Tvisyn i amerikansk tapning 

Ved å tvile, holdes muligheten åpen for det meste.
Foto: Kyrre Lien / SCANPIX
Kjetil Røed
Email: kjetilroed@gmail.com
Publisert: 15.12.2016

Mark Greif:
Against Everything
Verso Books, 2016

Det å være mot noe er ikke nødvendigvis noen destruktiv virksomhet, slik man kan få inntrykk av ut fra tittelen på den amerikanske skribenten og kulturkritikeren Mark Greifs nye essaysamling Against Everything. Greif (født 1975), som var med på å stifte det toneangivende tidsskriftet N+1 før han var 30, understreker heller at det å være mot noe – ja, hvorfor ikke mot alt – handler om å holde fast ved hva ting kan være, og å ikke sitte fast i dogmer, altså stivnede forestillinger om hvordan noe er.

Konstant å være den tvisynte skeptikeren betyr jo også at man har et åpent sinn for at hva som helst jo faktisk kan forholde seg annerledes, selv om du ikke tror det akkurat nå. «Å ønske å være mot alt er å ønske at verden er større enn den er,» som han formulerer det i forordet. Greifs tekster, som er velskrevne og obsternasige, nesten barnlig lekende i sine tankesprang mot det mulige, opprettholder rommet for dissens, for det kontrære, for den andre posisjonen.

Empatisk tenkning. Det er i det hele tatt en misforståelse at tenkning skal ende i klarhet og sannheter, mener Greif. Når kognitive prosesser finner en løsning i et endelig «Slik er det!», kan du være sikker på at det nettopp er slik det ikke er. I hvert fall ikke bare. Dette betyr ikke at man ikke skal holde på sine overbevisninger, tvert imot, men at jo sterkere overbevisningene er, desto større må rommet for deres motsats være. Vi må se ting dobbelt, være tvisynte, for å få sakens helhet klart for oss.

For en tankeprosess har ikke bare med intellektuell virksomhet å gjøre, som Hannah Arendt påpekte mot slutten av sitt liv, men også med empatisk arbeid. Intellekt, mente Arendt, handler ikke om å snevre inn mulighetene, men om å holde dem åpne: Å tenke handler om å sette seg i andres sted, om å tenke på vegne av en felles rasjonalitet, og ikke bare sin egen.

Biologisk fesjå. Greif har et bredt spekter: Han beveger seg fra tanker rundt Nabokovs Lolita, via Radiohead til matvanenes filosofi – og tilbake til refleksjoner rundt treningssentrenes klamme kroppsangst. Sistnevnte tekst er blant de kosteligste i boken: Trening er blitt en stedfortreder for politisk handling og offentlighetens samtalekultur, mener Greif. Der vi tidligere har disiplinert oss selv og andre gjennom å stå frem på torvet og diskutere felles saker, har utprøvingen av selvet blitt overført til kroppsbeherskelse og definert muskelmasse. Trening er rett og slett blitt en spirituell øvelse, som erstatter andre former for åndelig praksis, fremholder Greif: «Vår skjulte kropp blir vårt ansikt utad. Den private medisinske sannheten om kroppslig helse blir linsen vi betrakter oss selv gjennom. Å handle i full offentlighet foran fremmede og kjente mister sin verdi som anker for borgerplikter og blir erstattet av den offentlige treningsaktiviteten, samtidig som tale må vike plass for et biologisk fesjå.»

Når kognitive prosesser finner en løsning i et endelig «Slik er det!», kan du være sikker på at det nettopp er slik det ikke er.

Et felles nei. Den offentlige intellektuelles rolle er derfor kanskje også å være sammen mot alt, mer enn å være «alene mot alt», for å vri på den dystopiske tittelen til Gaspar Noés misantropiske filmverk fra 1998. For er du alene mot alt, vil du også, høyst sannsynlig, handle og tenke ut fra en idé om at alt og alle også er mot deg, noe den mannlige hovedpersonen i Noés film ser ut til å mene.

Denne type «sinte, hvite menn» kjenner vi også altfor godt (dessverre) fra her hjemme, fra massemorderen Breivik til nett-troll som forsvarer «det politisk ukorrekte» med diskriminerende betoning – og det er også en avart av denne type utenforskap som gjorde seg gjeldende i det amerikanske valget for noen uker siden. Når de som har som jobb å tenke for deg – journalister, politikere, kritikere – tenker for seg, primært, vil de jo også skape kulturer hvor det er grobunn for «ensomme ulver».

Vi bør altså lære oss å si nei til etablerte sannheter, men vi bør aldri være for skråsikre, og det bør alltid være rom for fellesskap rundt obsternasigheten. Greifs tvisyn er en motgift til den surnede konspirasjonstenkningen som hjemsøker vår tid.

Varmende «hvorfor». Greifs refleksjoner kverner altså rundt det mulige, men henger aldri fast i det idealiserende utopiske, særlig ikke i noen moraliserende eller ideologisk fastskrudd tanke om hvordan ting må eller skal være (se for øvrig min artikkel om Frederick Jamesons An American Utopia i denne utgaven av Ny Tid).

Dette vil sikkert oppleves som en svakhet for noen lesere, siden det jo aldri dukker opp noe program for handling eller hvordan vi skal leve sammen. Men det er akkurat her Greifs intellektuelle sjarm varmer flere grader mer på den intellektuelle gradestokken enn mange andre: Det er her han finner det sjeldne mellomrommet som karakteriserer de essayistiske sveipene gjennom en verden som han ønsker at var større. Det er her han som sprenglærd akademiker finner en felles plattform med den barnlige undringen som aldri vil finne et tilfredsstillende svar, fordi han bare fortsetter å spørre, montaignsk og lekende, «Hvorfor dét?» til ethvert svar som blir gitt.

Trening er blitt en stedfortreder for politisk handling og offentlighetens samtalekultur, mener Greif.

For er det ikke slik, at om vi aldri slår oss til ro med noen ting, om vi alltid forlenger den kunnskapen vi tilegner oss inn i nye tvilsområder, så vil vi jo heller ikke finne noen praktisk måte å innrette våre liv på? Jo, det tror jeg, men det er like åpenbart for meg – og dette ble klarere da jeg leste Greifs essays – at om vi ikke har en konstant tilgang til denne tvilen og undringen, som aldri tilfredsstilles, men bare kverner videre med sine spørsmål, klarer vi i hvert fall ikke å finne noen tilfredsstillende praktiske løsninger heller.

Kommentarer