Ny tvil, nye spørsmål

FRA ORIENTERING SEPTEMBER 1967

Lygren-saken bidro for alvor til å rette offentlighetens søkelys mot uverdige forhold ved vårt lands overvåkings- og sikkerhetstjeneste slik de hadde utviklet seg siden vi gikk inn i NATO i 1949. I mange år hadde Orientering praktisk talt vært alene om å advare mot utglidningene. Den lojale NATO-pressen tidde stille på tross av at vi hadde kunnet framlegge konkrete bevis på at det foregikk ting i denne sektoren som burde være en såkalt demokratisk rettsstat fullstendig fremmed.

I sin nyttårstale 1966 gikk statsminister Borten overraskende grundig inn på de forholdene som var avdekket. «Vi vet at det er land hvor det hemmelige politi er blitt et viktig redskap i den indre maktkamp,» sa han, og advarte på det sterkeste mot slike tendenser i Norge.

Orientering uttrykte tilfredshet med at regjeringen tilsynelatende med alvor og grundighet gikk inn for en gransking av forholdene i overvåkings- og sikkerhetssektoren.

Vi har liten grunn til å tvile på at Mellbye-utvalget har gått til sin oppgave med gode intensjoner. Vi vil likevel få minne om at vi i 1966 advarte statsministeren mot å tro at selv han i kraft av sin stilling uten vanskeligheter ville få lagt alle nødvendige opplysninger på bordet. Det samme gjelder for Mellbye-utvalgets medlemmer.

Store deler av Mellbye-utvalgets rapport vil fortsatt bli holdt hemmelig. Ytterligere må det påpekes at regjeringen synes å ha hatt de største vanskeligheter med og brukt lang tid på å finne fram til avsnitt som den mente kunne offentliggjøres. Det er altså ikke lenger snakk om noen offentlig gransking av de påklagede forhold. De konklusjoner pressen har fått adgang til å referere er således bare halve sannheter, og må tas med en god klype salt.

Ikke minst gjelder dette utvalgets kategoriske «fastslåing» av at kritikken om politisk registrering av annerledes tenkende i overvåkingstjenestens arkiver savner holdbarhet i de faktiske forhold. De offentliggjorte formuleringer er runde, og kan gis så mange slags fortolkninger. Og det er kanskje den alvorligste svakhet ved en utredning som skulle ta sikte på å rydde opp og skape klarhet i forholdene. Når utvalget hevder at den eneste arkivseksjon som inneholder opplysninger om personer av overvåkingsmessig interesse er saksarkivet, sier det absolutt ingenting. Av større interesse hadde det vært om utvalget hadde sagt noe mer om hva det er som kvalifiserer en person til å havne i «saksarviket», som etter utvalgets mening er nødvendig hvis tjenesten skal kunne klare sin oppgave. Det sies det imidlertid ingenting om.

I et TV-intervju ga advokat Mellbye uttrykk for at bestemte politiske oppfatninger ikke ga grunn til registrering, derimot politiske handlinger som kunne antas å være rettet mot «rikets sikkerhet», som det heter. Hva slags politiske handlinger er det snakk om? Hvilke kriterier er det som avgjør om en politisk handling er av overvåkingsmessig interesse? Hvem skal fortolke begrepene her? En politisk handling som tar sikte på å avvikle Norges NATO-medlemskap, gir den inngangsbillett til overvåkingstjenestens «saksarkiv»? Dette er sentrale spørsmål som Mellbye-utvalget ikke svarer på.

Mellbye-utvalget har unnlatt å foreta en ytterst nødvendig grenseoppgang. Hva mener f. eks. utvalget om følgende brev fra overvåkingssjef Asbjørn Bryhn til en funksjonær i NSB, skrevet den 6. desember 1955, offentliggjort i faksimile i Orientering den 16. mai 1964, sålydende:

«Herr …, Pensjonskontoret, Storgt. 33, Oslo. Under henvisning til personlig konferanse i dag skal jeg få bekrefte følgende: På grunnlag av en meddelelse fra 1950 om at De skulle være kommunistsympatisør, ble det i 1951 foretatt en undersøkelse av Deres forhold for å bringe på det rene hva som lå til grunn for opplysningen. Resultatet av vår undersøkelse var at De var ansett som en lojal norsk borger, som utførte et effektivt arbeid innenfor DNA, og at det ikke var noe grunnlag for antagelsen om at De ville motarbeide norske nasjonale interesser. Siden den tid har Deres navn ikke forekommet i meldinger i denne avdeling. Gjenpart av nærværende brev er sendt Trondheim politikammer. A.J. Bryhn. Politiinspektør.»

Det er ingen unnskyldning at denne saken skriver seg fra «de harde femtiåra» og at den vel neppe lenger er å finne i «saksarkivet». Brevet vitner om en mentalitet i de overvåkende instanser som er ytterst foruroligende, om en særdeles vidtgående og uhyggelig vilkårlig fortolkning av «politiske handlinger» som angivelig er rettet mot «rikets sikkerhet». Orientering har også gjort oppmerksom på andre saker hvor vilkårligheten tilsvarende grad har gjort seg gjeldende. Utvalget er selvfølgelig kjent med disse sakene, men forbigår dem i taushet.

Mellbye-utvalget skulle bringe klarhet og renslighet i forhold det hersket tvil og uklarhet om. I stedet har utvalget bidratt til å så ny tvil og til at det må reises nye spørsmål.

---
DEL