksvarer fra u-landene skal også bort, eller ned. Det betyr lettere markedsadgang for bønder i India og Afrika. Og det betyr at bønder i India og Afrika ikke slås ut på sine lokale markeder av varer som er billigere enn deres fordi konkurrentene i det rike nord allerede har fått betalt for dem av sine egne regjeringer.

Som om ikke det var nok, har USA også forpliktet seg til å fronte den mektige bomullslobbien på hjemmebane. Det skal skje ved å kutte «betydelig» i den tre milliarder dollar svære pengestøtten til landets 25.000 bomullsprodusenter. Også det har vært et ufravikelig krav fra utviklingslandene det siste året. Og også her har de vunnet fram.

Så USA og EU har altså gitt seg, skal man tro meldingene. For godt til å være sant, eller?

Håpløst på etterskudd

Ikke bare. På den positivt konkrete siden, har EU lovet å eliminere sine eksportsubsidier. USA går ikke så langt, men vil redusere eksportkreditten og fjerne «noen» av subsidiene til bomullsbøndene. Desssuten lover amerikanerne å kutte andre subsidier – for mais, hvete, ris og soyabønner – med opp mot tyve prosent.

Det er konkrete løfter, men ingen konkret avtale. Doha-runden er håpløst på etterskudd i forhold til sitt eget optimistiske tidsskjema, og partene er fortsatt på rammeverk-planet. Søndagens enighet er derfor intet annet enn en felles intensjon om å oppføre seg på en bestemt måte. Dessuten er løftene fra USA, mer enn fra EU, både vage og upresise. Løfter har vært gitt før under Doha-runden, uten at det har kommet så innmari mye ut av dem.

Seieren for u-landene er derfor på symbolplanet mer enn på det konkrete handelsplanet – foreløpig. Det kunne gitt grunnlag for å forbigå hele avtalen i stillhet, siden det først er konkrete, bindende dokumenter som teller i denne verden. Men det er ting på gang innenfor verdens handelsorganisasjon som gir u-landenes utilslørte begeistring en aura av skjebnebestemt paradigmeskifte. Utviklingslandene har nemlig gått på offensiven i WTO, og alt tyder på at de vil forbli i denne posisjonen en lang stund.

Under Cancun-toppmøtet i Mexico for nesten et år siden gikk 20 utviklingsland sammen i den såkalte G20-gruppen for å kontre de rike drittsekk-landene som ville ha både i pose og sekk. Det var en aldri så liten revolusjon, og ble behørig oppsummert som det – selv om våpnene manglet aldri så mye. Ikke desto mindre sørget en samlet front av u-land for å knele hele toppmøtet, som ikke klarte å samle seg om så mye som et komma. Med Brasil i spissen fikk EU og USA beskjed om at nok var nok, og at ytterligere samtaler var meningsløse dersom ikke de rike landene tok seg sammen og skrotet jordbrukssubsidiene.

Etterpå gikk Brasil til sak mot USA over bomullsstøtten, og vant. Flere søksmål ble varslet, og USA og EU fant ut at de risikerte å tape alle saker i WTO uten å få noe igjen i andre enden. Ergo: hvis europeerne og amerikanerne likevel ble tvunget til å skrote subsidiene, kunne de like gjerne gjøre det innenfor en avtale som ga dem parallelle rettigheter på utviklingslandenes markeder.

Dermed var det duket for forhandlinger, med nevnte resultat. Men fortsatt gjelder det altså om det fins en vilje til implementering, for å si det sånn.

U-land med potensiale

Om resultatet kan man si to ting. Det ene er at en faktisk reduksjon av eksportsubsidier og kreditter fortsatt er milevis unna. Det er i grunnen ikke sikkert det blir noe av i det hele tatt. Årsaken er at alle krever at alle andre gjør ting samtidig eller helst litt før. EU vil for eksempel ikke skrote subsidiene hvis ikke andre land gjør det samme. Og det blir ikke lettere tilgang for jordbruksvarer til vestlige land hvis ikke u-landene åpner døren på vid gap til egne markeder.

Jordbruksbiten er bare en del av Doha-runden, som startet i Doha,Qatar, i 2001. Andre biter er toll på industrivarer, som tekstiler, og sånne ting som tjenester, konkurranse, offentlige anbud og generelle handelslettende tiltak.

I Cancun sørget sammenbruddet i jordbruksforhandlingene for at man aldri kom inn i diskusjonen om de andre tingene. Det var derfor klart for alle at jordbruket måtte løses først. I Geneve, ved WTOs hovedkvarter, har hjerner blitt vridd og nakker knekt i forsøket på å finne en løsning. Men det var først da en gruppe på fem aktører – USA, EU, Australia, India og Brasil, med et slags mandat på vegne av sine grupper av land – kom sammen, at det ble fart i sakene.

Det andre man kan si om resultatet, er dette: man kan se for seg at striden om implementeringen av den omforente enigheten blir like lang og hard som veien fram mot rammeavtalen. Men for de store, industrialiserte landene er det i beste fall snakk om en utsettelse. I motsetning til det gamle GATT, er det utviklingslandene som skaper den forhandlingsmessige tyngden i WTO. Det skyldes dels at hvert land har én stemme, og at vedtak bare skjer gjennom konsensus – noe som gir ethvert fattig land vetorett. Men først og fremst skyldes det det enkle faktum at det er utviklingslandene som sitter på uutnyttet økonomisk potensiale og ikke minst: framtidas markeder.

Brasil og Argentina kan tjene som eksempler. Økonomiske reformer, massive investeringer og ny teknologi har på få år gjort de to landene til rasende konkurrenter med USA på de globale markedene, innenfor varetyper som soyabønner, mais, hvete og bomull. Noen tall kan illustrere utviklingen: Argentinas produksjon av hvete ble nesten doblet i tiåret 1991-2001. I USA gikk produksjonen av hvete faktisk ned.

Et tilsvarende bilde finner man for soyabønner og relaterte produkter. Der USA hadde tilnærmet verdensmonopol for tretti-førti år siden, er amerikanernes andel av det globale markedet nå nede i 35 prosent. De som har tatt over, med over femti prosent, er … Brasil og Argentina.

U-land er med andre ord ikke u-land mer, og det er i land som Brasil og Argentina; Kina og India at man har enorme gevinster å hente på ny teknologi, bruk av urørte jordbruksarealer og bedre utnyttelse av eksisterende. I tillegg er det her man finner den billige arbeidskraften, samt alle de menneskene som skal kjøpe alle disse varene.

Det er kort sagt slutt på den tiden da EU og USA kunne kjøre bulldoser over de svakeste aktørene. Nå krangler medlemmene i WTO-systemet som likeverdige partnere – mer likeverdige partnere, i det minste. Og verken europeere eller amerikanere ser noen grunn til å behandle blokken av utviklingsland som annet enn verdige konkurrenter på et fritt marked.

Fattige land og bomull

Det fins unntak, selvfølgelig. Det fins en gruppe av aller fattigste land som fortsatt trenger markedsadgang for egne eksportvarer kombinert med beskyttelse mot andres. Disse landene har hektet seg på den mektige G20-gruppen, som i tillegg til Brasil og Argentina også har land som Kina, India, Sør-Afrika og Mexico med på medlemslisten.

I teten for denne gruppa finner man Brasil, der Lula da Silva virkelig har gjort alvor av å gjøre landet til spydspiss i en slags økonomisk tredje internasjonale. Og foreløpig fungerer det helt utmerket. Med sterke forhandlere i front har små og fattige land nå fått markedsadgang til den rike verden. Spørsmålet er bare hvor lenge solidariteten vil vare.

Brasil og Argentina har helt andre interesser enn for eksempel India. Der de to første har blitt industrialiserte stor-eksportører av jordbruksvarer, har det siste fortsatt en svakt utviklet jordbrukssektor. For Brasil og Argentina er det bare mest mulig frihandel som gjelder. For inderne handler det om å kunne beholde tollen som beskyttelse mot en dårlig utviklet jordbruksøkonomi.

Det betyr at fronten av utviklingsland, som har vært en så formidabel motstander mot USA og EU det siste året, fort kan bryte sammen. Det betyr ikke så mye for India, som kan gå sammen med Japan for å beskytte egen produksjon – en helt naturlig allianse, siden Japan vil verne risproduksjonen. Men det vil bety noe for de aller fattigste landene, som vil bli stående alene i kampen mot de store. Og for i hvert fall noen av disse fattige, er det først og fremst bomullsindustrien som er viktig.

Fire land, nemlig Benin, Burkina Faso, Tsjad og Mali, klarte under Cancun-møtet å vriste bomull løs fra de øvrige punktene og få det behandlet som et separat spørsmål. De krevde dengang, og krever fortsatt, at i-landene slutter å drysse ut subsidier til bomullsindustrien, noe som totalt ødelegger livsgrunnlaget for fattige bomullsbønder overalt ellers.

Det er USA som er den største synderen. Med tre milliarder dollar i subsidier hvert år har amerikanerne knabbet store deler av det internasjonale markedet og blitt verdens største eksportør. Men etter den siste runden i Geneve skal ikke bomull behandles som et separat spørsmål lenger. USA har imidlertid lovet å kappe i subsidiene, men det er uklart med hvor mye, når og hvordan.

Det er ikke sikkert dette vil gagne de fattigste uansett. For Brasil er også et bomullsland. Det samme er Australia. Med verdens bomullsindustri på vei mot overproduksjon, er det de store landene som vil slåss seg imellom. USA har allerede antydet overfor de vest-afrikanske bomullsbøndene at de nok burde finne seg et annet métier.

Ris bak speilet

Summa summarum er altså situasjonen i verdenshandelen at utviklingslandene kommer for fullt. Det er fordi u-land ikke er u-land lenger, men tvert imot tunge aktører i den internasjonale handelen.

Foreløpig har denne blokken av tidligere «underdogs» og ikke-medlemmer (Kina) trumfet igjennom en avtale som i-landene nok må stå ved i en eller annen form. For uansett hva slags fronter og koalisjoner som vil sprekke opp og dannes de neste årene, så er de industrialiserte landene nesten like avhengige av utviklingslandene som omvendt.

Og det fins et formidabelt ris bak speilet. For alle analyser og prognoser viser at utviklingslandene vil tjene dramatisk mye mer på å handle med hverandre enn å handle med den rike verden. Tilgang til markedene i nord og vest er mye verdt, men det å redusere tollbarrierer reist mot hverandre vil generere enda mer, sier ekspertene.

Hvis Mercosur (Paraguay, Uruguay, Argentina og Brasil) begynner å handle med Kina og India og andre u-land, så vil denne handelen ikke utgjøre mer enn en brøkdel av den som drives fra USA. Men i 2010 vil verdens befolkning i u-landene ha økt fra 4.8 milliarder til 5.6 milliarder, mens den rike verden ligger fast på 1.2 milliarder.

Og i 2050?

---
DEL

Legg igjen et svar