Tysk journalistikks wonderboy lurte leserne

FAKE NEWS: Claas Relotius lurte Der Spiegels lesere trill rundt med oppdiktede historier i flere år. For tiden pågår en selvransakelse og debatt i tysk presse.

Idehistoriker.
Tausend Zeilen Lüge. Das System Relotius und der deutsche Journalismus
Forfatter: Juan Moreno Rowolt
Forlag: (Tyskland)

FAKE NEWS: Claas Relotius lurte Der Spiegels lesere trill rundt med oppdiktede historier i flere år. For tiden pågår en selvransakelse og debatt i tysk presse.

Journalisten som avslørte den største presseskandalen i tysk etterkrigstid, har nå skrevet bok: Tusen linjer løgn. Juan Moreno fikk mistanke til stjernereporteren Claas Relotius da begge fikk i oppdrag av nyhetsmagasinet Der Spiegel å dekke innvandringen til Mexico fra hver sin side av grensen. Relotius fikk kontakt med militsen i løpet av noen dager – noe andre hadde brukt år på å oppnå. Moreno påviste til slutt at Relotius hadde diktet opp flere personer i Arizona han angivelig skulle ha snakket med.

Gravejournalistikk

Men avsløringen kom ikke gratis. Morenos bok Tausend Zeilen Lüge gir en leksjon i gravejournalistikk. Han måtte dra til USA for egne midler for å sjekke Relotius’ kilder, for sjefene i Der Spiegel motarbeidet ham og forsvarte Relotius. Morenos kritikk ble oppfattet som et forsøk på å sverte en kollega, å lage en drittpakke. Moreno (f. 1972) ble beskyldt for å være misunnelig på den yngre og suksessfulle Relotius (f. 1985), tysk journalistikks wonderboy. Til tross for sin unge alder hadde han allerede mottatt 40 forskjellige journalistpriser.

Standardene for research,  historiefortelling og verifikasjon ble revidert.

Men Moreno ga seg ikke. Han hadde navnet sitt på den reportasjen de hadde laget sammen. Svindelen kunne ramme ham selv på sikt. Morenos kamp for å renvaske seg selv og avsløre sannheten er en kriminalroman fra virkeligheten. Og etterforskningen ga resultater: 19. desember 2018 kunne Der Spiegel avsløre at Relotius i flere år hadde lurt lesere trill rundt med oppdiktede historier.

Skurker og helter

Relotius hadde en unik evne til å virke sympatisk. Han var stille, beskjeden og hensynsfull. Han leste forventningene til dem han snakket med og speilte dem: Relotius ga dem det de lengtet etter å høre. Hans oppdiktede reportasjer vakte sentimentale følelser hos publikum, og journalistprisene haglet inn. Alle Relotius’ artikler er samlet og lagt ut på Der Spiegels hjemmesider. Der forsøker magasinet også å rydde opp i hva som er fakta og fiksjon i Relotius’ artikler.

Relotius brukte en melodramatisk fortellerteknikk med sterke følelser, skurker og helter. Han tegnet et bilde i svart og hvitt der virkeligheten fikk eventyrets trekk. I boken trekker Moreno fram artikkelen «Det siste vitnet» (Der Spiegel 3.3.18) som et godt eksempel. Vi møter Gayle Gladdis. Hun reiser rundt for å se på henrettelser av dødsdømte mordere. Hvorfor? Hennes sønn og barnebarn ble myrdet. Hun ventet på at morderne skulle få sin straff. Men i Pennsylvania manglet de sivile vitner, en betingelse for å iverksette henrettelsen. Dermed fikk Gayle Gladdis en livsoppgave: å være sivilt vitne til flest mulige henrettelser.

Problemet var bare at hele historien var oppdiktet, både kvinnen og regelen om sivile vitner til henrettelsene. Relotius fikk brev fra den tyske lærerinnen Gaby Uhl, som hadde korrespondert med flere dødsdømte og vært til stede ved flere henrettelser i USA. Hun påviste flere faktafeil i artikkelen. Henrettelsen var feil beskrevet. Blant annet ble giftinjeksjonene foretatt manuelt i Texas. De var ikke computerstyrt som i filmen Dead Man Walking, som Relotius antakelig hadde brukt som kilde.

Claas Relotius og Oppslaget i der spiegel som avslørte ham. Foto: Wikimedia, Der Spiegel

Men hva skjedde? Hun hadde lest nettutgaven av artikkelen. Relotius påsto at man ved en feil hadde publisert en ukorrigert versjon. Han sa han var like interessert i å rette opp feilene som henne og ville bidra aktivt i etterforskningen av feilene i sin egen artikkel. Dermed ble en person som kunne avslørt Relotius, brakt til taushet.

Selvransakelse

Moreno gjør opp status over reportasjesjangeren. Han kaller seg fortsatt reporter – og går mot dem som ville skrinlegge sjangeren etter Relotius-affæren. Han forsvarer mottoet til grunnleggeren av Der Spiegel, Rudolf Augstein (1923–2002), «Sagen, was ist»: Pressen skal formidle «det som er». Journalister er ikke perfekte, de gjør feil som alle andre. Men Relotius’ falsknerier er av en helt annen dimensjon.

Selvransakelsen og debatten om saken har nå gått over et år i tysk presse. Hvordan kunne dette falskneriet pågå i årevis i Europas mest renommerte nyhetsmagasin? Skandalen førte til en intern oppvask i #Der Spiegel#. Faktasjekkeren som samarbeidet med Relotius, er førtidspensjonert, og hans to tidligere sjefer har mistet jobben.

Virkeligheten fikk eventyrets trekk.

Den nyansatte sjefredaktøren Steffen Klusmann har drevet vellykket brannslokking i hele 2019. Den som har forårsaket så store feil, må stå til rette for det, uansett hvor pinlig det måtte bli, påpeker Klusmann. Det var ikke Spiegels interne etterforskning som avslørte Relotius, men frilanseren Moreno, som attpåtil ble motarbeidet av sine overordnede.

Den uavhengige kommisjonen som skulle granske saken, avla rapport i mai 2019. Sikkerhetsmekanismene fungerte ikke. Rapporten skiller mellom rent falskneri og en uryddig («unsauber») arbeidsmetode, der fakta blir underkastet en kunstig dramaturgi. En slik metode var også vanlig i andre redaksjoner, men blir ikke lenger tolerert av Der Spiegel.

Standardene for research, historiefortelling og verifikasjon er revidert. Det er blitt opprettet et eget ombud der alle typer reaksjoner på uetterretteligheter, også anonyme, blir behandlet. Klusmann avslutter sin oppsummering med å takke Juan Moreno og de leserne som ikke har vendt magasinet ryggen og fortsatt tror at Der Spiegel vil lære av sine feil.

Film om skandalen

Den tyske regissøren Michael Herbig er nå i ferd med å lage film om skandalen under tittelen Claas Relotius-saken. Falskneriene i Der Spiegel har store likhetspunkter med journalisten Stephen Glass’ rundt tretti artikler basert på oppdiktninger, publisert i det amerikanske magasinet The New Republic. Historien ble avslørt i 1998 og filmet under tittelen Shattered Glass i 2003.

Les også Der Spiegel: Der Spiegel reveals Internal Fraud

Abonnement kr 195 kvartal