Tyngre enn bly

Med brutale og rifftunge band som Nile, Mastodon og Burnt By The Sun i spissen seiler amerikanske Relapse Records opp som et av verdens tyngste plateselskap.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Du skjønner at Nile mener alvor allerede fra første tone av åpningssporet «The Blessed Dead» river høyttalerne i to. Der heavy metal-band som Iron Maiden flørtet lett med faraoer, mumier og det gamle Egypt på album som «Powerslave» har Nile fordypet seg så tungt i egyptologien at de neppe noen gang vil komme tilbake.

Og allerede med andrealbumet «Amongst the Catacombs of Nephren-Ka» viste Nile seg fram som et band med talent og visjoner til å bli et av de aller største innen rockens aller tyngste grener. Men årets «In Their Darkened Shrines» (Relapse Records/MNW) befester gruppa posisjonen.

Dampveivals

Nile er fra Greensberg i South Carolina og spiller death metal, karakterisert ved brutale riff, raske og hissige rytmer, hvinende gitarsoloer og en vokal som høres ut som den stammer fra en særs lite fornøyd og hevngjerrig mumie. Karl Sanders er stammen og eneste gjenværende originalmedlem, og det er hans enorme interesse for egyptisk historie, mytologi og musikk som driver bandet og gjør det til noe helt spesielt.

Et eget forklarende essay følger med hver låt og bandet benytter seg også flittig av arabiske klanger og melodier. Med 12 minutter lange låter om gudespisende faraoer og rundt 20 minutter lange metalsymfonier i fire deler er det også prog-metal, men gjennomført med en slik visjonær stilrenhet, forakt for konvensjoner og gnistrende musikalsk dyktighet at det er umulig ikke å bli fascinert av. Alt framført med en aggresjon, tyngde og brutalitet du må til dampveivalsen for å finne maken til.

Eller til New Jersey-kvintetten Burnt By The Sun, som med låttitler som «Human I Steamroller» forklarer bedre enn meg hva musikken handler om. Bandet er som en menneskelig dampveivals der den nådeløst overkjører deg med en brutal presis blanding av hardcore og metal på debutalbumet «Soundtrack to the Personal Revoution» (Relapse Records/MNW). Ti kjappe låter på knappe halvtimen, rotfestet i hardcorens skepsis mot fengende melodier og framført med metal-tyngde og avantgardens sans for skrudd humor og hyppige taktskifter. Ikke lett fordøyelig, men utvilsomt en av 2002s råeste plater.

Mastodont

Relapse Records ble stiftet i en Colorado-kjeller i 1990, og har siden starten satset på punk, hardcore, metal og annen ekstrem rock, og Relapse-bandene har en egen evne til å finne beskrivende navn til album, låter og grupper.

Mastodon fra Rochester, New York er intet unntak, for på debutalbumet «Remission» (Relapse Records/MNW) viser kvartetten seg fram som en mastodont av et heavy metal-band. Dette er musikk redusert til en stri strøm av tunge riff ved første ørekast, selv tekstene minner mer om kjappe riff enn sammenhengende språk. Men gi Mastodon en ekstra lytt og nye lag åpenbarer seg, ikke minst i trommeslager Brann Dailors evig skiftende rytmemønstre og elegante effektbruk – men også gjennom de to gitaristenes evne til å utfordre hverandre.

Tung musikk er heldigvis ikke bare blodig alvor, selv om det ofte kan virke slik, og da er det godt å koble av med Bongzilla og deres andre album «Gateway» (Relapse Records/MNW). Kvartetten fra Madison, Wisconsin tar begrepet «stonerrock» og sjangerens Black Sabbath-beundring til dens naturlige konklusjon med et konseptalbum bygd opp rundt marihuana, idiotisk tunge riff og seige rytmer. Men selv om Bongzilla balanserer farlig nær parodien, og gjentatte ganger tipper over, så byr «Gateway» på flere billige gleder. Kvartetten har nok fete riff til å tilfredsstille de av oss som liker vår rock både dum, seig og tung – men det kan bli vanskelig å ta andre sjangertro stonerrock-band like alvorlig etter dette.

---
DEL

Legg igjen et svar