Tyve års vold tok 70.000 liv i Peru

Gjennom 20 år, fra 1980 til 2000, måtte 70.000 menneskeliv vike for den politiske volden. Nå har sannhetskommisjonen gjort opp regnskap – og utpekt ofre og overgripere: Maoistiske «Lysende sti» har hovedansvaret. Qechua-talende indianere som regel ofre.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det var i slutten av august at sannhets- og forsoningskommisjonen i Peru, under ledelse av Salomon Lerner, la fram sin 4.000 sider tykke rapport for landets president, Alejandro Toledo. De ni bindene er en imponerende og dramatisk redegjørelse om tyve års voldsmareritt, i hovedsak organisert av den maoistiske geriljabevegelsen Lysende Sti – eller Sendero Luminoso (SL), som den heter på spansk.

Men også den peruanske staten anklages for i perioder å ha stått for «metodisk og systematisk vold» mot egen befolkning, og for brudd på menneskerettighetene. Reaksjonene på disse anklagene har ikke latt vente på seg, og de etablerte partiene – fra sosialdemokratene til den landflyktige eks-president Alberto Fujimori – anklager sannhetskommisjonen for å være alt fra «prosendristisk» til å «miskredittere de væpnede styrkene».

Slag mot eliten

– Listen over menneskerettighetsbrudd som vi i dag overleverer, er for lang til at man skal kunne si at det hele dreide seg om menneskelige feil eller overdrivelser fra de som deltok, sa Salomon Lerner da han overleverte rapporten til president Toledo.

Det var et svar til den politiske eliten, som også holdes ansvarlig for å ha ignorert overgrepene, eller for å ha utstedt dekreter og lover som gjorde det mulig for de væpnede styrkene å myrde, torturere og kidnappe mennesker som man trodde stod i Lysende Stis tjeneste.

Ifølge sannhetskommisjonen bærer politiet, hæren og de såkalte «ronderos campesinos», halvmilitære styrker skapt av hæren på Fujimoris ordre, ansvaret for omlag 40 prosent av det enorme dødstallet på 70.000 mennesker. Det er imidlertid Lysende Sti som tildeles det største ansvaret: De utpekes som ansvarlige for omtrent 54 prosent av de kartlagte forbrytelsene. Den mindre geriljaorganisasjonen MRTA utpekes også som ansvarlig, men i mye mindre skala enn Lysende Sti.

Fattigbønder var ofrene

Sannhetskommisjonen konstaterer samtidig at tre av fire ofre for volden som herjet Peru i 20 år var fattigbønder som snakket indianerspråket qechua. Likevel avviser man at det handlet om en etnisk konflikt: Lysende Sti innså at den sosiale og økonomiske situasjonen i Andesfjellenes høyland og i storbyenes fattigområder utgjorde et sosialt grunnlag for en voksende revolusjonær bevegelse. Det handlet for dem om å vinne disse ignorerte områdene med en vel gjennomtenkt taktikk og strategi.

Ifølge kommisjonen stod Lysende Sti for et «metodisk og systematisk skrekkvelde», som innebar at deres politiske fiender ble likvidert. Flere borgermestere fra Forente Venstre, og flere kommunestyrerepresentanter, ble hensynsløst myrdet av Lysende Sti. Bevegelsen selv så seg selv som inkarnasjonen av den kommende verdensrevolusjonen, og deres leder Ibamael Guzman, «Presidente Gonzalo», som en teoretiker på linje med Marx, Engels, Lenin og Stalin.

Som en selvkritisk bekreftelse på sin kriminelle oppførsel i fortiden har Lysende Sti nylig, i møter de har organisert i en rekke byer i Andesfjellene, forklart befolkningen at de ikke lenger behøver å føle redsel overfor organisasjonen, og at Lysende Sti har endret sin innstilling gjennom å vise større respekt for en sivilbefolkning de tidligere avkrevde løfter om troskap til organisasjonen og dens ledere.

Systematisk vold

Selv om Lysende Sti utpekes som hovedansvarlig for de grove menneskerettighetsbruddene, peker kommisjonen også ut staten som delansvarlig. Politiet og hæren, som bare hadde erfaringer med antigeriljakrigføring mot «castroistiske» bevegelser, stod maktesløse da de ble sendt ut for å slå tilbake maoistgeriljaen. I stedet for å forsvare sivilbefolkningen, ble det oftest de sivile selv som ble de uniformertes ofre. Mord, massakrer, tortur og forsvinninger «ble systematisert og generalisert i visse perioder,» skriver kommisjonen.

I lokalsamfunnet Huamanga i fylket Ayacucho, Lysende Stis vugge, utsatte armeen og den militære etterretningstjenesten 130 mennesker for mord, tortur og forsvinning i årene 1983 og 1984. Dette året hadde den myteomspunne maoistiske organisasjonen ennå ikke innledet det skrekkveldet som senere skulle bli så karakteristisk for Lysende Sti. I stedet nøt bevegelsen en relativt stor folkelig støtte, framfor alt i Ayacucho, noe som medførte at de væpnede styrkene så på sivilbefolkningen som Lysende Stis politiske og sivile base, og dermed også som militært mål for staten.

Sannhetskommisjonen anbefaler derfor at det peruanske rettsapparatet innleder prosesser mot det titalls navngitte generaler og offiserer som tilhørte «Los Cabitos» i Ayacucho.

Enkeltpersoners ansvar

Kommisjonen mener også at Abimael Guzman, Lysende Stis leder, bør stilles til ansvar for en rekke massakrer, blant annet massakren i byen Huayachao den 9.-10. oktober 1992. Da myrdet et hundretall geriljasoldater fra Lysende Sti 47 innbyggere, hvorav majoriteten tilhørte «Ronderos campesinos». Ronderos campesinos var en omstridt paramilitær organisasjon, opprettet av eks-president Fujimori med det formål at bøndene selv skulle kunne forsvare seg mot Lysende Sti. I praksis dro Fujimori med dette sivilbefolkningen ytterligere inn i krigen, og «ronderos» anklages i rapporten for å ha stått for 13 prosent av forbrytelsene begått i tjueårsperioden. Fujimoris ronderos er i dag kopiert av Colombias president Uribe, som bygger opp grupper av «Soldados campesinos», bondesoldater som slåss på hærens side mot geriljaen.

Men det er ikke bare geriljaen eller de væpnede styrkene som utpekes som ansvarlige for de 70.000 dødsofrene i Peru. Den sosialdemokratiske eks-presidenten Alan Garcia bærer også ansvar for volden. I 1986 ble hundretalls ubevæpnede og forsvarsløse politiske fanger massakrert i fengslene Fortón og Luriancho. Fangene hadde okkupert deler av fengselet, samtidig som Sosialistinternasjonalen gjennomførte en av sine kongresser i Lima. Målet med okkupasjonen var å oppnå internasjonal oppmerksomhet om de umenneskelige og uverdige forholdene som fangene levde under, men spesialstyrker fra hæren slo hensynsløst ned fangeopprøret, som sluttet i et blodbad.

Også de andre presidentene gjennom 1980-tallet blir kritisert for at de ikke tids nok tok på alvor Lysende Stis utvikling, ei heller de væpnede styrkenes økende brudd på menneskerettighetene.

Fujimori versting

Men den presidenten som gjennom 1990-tallet har den største andelen menneskerettighetsbrudd på samvittigheten er Alberto Fujimori. Sammen med sin politiske rådgiver og høyre hånd, Vladimir Montesinos, forvandlet han Peru til et korrupsjonsparadis. Da han i mai 1992 i praksis gjennomførte et kupp, ved å avskaffe alle grunnlovsfestede rettigheter og innlede regjeringsutøvelse via presidentdekreter, førte det til en militarisering av staten.

Ett av dekretene var nr. 2575, som innebar livstidsstraff for peruanere som man mente å tilhøre eller arbeide for en av de to geriljaorganisasjonene. Utdeling av løpesedler medførte livstidsstraff for «forræderi mot fedrelandet». Samtidig ble et sekstitall fanger tilhørende Lysende Sti bokstavlig talt slaktet ned i fengselet i Canto Grande i Lima.

Gjennom hele sin regjeringstid fikk Fujimori støtte fra USA, et forhold kommisjonen unnlater å nevne. Montesinos var CIAs mann i Lima, og hadde ingen problemer med å reise inn og ut, til tross for anklagene som haglet mot ham fra alle mulige hold. Flesteparten av de væpnede styrkenes høyere offiserer var også utdannet på USAs «School of Americas», offisersakademiet som underviser i lavintensiv krigføring og mord på politiske motstandere, særlig rettet mot den politiske og folkelige venstreopposisjonen i Latin-Amerika.

---
DEL

Legg igjen et svar