Tyskland går i grønt

Hvordan har industrinasjonen Tyskland endt opp som en spydspiss innen fornybar energi?

Berlin , Tyskland 20130626. Tyskland har blitt verdens største produsent av solenergi, mye takket være at husholdninger kan inngå en kontrakt som gir fast pris og forrang i strømnettet i 20 år. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk / NTB scanpix
Ranveig Eckhoff
Eckhoff jobber som lydbokprodusent og frilansjournalist fra sin base i Berlin.

«Det tyskerne vil, det får de til.» Det er få steder dette slagordet støter så klart mot sine grenser som på området fornybar energi, eller på tysk: Energiewende. Dette er et paraplybegrep som samler kjernetemaene energi og klima, samfunns- og forbruksøkonomi og fremtidsrettet næringsliv.

Lista er lagt skyhøyt, ikke minst takket være Parisavtalen, som sikter mot å senke planetens totale oppvarming til under 2 grader Celsius. Dermed har Tyskland planer om å redusere CO2-utslipp med 80 til 95 prosent per 2050. Energiewende innebærer med dette et dramatisk paradigmeskifte. Så hvordan skal planen gjennomføres?

Utvikling i turbotempo. Det overordnede målet er at man gradvis skal erstatte landets energiforsyning, bestående av atomenergi og fossilt brennstoff (kull), med fornybar energi – hovedsakelig vindkraft og solenergi. De nye kraftkildene må derfor kontinuerlig integreres i eksisterende energisystemer. En hovedutfordring består i å sikre pålitelig, miljøvennlig og prisgunstig energi. Solen skinner ikke alltid, og vinden kan stilne. Fleksibilitet vil være alfa og omega for både leverandør og forbruker. Satsningen er i gang.

I dag er andelen av fornybar energi på elektrisitetsmarkedet i Tyskland 30 prosent. Utviklingen har foregått i turbotempo. Ved årtusenskiftet ble cirka 38 milliarder kilowatt-timer produsert med fornybar energi. Innen 2016 var tallet økt til drøye 191 milliarder – fem ganger så mye. Fra 1990 til 2015 er utslipp av klimaskadelige gasser redusert med 27 prosent, hovedsakelig takket være energisektoren.

Fukushima-katastrofen banet vei for fornybar energi i Merkels Tyskland.

Hvordan startet denne utviklingen i Europas største industrinasjon? Det tyske samfunn har i årtier vært sterkt preget av enighetsidealet; samfunnsmessig konsensus. I år har Bundestag (det føderale parlamentet) blant annet vedtatt flere nye lover, deriblant Fornybare energikilder-loven, Elektrisitetsmarkedsloven og Lov om digitalisering av energiendringene. Lovene gjenspeiler enighet, men gir også rom for de ulike standpunktene. For det har selvsagt vært – og er – mye støy rundt temaet. De store energileverandørene innen kull og atomkraft ser sine interesser truet, og de har sterke fagforeninger i ryggen. At konseptene ren energiforsyning og teknisk innovasjon er vinnermodeller på veien mot fremtiden, har de riktignok forstått – men kjemper er som regel ikke sprintere.

Det grønne skiftet. Nå er det heller ikke sånn at ideen om Energiewende kom til tyskerne helt tilfeldig og ut av det blå. Hadde det ikke vært for det tyske miljøpartiet Die Grünen («De Grønne»), som på 1990-tallet ble en viktig faktor i politikken, hadde dagens situasjon temmelig sikkert vært en annen. Men i valgperioden 1998-2002, i en koalisjon mellom sosialdemokrater (SPD) og De Grønne, fant motstanden mot atomkraft sin plass i lovverket. Det ble satt en grense for atomkraftverkenes levetid. Samtidig begynte det å haste med å bygge ut fornybar energi hvis man ønsket å hindre økte CO2-utslipp fra kullkraftverk. I 2005 kom så Angela Merkel til makten, i spissen for de konservative (CDU og CSU), og levetiden for atomkraftverk ble forlenget igjen. I 2011 kom imidlertid en plutselig helomvending på et vis ingen kunne forutse: Fukushima. Katastrofen i Japan ble et tragisk grunnlag for en viktig milepæl innen energisektoren i Tyskland: Merkel bestemte at atomkraft skulle vekk, så snart som overhodet mulig. Den samfunnsmessige konsensusen hadde riktignok flere sprekker, i første rekke blant Merkels egne partifeller, men fornybar energi var utvilsomt kommet for å bli.

Neste fase. Organiseringen av den nye sektoren for fornybar energi ble satt i gang og regulert av staten. Finansiell støtte og økostrømgebyrer gjorde det mulig å våge satsningene og etablere tryggheten med et forutsigbart marked. Dette gjaldt større bedrifter så vel som den enkelte forbruker. Energi-intensive firmaer ble i stor grad fritatt for gebyrer, hvilket bidro til at de kunne drive forskning og stimulere til teknisk nyskapning. På rekordtid oppnådde Tyskland en global posisjon som spydspiss i moderniseringen av energisektoren. Hele samfunnet dro lasset sammen. Men et pilotprosjekt var det, og neste fase sto snart for døren.

Tyskland ble en global spydspiss i moderniseringen av energisektoren.

Den fasen er nå. Statlig regulert støtte til energisektoren er over, noe det er flere grunner til: Prøvemodellen ble uforenlig med EU-regler, fornybar energi er blitt billigere, og tyske myndigheter finner det fordelaktig å åpne for fri konkurranse, gjennom å sette kontrakter på anbud. En fornybarnæring som hadde lullet seg inn i en forestilling om permanent komfort, er med ett lys våken. Læretiden er over. Enkeltforbrukere betaler fremdeles relativt mer for strømmen enn hva bedrifter gjør, og dermed bidrar de til finansieringen; fremdeles uten betydelige klager. Hvorfor?

Også her  finnes det naturligvis flere forklaringer. Tyskland forbruker stadig mindre energi, mens næringslivet vokser. Støtte til store solaranlegg har sunket med 30 prosent. Fra og med 2013 økte strømprisene lite. Strømforbrukere som investerer i egne solar- eller vindanlegg betaler hverken  strøm eller ekstragebyr. Kapitalinvesteringen er en engangsutgift og lønner seg over tid. Konsumenter som kjøper sin strøm kan velge mellom hundrevis av leverandører; de kan bidra til forbruksfleksibilitet og til redusering av egen strømregning. Noen viktige stikkord her er energieffisiens, smart strømnett, smarte strømmålere, smarte hjem. For energisanering av hus  finnes det skattelette. All samfunnsmessig infrastruktur integreres i effektivitetsmålsetningen; bolig, trafikk og industri. Antallet el-biler har blitt tidoblet siden 2010. I fjor ble det fastsatt en midlertidig og omstridt «kjøpepremie» for el-biler, finansiert av stat og bilforhandlere, med det formål å fremskynde el-bilindustrien. Frem til 2020 er 17 milliarder euro satt til side for energisparende tiltak.

Eksportnasjonens fremtid. I 2015 var hele 330 000 mennesker engasjert i tyske fornybar energi-prosjekter. Investering i strømproduksjon ved fornybar energi ligger nå på 288 milliarder dollar, mens fossil energi er nede på 111 milliarder. Eksportnasjonen Tyskland er i full gang med å selge sin know-how til andre deler av verden.

Tyskland og alle landets direkte naboer, i tillegg til Sverige og Norge, presenterte i november 2016 pakken «Clean Energy for All». Pakken inneholdt en rekke forslag til hvordan energipolitikken i de enkelte land kan samordnes, for på den måten å øke energieffektiviteten og modernisere markedet for strøm. Norge leverer gass til Tyskland, som trenger «brobyggende» energi i sin fornybarmiks. Norske Statnett er i gang med et samarbeidsprosjekt med Tyskland, der en 700 kilometer lang sjøkabel skal sikre gode klimaløsninger og sikker strømleveranse for begge land.

Fra 1990 til 2015 er utslipp av klimaskadelige gasser redusert med 27 prosent.

Industrinasjonen Tyskland har kjempet seg dit den er i dag, og kampen fortsetter. Tyskland har sagt seg villig til å betale prisen for å være pioner. Men lokomotivet Energiewende er på skinner, det blir stadig mer betalbart, og lokomotiver har det dessuten med å komme først frem. Hvem vet, kanskje klarer tyskerne faktisk det de har satt seg fore – å nå sine stolte klimamål, som en bonus for seg selv og en gave til oss alle.

Se også Tysklands energi- og næringsdepartement.: www.bmwi.de/Navigation/EN/Home/home.html

---