Tyrkia på en knivsegg

Under krigen mot Irak har det tradisjonelt nære forholdet mellom Tyrkia og USA blitt betydelig svekket. Stikk i strid med den amerikanske krigsplanleggingen nektet tyrkerne å åpne tyrkisk territorium for amerikanske militærstyrker. Det som skulle være den nordlige fronten mot Saddam Hussein kom aldri på plass. Bakgrunn Tyrkia kom for alvor i fokus da Recep […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Under krigen mot Irak har det tradisjonelt nære forholdet mellom Tyrkia og USA blitt betydelig svekket. Stikk i strid med den amerikanske krigsplanleggingen nektet tyrkerne å åpne tyrkisk territorium for amerikanske militærstyrker. Det som skulle være den nordlige fronten mot Saddam Hussein kom aldri på plass.

Bakgrunn

Tyrkia kom for alvor i fokus da Recep Tayyip Erdogans islamske parti Rettferdighet og Utvikling (AK-partiet) ved valget siste høst kom inn i parlamentet i Ankara med absolutt flertall. Inntil da hadde de aller fleste på den europeiske venstresiden et bilde av Tyrkia som kan oppsummeres i noen korte setninger: En ekstremt høyreorientert politikk preget av mangel på demokrati og menneskerettigheter, blodig undertrykkelse av kurderne, en absolutt sekulær stat med forbud mot alt som luktet av å blande politikk og religion, et nært allianseforhold til USA, og ikke minst: Et offiserskorps med makt over parlamentet i spørsmål som dreide seg om sikkerhetspolitikk, og det var bortimot det meste.

Ved dette valget feide velgerne alle de etablerte partiene ut, og ga et islamsk parti med en leder som var fradømt retten til å inneha politiske verv, flertall til å danne regjering alene. Mange kommentatorer vurderte dette som et frontalangrep mot Mustafa Kemal Atatyrks byggverk fra 1923, den moderne, sekulære tyrkiske stat. Jeg tror ikke det er riktig. Jeg tror Erdogans revolusjon kan komme til å fullføre Atatyrks verk, ved endelig å legitimere folkets aktive deltakelse i politikken uten å måtte distansere seg fra sin egen kultur og religion. Bare gjennom å mobilisere folkelig engasjement for samfunnsbygging, kan Tyrkia lykkes.

Med en valgkamp bak seg der Erdogan og hans partiarbeidere lovet å modernisere Tyrkia politisk og økonomisk, ble det å skape et moderne sekulært demokrati der menneskerettighetene ivaretas, og å føre landet ut av den dype økonomiske krisen, de to hovedmålene. Et hovedvirkemiddel for å realisere begge disse målene skulle være å tilpasse Tyrkia til europeiske rettsprinsipper og føre landet inn i EU. Dette målet fikk et tilbakeslag da EU sist sommer nektet å ta Tyrkia med i gruppen av land som skulle vurderes for medlemskap. En viktig årsak til dette, var at EU allerede hadde Kypros på kandidatlisten, og gjorde Tyrkias evne til å presse tyrkisk-kypriotene og bilegge den mer enn 35 år gamle todelingen av øya som kvalifikasjonskriterium. Dette var avgjørende ettersom opptak av ethvert nytt medlemsland må ratifiseres av alle de gamle EU-medlemmene, følgelig også av Hellas. Det gjorde ikke saken lettere for Tyrkia at USA oppnevnte seg selv til hovedlobbyist for å få Tyrkia akseptert i EU.

Presset mot Tyrkia

USA hadde imidlertid sin egen agenda, nemlig benyttelsen av Tyrkia i et felttog mot Irak. Tyrkia har tradisjonelt stilt sine baser til disposisjon for amerikanske interesser, ikke minst under den kalde krigen. Både militær og sivil infrastruktur i Tyrkia, bl.a. et storstilt motorveinett, er bygget ut med hjelp av NATO-midler. Nå skulle Tyrkia, i pakt med sin militære tradisjon, være utgangspunkt for en nordre front mot Bagdad. Det nye, som amerikanerne i forbausende liten grad var i stand til å forstå, var at et demokratisk islamsk land i mye mindre grad enn diktaturer (Kuwait, Qatar, Saudi-Arabia) kunne toppstyres etter amerikanske ønsker. Den tyrkiske regjeringen håpet i det lengste å slippe unna problemet ved at krigen kunne forhindres. Når så den amerikanske styrkeoppbyggingen i Golfen var kommet så langt at også Tyrkia måtte erkjenne hva som var de amerikanske hensiktene, ble presset enormt.

Erdogan i klemme

Tidlig på 1990-tallet var Erdogan borgermester i Istanbul. Han sto da frem som en skarp kritiker av Tyrkias vestlige avhengighet, og etter å ha lest høyt et gammelt dikt der spirene på minaretene blir fremstilt som de troendes bajonetter mot de vantro, ble han siktet for religiøst oppvigleri og fradømt retten til å inneha offentlige verv. Dette gjorde at han ikke kunne stille som kandidat til parlamentet i fjor selv om han var partiets leder. AK-partiet valgte derfor en av Erdogans fortrolige, Abdulla Gul, til statsminister. Gul gikk nå inn i forhandlinger med amerikanerne om økonomisk kompensasjon for å kunne stille basene i nord til rådighet for amerikanske fly og troppeenheter. Tyrkerne stilte tøffe krav, med begrunnelsen at det kostet å oppgradere basene, at Tyrkias næringsliv ville bli negativt berørt av en krig i Irak, og at det ville bli kostbart å ta i mot den flyktningstrømmen som kunne forventes over grensa fra Irak.

Etter flere ukers harde forhandlinger lå et resultat på bordet den 17.februar: 6 milliarder US $ i garantier og 26 milliarder $ i lån. Erdogan lovet at dette skulle bli behandlet i partiet og i parlamentet, men uttalte likevel: «Det er ikke mulig for oss å skrive under noe vi ikke er enige i, som vi ikke tror er nødvendig, eller som vi ikke kan forklare for vår egen befolkning» (NY Times 18.02.03). Mens de amerikanske transportskipene med 62 000 soldater og tilsvarende materiell satte kursen mot det indre Middelhav, økte de folkelige protestene i tyrkiske byer, og statsminister Gul nølte med å finne en avklaring. Den 24.02. behandlet regjeringa saka, men uten å bli enig. Flertallsinnstillingen ble oversendt parlamentet til behandling. Det kunne nesten virke som om kravet om massiv økonomisk kompensasjon hadde hatt til hensikt å presse amerikanerne til å si nei. «Erdogan høres mest ut som en mann som er presset til å gjennomføre noe han ikke ønsker», skriver NYT den 26.02. Og så kommer avstemningen i parlamentet den 1.mars: 264 stemmer for avtalen, 251 mot, og 19 avstår. Det betyr at avtalen faller fordi den ikke har fått et absolutt flertall av parlamentets 534 stemmer. «Tyrkias demokrati har tatt sin endelige avgjørelse», sa statsminister Gul. «Vi er nødt til å respektere denne avgjørelsen, ettersom det er hva et demokrati krever.» USAs ambassadør i Tyrkia uttrykker vilje til å respektere en demokratisk avgjørelse, men han blir likevel hovedtalsmann for USA klart uttrykte ønske om å få saken opp på nytt i parlamentet, nå uten «arbeidsulykker». I mellomtiden har Erdogan fått rettslig kjennelse for at han kan stille som kandidat i et suppleringsvalg til parlamentet, og han velges med overveldende flertall. Ved en politisk rokering overtar nå selv statsministerposten, og Abdulla Gul blir utenriksminister. Ny avstemning må utsettes til disse endringene er på plass og Erdogan har fått parlamentets tillitserklæring til sin nye regjering. Og tiden går mens amerikanerne driver intenst dollardiplomati mot svake medlemmer av Sikkerhetsrådet for om mulig å skaffe seg et «moralsk flertall» for å starte krigen. Noen dager senere, den 19.03. kommer krigserklæringen fra Bush, uten Tyrkia på plass og uten Sikkerhetsrådets støtte. I det indre Middelhav starter innlastingen av tropper og materiell for å ta den lange veien om Suez.

Generalenes rolle

USA hadde lenge forhåpninger om at deres gamle venner, de tyrkiske generalene, skulle bruke maktspråk mot de opprørske parlamentarikerne, men generalene var musestille. Mange har spekulert på hvordan det kunne skje, men årsaken synes opplagt. Heller ikke generalene så seg tjent med en krig mot Saddam. En slik krig ville bety ny bevegelse i det kurdiske spørsmålet, med mulig uro inn i Tyrkias del av Kurdistan. Etter at PKK anført av sin leder Öcalan i 1984 gikk til væpnet opprør, forgiftet det kurdiske spørsmålet all politikk i Tyrkia. Den tyrkiske hær slo med voldsom kraft ned på kurderne, og kurdernes eneste mulighet til effektivt å ramme Tyrkia var terrorbomber i de tyrkiske byene. 30 000 mennesker ble drept i denne åpne konflikten, i hovedsak kurdere. Da Öcalan var tatt og rettssaken mot ham kom opp, hadde parlamentet revidert grunnlova og avskaffet dødsdom. Öcalan ble dømt til livsvarig, men under ankesaken begynte også han å tale fredens sak. Som den mest markante leder for et kurdisk parti i Tyrkia, har Öcalan, selv fra fengselet, stor innflytelse. PKK ble døpt om til reformbevegelsen KADEK, og det erklærte målet ble autonomi innenfor den tyrkiske stat heller enn løsrivelse. Alt dette kunne nå bli kullkastet gjennom en ny krig i Irak.

Sørøst-Tyrkia med sitt tyrkiske flertall, er likevel fremdeles i politisk unntakstilstand. Med sine 12-15 millioner, utgjør kurderne 20-25% av Tyrkias befolkning. Politiets behandling av kurdere ligner mest på politistatsmetoder, og domstolene slår hardt ned på kurdere som prøver å målbære sitt folks politiske interesser. Her har det nye Tyrkia åpenbart en jobb å gjøre.

Norges rolle

Det tyrkiske parlamentet er hittil det eneste folkevalgte organ som har vedtatt å ikke delta i krigen mot Irak. De gjorde det til og med selv om landets økonomi sårt kunne trenge de pengene USA la på bordet. Blair fikk sitt flertall i Parlamentet, og ellers har man innenfor «de villiges koalisjon» klokelig valgt ikke å spørre sine folk. Erdogan og hans parti for frihet og utvikling, trenger nå støtte fra europeiske demokrater. Her teller sympati like mye som milliarder. Det kunne være klokt om de nordiske land, Norge, Sverige og Finland, gikk sammen om et initiativ for støtte og hjelp til Tyrkia, med et særlig fokus på de kurdiske områdene i øst. Tyrkia trenger positive modeller, de trenger veiledning i retts- og justishåndheving ut ifra menneskerettslige prinsipper. De nordiske demokratier og deres handtering av sin felles samebefolkning i nord, burde kunne være en interessant modell for tyrkerne, – og for kurderne. Tyrkia er inne i en kritisk fase. Det er mange nok som presser landet i gal retning.

---
DEL

Legg igjen et svar