Rudi og Gretchen Dutschke

Tyskland 50 år etter studentopptøyene

Mye er uklart omkring rollen til sentrale aktører i det tyske 68-opprøret. Derfor blir en svart-hvitt-tolkning av epoken aldri riktig. 

Eivind Tjønneland
Idehistoriker.
Email: e-tjoenn@online.no
Publisert: 02.05.2018
1968. Worauf wir stolz sein dürfen / Geschichte ist machbar. Texte über das herrschende Falsche und die Radikalität des Friedens / Verändert die Welt! Das Leben des Rudi Dutschke
Forfatter: Gretchen Dutschke / Rudi Dutschke / Elisabeth Zöller
Kursbuch edition / Verlag Klaus Wagenbach / Carl Hanser Verlag,

I anledning 50-årsjubileet for studentopprøret er det kommet en mengde bøker om 1968 i Tyskland. VGs kommentator Anders Giæver konstaterer 11. mars, under tittelen «Ekte 68-ere feirer ikke femti», at aktiviteten i Norge derimot uteblir fordi 1968 i Norge var et ganske begivenhetsløst år. «Sekstiåtter» som begrep ble ikke brukt her til lands før på 80-tallet. Begrepet brukes også i Tyskland, selv om opptøyene heller ikke der startet dette året. Maiopprøret i Paris er et symbol som har smittet over på andre lands historieskrivning. I Norge skjedde det faktisk langt mer på universitetene i 1969 enn året før.

1968 blir enten idealisert, demonisert eller latterliggjort. Når vi nå diskuterer dette året, er det en indirekte måte å snakke om oss selv og våre egne preferanser på: 1968 blir en projeksjonsflate for mytologiske forestillinger. Denne tendensen ser vi også blant tyskere: Hvis man oppfatter studentopprørene på 60-tallet som en forløper for RAF og den tyske terrorismen på 70-tallet, skapes det fort et fiendebilde. Derfor er det viktig å skille mellom forskjellige retninger i 68-opprøret.

Ohnesorg-drapet. Ett av de siste eksemplene på demoniseringen av 1968 kommer fra Bettina Röhl (f. 1962) – RAF-terroristen Ulrike Meinhofs datter. I et intervju med Der Spiegel 13. mars har hun lite positivt å si om studentopprøret. De fleste historikere svelger myter, selv om de prøver å være kritiske, hevder hun.

De to viktigste begivenhetene i den utenomparlamentariske opposisjonens (APOs) historie, og det man i Tyskland forbinder med 1968, er mordet på den demonstrerende studenten Benno Ohnesorg 2. juni 1967 samt attentatet på opprørslederen Rudi Dutschke 11. april året etter (han overlevde, men døde som en følge av senskadene elleve år senere). Bettina Röhl avviser imidlertid begge disse hendelsene som mytologi.

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,7,9,10,11,12,13″ ihc_mb_template=”1″ ]

Det er i tidsrommet imellom de to voldsepisodene Dutschke har sin glansperiode. 1968 i Tyskland begynte altså på forsommeren 1967, da Ohnesorgs død førte til en voldsom mobilisering mot fascismen og mot den høyreorienterte tyske Springer-pressen: Mange mente at mediekonsernets hets mot studentaktivistene bar en del av ansvaret for attentatene.

1968 i Tyskland begynte på forsommeren 1967!

Berlinpolitiet besto av mange forhenværende SS- og Wehrmachtsoffiserer, som åpenbart hadde glede av å banke opp dem som protesterte mot sjahen av Persias berlin-besøk. Dette passer godt med historien om 1968 som et nødvendig antiautoritært opprør mot Tysklands manglende oppgjør med nazitiden.

En uoppklart farse. Men i 2009 viste det seg at Ohnesorgs drapsmann, den sivilkledde vesttyske politimannen Karl-Heinz Kurras (1927–2014) – som utførte mordet med sitt tjenestevåpen, en Walther PPK 7 – også var østtysk Stasi-agent. DDR-pressen omtalte drapet på Ohnesorg som en Notstandsübung – «øvelse på unntakstilstand» – og sammenliknet Kurras med morderne i nazistenes dødsleirer(!).

Kurras løy og hevdet at skuddet var blitt avfyrt i nødverge. Han ble frifunnet. Hele prosessen var en farse: Liket ble manipulert før den rettsmedisinske undersøkelsen, vitneutsagn og bevismateriale ble underslått. At Ohnesorgs morder slapp fri, førte til radikalisering av studentene og en eskalering av studentaksjonene, med Rudi Dutschke i spissen.

Men det finnes ikke belegg for at Kurras handlet på oppdrag fra DDR med det formål å provosere frem en tilspisset situasjon i Vest-Berlin: Stasi var også overrasket over drapet – ja, man spekulerte på om Kurras kunne være dobbeltagent for Vest-Tyskland. Omstendighetene rundt den kanskje viktigste begivenheten i det tyske studentopprøret er fortsatt uklare.

Ohnesorg

Lettvint av Röhl. Kurras’ dobbeltrolle ødelegger ifølge Röhl venstresidens heroiske myter om studentopprøret. Men stemmer dette? Kurras hadde vært wehrmacht-soldat og satt tre år i fengsel etter krigen for antisovjetisk virksomhet. Alt han tjente ekstra som stasi-agent, gikk til å bygge opp hans egen våpensamling. Han var berlinpolitiets beste skytter og vant flere mesterskap. Han passer med andre ord godt til bildet av den autoritære personlighetstypen studentene kjempet mot. Da Kurras gikk fri, mistet studentene troen på rettsstaten. Derfor blir det for lettvint å argumentere slik Röhl gjør – at «selv om Kurras hadde vært nazist, var det ikke Forbundsrepublikken som drepte Ohnesorg, men et enkeltmenneske».

11. april var det 50 år siden Rudi Dutschke (1940–1979) ble skutt ned av høyreekstremisten Josef Bachmann på Kurfürstendamm. Også denne hendelsen prøver Bettina Röhl å avmytologisere ved å hevde at det var en enkeltperson som sto bak handlingen. Men faktum er at Bachmann hadde stått i kontakt med nynazistiske miljøer – det var her han hadde fått våpenet og deltatt i skyteøvelser sammen med andre høyreekstremister. Bachmann ble arrestert for attentatet og begikk senere selvmord i fengselet.

Fra venstre til høyre. Elisabeth Zöller (f. 1945), en av Tyskland best kjente barne- og ungdomsforfattere, utga nylig en Dutschke-biografi for ungdom – en solskinnshistorie som stiliserer opprørslederen til et forbilde også for mennesker av i dag. I en ungdomsbok er en slik idealisering forståelig, men langt fra noen nødvendighet. Der Tagesspiegels anmelder Christian Schröder er kritisk til Zöllers bok, som slutter med at en del av Kochstrasse i Berlin, i nærheten av Springer-konsernets kontorer, blir omdøpt til Rudi Dutschke-Strasse i 2008. Både minnesmerket og biografien blir monumenter over Dutschke, skapt av forfatteren.

Ifølge Schröder burde Zöller ha nevnt at Dutschkes tidligere kampfelle Frank Böckelmann (f. 1941) i dag utgir tidsskriftet Tumult og polemiserer mot Merkel og innvandringspolitikken, og at Dutschkes gamle venn Bernd Rabehl (f. 1938), som sammen med Dutschke gikk inn i det sosialistiske studentforbundet i 1965, nå er rådgiver for den høyreradikale forleggeren Götz Kubitschek. Verst er kanskje advokaten Horst Mahler (f. 1936), som ble arrestert for aksjonene mot Springer-konsernet i kjølvannet av Dutschke-attentatet: Mahler er med tiden blitt både antisemitt og holocaust-fornekter, har vært fengslet flere ganger og får ikke lenger praktisere som advokat.

At noen av aktivistene fra opprørsårene nå er blitt høyreradikale, kan ikke uten videre gis tilbakevirkende kraft – likevel er det et moment som ifølge Schröder burde vært med i Zöllers bok.

Et nytt menneske. Ifølge Dutschke selv begynte det antiautoritære opprøret for alvor med demonstrasjonen mot kongo-statsministerens besøk til Berlin i desember 1964. Aksjonen innebar at man hadde tatt det politiske initiativet i byen – kulturrevolusjonen var innledet.

I en nylig utgitt bok med et utvalg av Dutschkes brev og taler gjengis et innlegg aktivistlederen holdt på den internasjonale Vietnam-kongressen i Vest-Berlin i februar 1968. Her hevdet han at fascismen ikke lenger var manifestert i et parti eller en person, men i «den daglige utdanningen av menneskene til autoritære personligheter. Den ligger i oppdragelsen, i korthet det bestående system av institusjoner». Massene var passivisert gjennom mediene, men kunne angivelig mobiliseres av revolusjonære sosialister, som Dutschke selv. USA-imperialismen og amerikanernes økende aggresjonen i Vietnam fungerte som en «åndelig produktivkraft i bevisstgjøringen av antinomiene i dagens verden», fremholdt han.

Karl-Heinz Kurras

Studentene sto i en mellomstilling: På den ene siden var de privilegerte, men på den annen sto de fjernt fra maktinteresser og -posisjoner. Gjennom Außerparlamentarische Opposition (APO) – «utenomparlamentarisk opposisjon» – kjempet de mot universitetsdiktaturet, mot prøver, byråkrati og statliggjøring av samfunnet. Målet var å skape et nytt menneske, befridd fra kapitalens og byråkratiets lenker.

Samfunnsuniversitetet. Dutsckhe avsluttet sin vietnamkongresstale med en patos som i dag appellerer mindre enn for 50 år siden: «Revolusjoneringen av den revolusjonære er altså den avgjørende forutsetning for revolusjoneringen av massene. Leve verdensrevolusjonen og det samfunn av frie individer som dermed oppstår!» Studentene skulle forkaste sin elitestatus. Dutschke drømte om at samfunnet skulle bli «et stort universitet der alle mennesker kan utdanne seg, og ikke bare et mindretall, en elite som skal manipulere folket».

Antall studenter i Tyskland har siden den gang økt fra 300 000 til 4,5 million, men det er tvilsomt om Dutschke av den grunn har fått realisert sin utopi. I det siste intervjuet han ga før attentatet i 1968, betegnet han universitetet som «det svakeste leddet i senkapitalismen». Den antiautoritære bevegelsen måtte også skapes utenfor universitetet: Enheten av arbeidere, funksjonærer, elever, bønder og studenter skulle ifølge opprørslederen være den avgjørende forutsetningen for revolusjonen.

Stolt enke. Gretchen Dutschke, enken etter Rudi, utga en 500 siders biografi om sin mann allerede i 1997. Den er basis for hennes lille bok om 1968 til jubileet i år, tilegnet hennes syv barnebarn. Tysklands forvandling til et levende demokrati er fremfor alt opprørsgenerasjonens fortjeneste, skriver hun, og betrakter de 50 årene som har gått etter studentopptøyene, som en suksesshistorie: Kulturrevolusjonen førte til større åpenhet og demokratisering.

Elisabeth Zöller

De som nå kritiserer 68-erne og idealiserer «gamle dager» før studentopprøret, burde tenke på eksempelvis konkubinatparagrafen som forbød seksuelle forbindelser utenfor ekteskapet – i Norge frem til 1972, i Tyskland i enda et par år. Da Gretchen ble med Rudi hjem på hybelen i 1964, gjorde de altså strengt tatt noe ulovlig (men heldigvis var husverten bortreist).  Er det dette moralregimet de vil tilbake til, Michel Onfray og andre intellektuelle som nå demoniserer 68-erne for å ha forkastet de gamle autoriteter og verdier uten å erstatte dem med noe annet?

Kommune 1. 12. januar 1967 ble Kommune 1 grunnlagt av blant andre Dieter Kunzelmann, Rainer Langhans, Fritz Teufel, Hans Magnus Enzensbergers fraskilte norske kone Dagrun og hans bror Ulrich. Til å begynne med holdt gruppen til i leiligheten til Enzensberger (f. 1929), som var bortreist. Deretter bodde de en kort tid hos forfatteren Uwe Johnsen, men ble kastet ut etter aksjonen mot USAs visepresident Hubert Humphreys tysklandsbesøk. Kollektivet etablerte seg så i Stephanstrasse i Berlin Moabit, hvor det ble værende til det ble oppløst i november 1969.

Ideen bak kollektivet var at kjernefamilien måtte sprenges, for her oppsto undertrykkelsen og begrensningen av friheten. Gretchen Dutschke likte ikke Kunzelmann, som ønsket å oppheve både privatliv og privat eiendomsrett i bofellesskapet, men som i virkeligheten utnyttet situasjonen til å ha flere elskerinner samtidig. Dette passet Dutschke dårlig, og han og Gretchen etablerte et mer tradisjonelt parforhold.

Kollektivet sto bak en rekke aksjoner. 5. april 1967 ble flere av medlemmene arrestert for å ha planlagt et bombeattentat mot den amerikanske visepresidenten – men da det viste seg at intensjonen var å angripe visepresidenten med pudding, yoghurt og mel, ble de raskt løslatt. Myndigheter og media ble gjort til latter av dette «puddingattentatet». Etter demonstrasjonene som fulgte drapet på Ohnesorg, satt Fritz Teufel i arresten i et halvt år og slapp ikke ut før i desember 1967.

Det sosialistiske studentforbundet ekskluderte Kommune 1 i mai 1967. Etter at Rainer Langhans traff Ushi Obermaier i september 1968, ble aksjonsgruppen mer og mer et mediefenomen. Jimi Hendrix besøkte kommunen, og Obermaier forelsket seg i ham. Hun ble nå en godt betalt fotomodell. Stoffmisbruket overtok, og kollektivet ble nedlagt i 1969 etter å ha blitt ramponert av rockere.

De som kritiserer 68-erne og idealiserer «gamle dager», bør tenke på konkubinatparagrafen som forbød seksuelle forbindelser utenfor ekteskapet.

Kunzelmann og Langhans. Dieter Kunzelmann (f. 1939) fortsatte som aktivist. Han ble blant annet dømt til fengselsstraff for å ha kastet egg på tjenestebilen til Berlins daværende ordfører Eberhard Diepgen (CDU) i 1993. Under rettsforhandlingene i 1995 møtte Diepgen i retten som vitne, hvorpå Kunzelmann klasket et egg i hodet på ham med ordene «God påske, din julenisse!», noe som ga aktivisten noen måneder ekstra bak murene.

Rainer Langhans (f. 1940) bor nå i München, i et harem med fire kvinner – et slags tantrisk yogakollektiv han mener er fremtiden for aldrende 68-ere, siden det er langt flere kvinner enn menn på hans alder. Langhans’ selvbiografi fra 2008, Ich bin’s («Det er meg»), ligger ute på hans hjemmeside Rainerlanghans.de. I motsetning til Dutschke ville Langhans skape en indre revolusjon, ikke bare en ytre. Mens Dutschke trodde motsetningen mellom mann og kvinne ville løses gjennom opphevelsen av motsigelsen mellom arbeid og kapital, eksperimenterte Langhans med nye samlivsformer her og nå. Langhans sier at han og Kunzelmann utfylte hverandre: Kunzelmann var den ekstroverterte som satte i gang aksjonene, mens den introverte Langhans tolket dem og satte dem i perspektiv. Langhans ville oppheve kunsten og skape en enhet av kunst og liv. «Kunstnerne gjør det mulig at folk av og til opplever en menneskelig følelse, slik at de desto bedre skal kunne fortsette sitt umenneskelige liv. Vi forsøkte å gjøre hele livet til kunst, altså virkelig å leve.»

Etter oppløsningen av Kommune 1, flyttet Langhans til München og fortsatte med kollektiver og LSD-eksperimenter der. Blant annet trippet han sammen med gitaristen i Fleetwood Mac, Peter Green, som kort tid etter sluttet å spille og ble innlagt med schizofrenidiagnose. Bandet la senere skylden på Langhans og Greens besøk i münchen-kollektivet.

Gretchen Dutschke

Agent med uklar rolle. Etter attentatet på Dutschke samlet studentene seg i det store auditoriet (Audimax) på Freie Universität og gikk deretter til Springer-konsernets hovedkvarter i Kreuzberg, noe Orientering rapporterte om (se forrige nummer av Ny Tid). Til stede var også en viss Peter Urbach, som delte ut molotovcoctails og lærte demonstrantene å velte biler. Det ble senere avslørt at Urbach var agent for det vesttyske sikkerhetspolitiet (Verfassungsschutz). Etter avsløringen forsvant han utenlands for aldri å vende tilbake. Vesttyske myndigheter ønsket tydeligvis å provosere frem voldelige aksjoner som de så kunne slå ned på.

Omstendighetene rundt Urbachs agentvirksomhet er ennå ikke klarlagt. Han var rørlegger og skaffet seg adgang til Kommune 1, der han kom i kontakt med Teufel, Langhans og Kunzelmann. Han samarbeidet siden med Rote Armee Fraktion (RAF). Urbachs agentrolle var i praksis kommet for en dag etter arrestasjonen av Andreas Baader 4. april 1970: Det var han som ga tipset som førte til pågripelsen. Urbach forsvant deretter ut av bildet og levde i California i 40 år, frem til sin død i 2011. Strategien bak hans våpenleveranser er fortsatt uklare, og det er mulig at han delvis handlet på egen hånd.

Ikke svart-hvitt. Vi vet ennå ikke nok om hvilken rolle etterretningstjenestene spilte i studentopprøret. Men både Kurras’ og særlig Urbachs virksomhet viser hvor godt Rainer Fassbinders oppgjør med terrorismen i filmen Den tredje generasjon (1979) er. Her er terroristlederen August Brem også hemmelig agent. Den uavklarte dobbeltrollen til sentrale aktører i det tyske 68-opprøret er bare én av mange grunner til at man burde holde seg for god til å skrive historie om epoken ut fra en forenklet svart-hvitt-modell.

[/ihc-hide-content]
Gratis prøve
Kommentarer