Tyrkia er klar – men EU krangler

Tyrkia har gjort sin del av jobben. I dag følger EU-lederne opp med å gi grønt lys for medlemskapsforhandlinger.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

For mange er det et regelrett paradoks at det skulle bli den muslimske regjeringen som koblet Tyrkia opp mot EU. Det de tyrkiske sekulære lederne ikke klarte på fire tiår, har nemlig statsminister Recep Tayyip Erdogan gjennomført i hurtigtogsfart de siste to-tre årene.

Gevinsten av denne stille revolusjonen vil manifestere seg i dag. Da møtes de 25 stats- og regjeringssjefene i unionen for å svare ja på spørsmålet om Tyrkia kvalifiserer for medlemskapssamtaler. Det betyr ikke at EU dermed har åpnet for faktisk medlemskap i enden av disse samtalene. Bare at Tyrkia har rett til å forhandle om det.

Det alle i EU er enige om, er at det uansett ikke vil være mulig eller ønskelig å slippe Tyrkia til i unionen før tidligst i 2015. Men der stopper også enigheten. For noen er det slik at 70 millioner tyrkiske muslimer ikke bør inn i unionen i det hele tatt. Andre mener at forhandlingene bør skje sææærs sakte over en periode på flere tiår.

Tyrkia er intet mindre enn et brennhett politisk tema i unionens hovedsteder. Det skyldes ikke så mye at landet er muslimsk som at en utvidelse utover Europas historiske, geografiske og kulturelle grenser vil legge alt håp om en organisk union med felles standarder og ditto institusjoner fullstendig dødt.

Et fait accompli

Det er på mange måter helt uforståelig at EU vurderer å la Tyrkia slippe inn i unionen. Når de likevel gjør det, skyldes det antakelig tre viktige faktorer. Det ene er et slags ideal om en felles framtid i et harmonisk og flerkulturelt Europa. Det andre er en sta og litt naiv vilje til å rekke ut en hånd mot «de andre» (muslimene) i en verden hvor sivilisasjonskonflikten er et overordnet tema.

Men det viktigste, og definitivt mest konkrete, er at Tyrkia på en briljant måte har stilt EU-lederne overfor et fait accompli. Under statsminister Erdogan har den tyrkiske regjeringen klart å fjerne det ene problemområdet etter det andre fra den lange og vonde svartelista som alltid har ligget arkivert på «T» i Brussel. Det handler med andre ord om reformer. Da Tyrkia først begynte å rigge ned de undertrykkende mekanismene i staten, ble det fort klart at EU begynte å råke opp for argumenter. Dette ble forsterket av det enkle faktum at unionen ikke har argumentert mot tyrkisk medlemskap på grunn av geografi, historie eller religion, men utelukkende på grunn av etnisk diskriminering, militær beslutningsrett og demokratisk underskudd.

Det gjorde oppgaven for Erdogan … om ikke lett, så i hvert fall lettere. Det ga Tyrkia en åpning for å slutte seg til Europa, til tross for landets muslimske majoritet, og til tross for dets geografiske plassering. Tre problemer pekte seg ut som spesielt vanskelige. Det ene var å kaste generalene ut av politikken. Det andre var det kurdiske spørsmålet. Og det tredje var konflikten knyttet til Kypros.

I dag er alle disse spørsmålene løst, eller i ferd med å bli løst. Hæren er satt under sivil administrasjon. Kurderne har fått rettigheter knyttet til språk og politisk representasjon. Kypros forsvant som blokkerende element da Erdogan, med nølende støtte fra generalene, manøvrerte konflikten inn i smult farvann ved å få tyrkisk-kypriotene til å akseptere FNs samlingsplan – noe gresk-kypriotene ikke gjorde.

I løpet av fire år har Erdogans parti, det moderat-muslimske partiet for rettferd og utvikling, avskaffet dødsstraffen, innført kurdisk som språk i skolen, åpnet for kurdiske sendinger i de statlige tv-kanalene, løslatt kurdiske parlamentarikere, avskaffet de forhatte særdomstolene, utnevnt en sivil forsvarsminister, gitt parlamentet det siste ordet i forsvarsbudsjett-saker, gjort sentralbanken uavhengig og begynt å reformere rettsvesenet.

Det er ikke småtteri, og det oppsiktsvekkende er at alle disse reformene har skjedd uten at hæren har gjort mytteri. Det tilskrives dels den modererende innflytelsen som forsvarssjef Hilmi Özkök har på sine tropper, dels at generalene jo er ihuga tilhengere av EU. I den tyrkiske hæren er man ikke i harnisk over at landet seiler avgårde mot det europeiske kontinentet, men snarere i harnisk over at de ikke allerede er der. Allerede på slutten av 1990-tallet var det ironisk mumling blant generalene om at Tyrkia antakelig hadde hatt større sjanse i EU dersom de hadde tilbrakt de siste 40 årene i Warszawa-pakten, og ikke i Nato!

Den imponerende innsatsen fra den tidligere radikale islamisten men nå særdeles moderate muslimen Erdogan er likevel ikke nok for EU. De vil nemlig ikke bare ha papirvedtak, men også implementering på bakken, så å si. Dessuten er Europa fortsatt ikke helt trygg på denne muslimske statsministeren og hans regjering. Den siste gordiske knuten som oppsto i forholdet mellom Tyrkia og EU handlet om et forslag fra den tyrkiske regjeringen om å straffeforfølge utroskap, og da – antakelig – kvinnelig utroskap. Men det forslaget ble trukket tilbake. Erdogan går en vanskelig balansegang mellom de mer radikale kreftene i eget parti, og hans egen moderate og faktisk sekulære linje.

I Tyrkia er det fortsatt forbudt for muslimske kvinner å bære hijab i offisielle bygninger og sammenhenger. Det gjør landet mer sekulært enn til og med Frankrike!

Hvis nå det skulle være et mål på noe som helst.

Kapitalen sier ja

Den europeiske kapitalen er ikke så opptatt av menneskerettigheter. Men den er fryktelig opptatt av å få Tyrkia med i EU.

Det er ikke noe å si på det. I EU eldes befolkningen med voldsom fart. Økonomiene er preget av stagnasjon og stillstand. Europa er på vei ned, og allerede nå er det klart at det gamle kontinentet vil måtte trenge hundretusener, for ikke å si millioner, av immigranter for å opprettholde levestandarden. Tyrkia, derimot, er et ungt og ekspansivt land. Dessuten kan det skilte med noe som ingen andre EU-land kan: en befolkning hvis forventninger og entusiasme overfor unionsprosjektet er skyhøye sammenlignet med den fragmenterende støtten i dagens medlemsland.

Men Tyrkia kan tilby mer enn nødvendig arbeidskraft til skrantende økonomier i vest. Etter nesten-konkursen i 2001 slår det nå gnister av den tyrkiske økonomien. Veksten er oppe i over åtte prosent årlig, riktignok fra et særs lavt utgangspunkt. Men tyrkiske forbrukere har begynt å etterspørre luksusvarer. Og hvem er den kapitalist som sier nei til et marked med 70 millioner ivrige forbrukere?

Ankara har gjort alle de økonomiske tingene som EU har forlangt. Offentlige tjenester er «restrukturert,» som det heter så pent. Bankene har blitt profesjonalisert. Offentlige utgifter er brakt under kontroll, og inflasjonen har falt fra over 70 prosent til akseptable 12 prosent. Sentralbanken har blitt fristilt fra politiske myndigheter. Byråkratiske og juridiske hindre for utenlandske investeringer har blitt skyflet unna.

Handelen mellom Tyrkia og EU går rett til værs. Importen fra EU økte til 26 milliarder dollar de første syv månedene i år; opp 47 prosent i forhold til samme periode i fjor. Tyrkias eksport til EU økte med 24 prosent, til 18 milliarder dollar. Bare Russland handler nå mer med Tyrkia enn det EU gjør. Den amerikanske eksporten til Tyrkia ligger på bare 2.8 milliarder dollar.

Den økonomiske selvtilliten har fått valutaen, lira, til å styrke seg. En valutareform er på gang. I januar neste år vil den gamle liren bli erstattet med en ny. Vekslingsforholdet vil være én million til én. Det å stryke nuller fra egen valuta er nettopp et tegn på ny tillit, både fra utland og innland. Renta har allerede falt kraftig, og ventes å falle mer. Direkte investeringer fra EU-land steg fra 179 millioner dollar de første åtte månedene av 2003 til 656 millioner dollar for samme periode i år.

Neste år blir veksten i Tyrkia på nær ti prosent, spår ekspertene. Det er høyere enn i Kina, og ligger omtrent åtte prosent over den forventede veksten i euro-området. Men igjen – det skjer fra et svært lavt utgangspunkt. Fortsatt er det sånn at bnp pr. hode i Tyrkia utgjør mindre enn en tredel av bnp pr. hode i EU-landene.

Islam, geografi og makt

I det siste tallet ligger noe av motstanden mot tyrkisk medlemskap. For hvordan skal EU, som bruker bare én prosent av sitt samlede brutto nasjonalprodukt til fellesprosjekter, kunne håndtere et land hvis tradisjonelle økonomi og regionale infrastruktur bare roper på penger?

Det handler både om jordbruksoverføringer, regionalstøtte og fri flyt av arbeidskraft. Å innvilge Tyrkia medlemskap med samme rettigheter som kjernelandene vil kjøre unionen konkurs i løpet av «no time.» Å la tyrkiske immigranter overta arbeidsplassene i vest vil innebære enda høyere arbeidsledighet og et voldsomt press på lønningene.

Tyrkias relative fattigdom er ett av fire punkter som motstanderne av tyrkisk medlemskap trekker fram når de skal forsvare sitt standpunkt. For forsvare det må de. Å være negativ til Tyrkia innebærer ofte anklager om at det hvite, homogene og kristne Europa ikke ønsker muslimer som medlemmer. Og riktig er det at i hvert fall en (eks-)kommissær, nederlandske Frits Bolkestein, har uttalt at «å slippe tyrkerne inn i EU vil være det samme som å oppheve den europeiske seieren over ottomanerne i 1683.»

Det var i 1683 at den ottomanske sultanen Mehmed den fjerde nesten klarte å erobre Wien. Men forsøket mislyktes etter at habsburgske og polske tropper allierte seg for å drive muslimene ut av hjertet av Europa.

Om Tyrkias muslimske identitet også er ett av fire punkter som fører til europeisk skepsis og motstand, så er det likevel ikke avgjørende i seg selv – både Bosnia og Albania vil etter hvert komme inn i EU uten at det religiøse argumentet vil spille noen stor rolle. Det avgjørende handler derimot om geografi og størrelse. Det er når størrelse blir linket til kultur og religion at diskusjonen blir smertefull. Og når størrelse også er linket til politisk makt, og til en forskyvning av maktforholdene i dagens EU, blir debatten enda mer stridig.

Geografi er et enkelt argument. Tyrkia ligger ikke i Europa, hevder motstanderne. Av landets samlede areal er det bare tre prosent og én by som befinner seg innenfor det gamle kontinentets grenser. Å slippe inn Tyrkia vil gi EU felles grense med Syria, Irak og Iran. Det er horrible framtidsutsikter for alle som er opptatt av en dypere integrasjon innenfor sikre og stabile grenser.

At Tyrkia er et stort land gjør ikke ting bedre. Med sine 70 millioner innbyggere er Tyrkia allerede det nest største landet i EU – hvis det hadde vært medlem. I 2020 vil antall innbyggere antakelig overstige de 80 millioner tyskerne. Det betyr at Tyrkia vil være det største, og dermed mest innflytelsesrike, landet i EU. Og da blir det et problem at landet ikke tilhører majoritetskulturen i Europa.

Tenk på det. Man skal altså ha et medlem hvis religion og kultur skiller seg vesentlig fra dagens Europa, og som attpåtil skal ha en makt i unionen som overstiger alle andres. I praksis vil ikke det skje, fordi Tyskland vil ha en tyngde som tilsvarer 18 prosent i unionen, mens Tyrkias makt «bare» vil tilsvare 14 prosent – i 2025.

Men det er nærme nok, og land som Frankrike og Storbritannia – for ikke å snakke om Spania og Italia – vil bli utkonkurrert maktpolitisk. Så da kan man vel regne med at alle disse landene sier et rungende nei til tyrkisk medlemskap?

For og imot

Sånn er det likevel ikke. Den mest rasende motstanden kommer fra Frankrike, Tyskland, Nederland og Østerrike. Argumentene glir over i hverandre, men har ulikt fokus. For Frankrike handler det mest om tap av politisk innflytelse og en forskyvning av makt østover. Men det handler også om motstand mot en liberalistisk tendens som fjerner EU fra den franske sosiale modellen, og om et EU som velger å gå i bredden snarere enn i dybden.

I Frankrike er det de konservative som er mest imot, med unntak av president Jacques Chirac som sier han er for. Sosialistene nøyer seg med å være særs skeptiske. Men så mye bråk har tanken på tyrkisk medlemskap skapt at presidenten har måttet gå ut og love folkeavstemming om saken i 2015. For Chirac er det viktig at tyrkerspørsmålet ikke feier grunnen vekk under muligheten for et ja til grunnloven neste år. For også denne saken vil bli lagt ut til folkeavstemming. Og det er den nye grunnloven som vil gi Tyrkia denne uforholdsmessig store – hevder motstanderne – makten i unionen.

I Tyskland og Østerrike er det ikke den maktpolitiske forskyvningen som er det avgjørende, men den kulturelle og religiøse dimensjonen. De tyske konservative i CDU og CSU, under ledelse av Angela Merkel og Edmund Stoiber, har nemlig lagt multikulturalismen for hat nylig. Tyskland har for tiden sin egen rasende debatt med basis i landets store tyrkiske minoritet. De har ikke klart å tilpasse seg den tyske «leitkultur» frivillig, og må derfor integreres med tvang, spyttes det ut fra hovedkvarteret til CDU.

Og de andre store landene? Storbritannia er for av samme grunn som franskmennene er imot. De ønsker ikke noen tett integrasjon, og ser et bredt EU som beste middel til å hindre et dypt EU. I Spania og Italia er man i grunnen ganske fornøyd med utviklingen, og debatten er dermed fraværende. I Hellas, som i så mange år blokkerte for tyrkisk medlemskap, har stemningen snudd. Der lobber man aktivt for sin gamle fiende. De nye medlemmene i Øst- og Sentral-Europa sier ja fordi de ser tyrkisk medlemskap som avgjørende i forhold til framtidige forhandlinger med for eksempel Ukraina.

Hvorom allting er, så vil Tyrkia starte medlemskapssamtaler med EU utpå nyåret. Spenningen har aldri vært knyttet til om Ankara skulle få ja på dette spørsmålet, men til hvilke betingelser unionen ville sette. Det betyr at EU-lederne – de som virkelig avgjør – vil åpne for forhandlinger med Tyrkia før grunnloven er i boks. Det er et dristig trekk for en union som allerede sliter med store voksesmerter.

---
DEL

Legg igjen et svar