Tyggisen jeg liker er på moten igjen

Twin Peaks: The Return Regi: David Lynch USA

David Lynch er på høyden av sin karriere i den ferske utgaven av tv-serien Twin Peaks. 

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Uglene er ikke hva de ser ut til å være, het det i den opprinnelige Twin Peaks-serien på begynnelsen av 90-tallet. Eller, for å ta et annet kryptisk utsagn som ble gjentatt i serien: Tyggegummien du liker vil komme på moten igjen. Særlig dette siste grublet jeg lenge på, husker jeg, da det opprinnelig dukket opp på skjermen. Tyggegummien jeg liker? Jeg fikk ikke dette til å henge sammen. Det var en annen ting med ugler, kjemper, en rufsete Killer Bob, samt kortvokste som snakket rart, fordi disse figurene allerede var på vei over i det gåtefulle, tenkte jeg. Men ikke tyggegummien.

Men joda, også den. Ingenting er beskyttet for det rituelt gåtefulle, som gjentas i megetsigende opptrinn i Lynchs symbolsterke verden. Alle disse merkelige utsagnene, de mest trivielle elementer du kan tenke deg, er formbare gåter for herr Lynch.

Kyle MacLachlan in a still from Twin Peaks. Photo: Suzanne Tenner/SHOWTIME

Ritualiserte symboler. Det er skrevet enorme mengder om Twin Peaks, så hva kan vi egentlig si om denne serien? Med utgangspunkt i et mord, en detektivhistorie, beveget serien seg i hvert fall lysår unna Broen eller en hvilken som helst annen krimserie vi har sett før og siden. Den ble hektet på det magiske, det spirituelle – og en sekulær verden, som også beskrives godt i serien, vris om til noe mytisk i seg selv.

Jeg husker godt en scene fra en av de første episodene, hvor spesialagent Dale Cooper fra FBI – spilt av kjekkasen Kyle MacLachlan – stod fast i etterforskningen av drapet på ung-
jenta Laura Palmer. Etter noen runder med mer konvensjonelle metoder gikk han plutselig over til tibetansk buddhisme; inspirert av Østens mytologi og ritualer kastet han stein for å eliminere mistenkte. Det intuitive og mytiske overtrumfet det rasjonelle. Slik fortsatte det, og mange av oss satt fjetret, for noe slikt hadde vi ikke vært vitne til før. Jeg ble fan. Og naturligvis ble jeg i fyr og flamme da serien skulle komme tilbake, som Laura Palmer antydet da hun på begynnelsen av 90-tallet sa til agent Cooper at «vi sees igjen om 25 år».

Lynch understreker at verden fortsatt er et mysterium.

Spørsmålet er om de nye episodene forandrer noe, og om de holder mål. Vi kan i hvert fall si at både de nye og de gamle episodene er formet som en mekanisme for å produsere undring og nysgjerrighet. De huler ut det vi trodde vi visste hva var (ugler og tyggegummi) for å lede oss inn på det vi ikke har forstått. Eller: Lynch gjør det vi har et gitt begrep om til noe tåkete og fascinerende, for å understreke at verden fortsatt er et mysterium. Han fikserer undringen i pregnante symboler, emblemer nærmest: et ildsted som brenner litt raskere enn det skal, for eksempel. Eller enorme mengder donuts rituelt dandert på sheriffkontoret i småbyen Twin Peaks, som om det var en liturgisk seremoni vi var vitne til (de dukker opp i den nye sesongen også).

Eller ganske enkelt ypperstepresten agent Dale Coopers credo, «damn good coffe» – med oblatkjeks for anledningen erstattet med kirsebærpai.

Vandrende ild og tv som ikke er tv. Nei, uglene var så visst ikke hva de så ut til å være den gangen for 25 år siden. De er symboler for noe annet, noe mer, noe mystisk og mangetydig, som du ikke slutter å tenke over hva kan være, men som er gjemt i skogen eller det hemmelige tempelet som drar seg unna dagslyset, den rasjonelle undersøkelsen, kartleggingen. Red lodge, Black lodge. Fire, walk with me.

Slik er det i den nye serien også, bortsett fra at uglene nok er enda mindre like seg selv. For Twin Peaks er ikke helt Twin Peaks heller, skal vi dømme etter de første episodene i den nye sesongen. Jeg vil faktisk hevde at Twin Peaks: The Return virker mer lovende enn den opprinnelige serien som – la oss innrømme det – ble i overkant såpeoperaaktig mot slutten. Nå skal det sies at serieskaper Lynch selv i liten grad var med på disse siste episodene, og bare regisserte en håndfull av hele serien; det er uansett ikke til å komme fra at 2017-utgaven virker mer helstøpt. Mer Lynch-aktig – det er åpenbart at han selv har kontrollen gjennom hele forløpet,  i alle ledd.

Bedre enn originalen. Den visuelle kunstneren Lynch kommer også til sin rett her: Mange scener er usedvanlig godt gjennomarbeidet og kan betraktes som selvstendige kunstverk. Lyden i den nye serien er også fremragende.

Men aller best liker jeg den vanvittige kompromissløsheten, som er sterkere nå – og hvordan Lynch nok en gang drar meg ut i et symbollandskap som ikke likner på noe annet jeg har sett. I tredje episode går det over alle støvelskaft når to utgaver av agent Cooper konkurrerer om oppmerksomheten. Portaler fra én dimensjon til en annen går gjennom et strømuttak, og et bevegelig tre med en snakkende hjerne henviser til Lynchs første film Eraserhead fra 1977. Blant mye annet.

Mange har vært spente på om Lynch ville leve opp til forventningene han etterlot med de to første sesongene. Dét har han, til gagns. Sagt på en annen måte: Tyggegummien jeg liker har kommet på moten igjen.

---
DEL