Tyske banebrytere

Tyske Neu! viste på 70-tallet at nyskapende rock kunne oppsto andre steder enn Storbritannia og USA. Nå er duoens tre banebrytende album endelig tilgjengelig på CD.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

På alle måter er det en klassisk rockehistorie: Tyskerne Klaus Dinger (trommer) og Michael Rother (gitar) spilte inn tre banebrytende album som Neu! på 1970-tallet, men forholdet de to imellom gikk så til de grader på tverke at det lenge så ut som om platene aldri ville komme ut på CD – men bare være tilgjengelig som dårlige piratkopier. Men takket være den tyske musikeren Herbert Grönemeyer er tiden for gjenhør omsider her. Grönemeyer fungerte som fredsmegler mellom Dinger og Rother, og gir ut platene på sitt eget plateselskap Grönland.

Musikalske fornyere

Neu! er på ingen måter like kjent som sine samtidige landsmenn Kraftwerk, og er på mange måter et typisk musikerband. Som det ble sagt om Velvet Underground på slutten av 60-tallet: «De solgte kanskje ikke så mange plater, men alle som kjøpte platene ble inspirert til å danne sine egne band».

På «Neu!» (1971), «Neu! 2» (1972) og «Neu! ’75» (1975) viste duoen ikke bare fram nye veier innen rocken; sammen med kunstnere som nevnte Kraftwerk og filmskaperen Wim Wenders, bidro de til å gjøre Vest-Tyskland mer kulturelt selvsikkert etter «20 års kollektiv hukommelsestap» som Wenders har kalt etterkrigstiden i Tyskland.

Popkunst

Både Dinger og Rother ble begge født like etter krigen, og spilte på 60-tallet Beatles-, Rolling Stones- og Kinks-låter i band som Spirits of Sound og The No. Et møte med Kraftwerk – gruppa som framsto som roboter og regnes som pionerer innen elektronisk musikk og tekno – snudde tilværelsen opp ned for både Dinger og Rother. Faktisk spilte Dinger trommer på to av sporene på Kraftwerks debutplate i 1970, mens Rother samarbeidet med Kraftwerks Ralf Hütter.

Kraftwerk inspirerte de to tyskerne til å stifte sin egen gruppe, og inspirert av popkunst tok de navnet Neu! hentet fra det mest brukte ordet i tyske reklamekampanjer og brukte særs enkle plateomslag som kun besto av ordet «neu!» i glorete farger på hvit eller svart bakgrunn. Og dette var definitivt noe nytt!

Minimalistisk

Neu! gravde seg ned til grunnfjellet i rock’n’roll – rytme og enkle melodier – og skapte minimalistisk, suggererende og i hovedsak instrumental rock. «Ideen var å gå tilbake til røttene og vende bort fra de tradisjonelle strukturene. Med Kraftwerk var det en note, en gitarstreng; alt var redusert til et minimum. Med Neu! kunne vi ta det et skritt videre», sier Rother i et intervju med det britiske musikkmagasinet The Wire.

Og debutalbumet «Neu!» spikrer formelen på plass fra første tone – et enkelt gitarriff starter i høyre høyttaler før bass og trommer fester seg i et sugende enkelt groove, mens de to hiver andre lyder forsiktig over grunnkompet. Det virker monotont, men noe skjer hele tiden – du er bare litt usikker på akkurat hva som skjer. Det varer i ti minutter, men britiske Stereolab har bygget en hel karriere bare på det første minuttet i «Hallogallo» med sin intellektuelle miks av pop og eksperimenteringstrang.

Manipulering

Under innspillingen av «Neu! 2» fikk Dinger og Rother på problemer, og brukte altfor lang tid på å spille inn albumet. Da side én var ferdig innspilt, var duoen tom for penger og måtte spille inn hele andresida i løpet av en natt. Løsningen ble å manipulere, remikse og forandre hastigheten på et tidligere innspilt stykke musikk.

Både fans og plateselskap mente Neu! holdt dem for narr med å gjøre slikt, for dette var lenge før publikum var blitt vant til de endeløse variantene og remiksene som er dagsorden i reggae, pop, hip hop og elektronisk musikk i dag. Men for å være ærlig er «Neu! 2» gruppas svakeste øyeblikk, selv om den første halvdelen var et stort skritt videre.

«Neu! ’75» er gruppas største øyeblikk, der Dinger og Rother har kontrollen over hver sin plateside. Side en ble spilt inn som en duo, mens Dinger forlater trommesettet på side to til fordel for gitaren, og hyrer inn to andre trommeslagere – en besetning Dinger senere tok med seg til den suksessfulle gruppa La Düsseldorf.

Spor etter den enkle, men originale og virkningsfulle musikken til Neu! kan spores fram mye av dagens tekno og rock. Såkalt «krautrock», som tyske Neu!, Faust og Can er de viktigste eksponentene for, har de siste årene opplevd en liten renessanse. Chicago-gruppa Tortoise og deres instrumentalrock med jazzholdning var fødselshjelper til begrepet «postrock», men kan like gjerne spores tilbake til Neu!.

Den norske gruppa Salvatore har rukket å gi ut to album, og deres seige, monotone, vokalløse og rytmisk spretne «dronerock» skylder mye til krautrock.

Og nå er endelig originalen tilgjengelig igjen.

---
DEL

Legg igjen et svar