Tyrkia velger forandring

For at debatten om islam og demokrati skal bli meningsfull, må den komme lenger enn til telling av «friheter,» skrev Arne-Johan Johansen i kronikken forrige uke. I denne kronikken peker han på at det muslimske AK-Partiets valgseier i Tyrkia heller kan tolkes som en seier for demokratiet, enn et tilbakeslag.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tyrkia har nettopp avviklet et valg med store og spennende konsekvenser. Ved dette valget har det tyrkiske folk skiftet ut hele sin politiske elite. I stedet har valget gitt et moderat islamsk parti hele to tredeler av alle parlamentsplassene. AK-Partiet, initialer som på tyrkisk står for Rettferdighet og Velferd, med den dyktige og karismatiske Recip Erdogan (uttales Erdohan) som leder, er av velgerne pekt ut til å føre Tyrkia ut av den økonomiske krisen og inn i fellesskapet med moderne demokratier. Den resterende fjerdeparten av parlamentsplassene har velgerne gitt til det moderne Tyrkias eldste politiske parti, Det Republikanske Folkepartiet, et sosialdemokratisk sentrum-venstre parti med Denis Baykal i spissen. Dette partiet var opprinnelig Mustafa Kemal Atatyrks parti fra revolusjonsåret 1923.

En viktig forklaring på dette politiske jordskjelvet er at tyrkerne var mektig lei av politikertopper som i stedet for å tjene landet sitt, mest var opptatt av hva de selv og deres vennekrets kunne tjene. Erdogan ble av mange betegnet som den eneste «rene» politikeren i Tyrkias toppskikt, dvs. ikke mottakelig for «smøring». Det har utvilsomt også hatt betydning for den menige tyrker at AKP har definert seg som moderat islamsk. Over 95 prosent av tyrkerne bekjenner seg til islam. At det kunne bli 75 prosent av mandatene ut av ca 35 prosent av stemmene, henger sammen med at Tyrkias valglov har en sperregrense på 10 prosent. Et stort antall partier hvorav bare to fikk over 10 prosent, førte til at ca 45 prosent av stemmene ble gitt til partier som ikke ble representert.

Hva betyr denne kursendringen?

Partiet for Rettferd og Velferd har hele det siste året markert seg som «vestvennlig». Erdogan har vektlagt behovet for at Tyrkia kan fremstå som et moderne demokratisk samfunn, og han har brukt moderne kristeligdemokratiske partier i Europa som forbilder for sin partibygging. Han har gjentatte ganger presisert at hans mål er en verdslig stat som garantist for meningsfrihet og religionsfrihet. Gjennom vektlegging av fellesskapets verdier, betoner han både vilje til å gjøre en innsats mot fattigdom og utbytting som i dag preger Tyrkia, men også for å skape et sikrere fundament for både offentlige og private investeringer i tyrkisk økonomi.

Erdogan er en sterk tilhenger av tyrkisk EU-medlemskap, og hans valgseier er et langt skritt i retning EUs strenge demokratiseringskrav. Han ser ikke bare på de mulighetene som EUs indre marked vil gi til tyrkiske lavprisprodusenter innen industri og jordbruk, men også på EU som garantist for demokratiske institusjoner. Dette valget signaliserer store endringer i forhold til det Tyrkia mange kjenner. Ved ikke å støtte verken de partiene som de siste årene har regjert Tyrkia, eller ytterliggående islamistiske alternativer har AKP fått et klart mandat. Etter dette valget vil Tyrkia kunne få en stabil og enhetlig regjering, med en svak men respektabel og ryddig opposisjon.

En lang vei å gå

Men horisonten er full av mørke skyer. Erdogan har en fortid som borgermester i Istanbul. Etter å være valgt inn i 1994, ble han allerede i 1996 fradømt embetet for å ha brutt landets grunnlovmessige forbud mot å blande politikk og religion. Han ble også dømt til fengselstraff for å ha lest et dikt som angivelig oppfordret til religiøst hat mot landets ledere. I denne sammenheng ble også partiet hans forbudt. AK-Partitet har han bygd opp igjen fra grunnen de siste to årene, men fortsatt gjelder forbudet for Erdogan mot å inneha politiske embeter. Det betyr at han selv verken kan bli statsminister eller bekle noen annen ministerpost. Konstitusjonsdomstolen har fremdeles planer om på nytt å forby partiet, men de fleste kommentatorer synes å ha liten tro på at det blir gjort. Et forbud vil bety en direkte konfrontasjon med de store velgergruppene som har brakt Erdogan og hans parti til makta, og vil kunne få uanede konsekvenser.

Men Tyrkia er uansett en koloss som ikke lar seg omforme med noen enkle handgrep. Landet preges av den bitre konflikten som har rast mellom den tyrkiske staten og PKK, de tyrkiske kurdernes undergrunnsorganisasjon. Tyrkiske militære styrker har gjennom flyangrep og bakkeoperasjoner mot kurdiske landsbyer i de østlige provinser skapt en bitterhet som ikke lett lar seg overvinne. PKKs bombeattentater i tyrkiske storbyer har forsterket disse motsetningene.

Frem til i år har enhetskravene i den tyrkiske konstitusjonen gjort det ulovlig for kurderne, 30-40 prosent av Tyrkias befolkning, å snakke eller skrive sitt eget språk offentlig. Tyrkiske politistasjoner er beryktet for sine metoder, og Amnesty har gjentatte ganger dokumentert systematiske overgrep mot innsatte. Denne kulturen må det sterk lut til for å rense opp i. Men det finnes positive tegn. Sist høst, samtidig med appelldomstolens behandling av saken til den dødsdømte PKK-lederen Öcalan, tok han, både på egne vegne og for sin organisasjon, tydelig avstand fra fortsatt bruk av vold. Og samtidig vedtok det tyrkiske paramentet i en serie maratonmøter hele 36 endringer i den tyrkiske grunnlova. Og alle disse endringene peker i liberal retning, som for eksempel opphevelse av dødsstraff, åpning for offentlig bruk av kurdisk språk, forbud mot vilkårlig fengsling og bedring av mistenktes vilkår under forberedelse av straffesaker. Og ikke minst; en viss reduksjon av makta til det militære sikkerhetsrådet som hittil har operert som et vetoorgan overfor uønskede politiske vedtak. Hele tre ganger i nyere tid har militæret erstattet sivile regjeringer med en militærjunta. Det er lite som tyder på at det vil prøve noe slikt på nytt.

Vestens rolle

Tyrkia har lenge vært viktig for vesten, særlig når Nato/USA hadde behov for flybaser rett mot Sovjetunionen eller mot Irak. Landet er etter valget blitt viktig på en annen måte. Europa har nå muligheten til å strekke fram handa til en representant for det moderate, demokratiske islam. Den islamske verden har behov for positive forbilder. Tyrkia kan bli et slikt. Den tyrkiske statsviteren, professor Soli Ozel ved Istanbul Bilgi Universitet, sier i en artikkel i New York Times at Europas uvilje hittil mot å akseptere Tyrkias søknad om medlemskap i EU kan tolkes som en fornærmende motvilje mot å få et muslimsk land inn i det europeiske fellesskap. Nå er det et muslimsk parti som oppfordrer vesten til samarbeid. Et positivt svar til Tyrkias utstrakte hånd er en utfordring til oss alle om gjennom samarbeid å bygge ned sivilisasjonsbarrierene mellom øst og vest.

---
DEL

Legg igjen et svar