Tvangsmedisinsering av psykisk syke må opphøre

Av og til kan man få inntrykk av at verden beveger seg fremover. Vi vet at samfunnet vårt tillot aktiviteter i tidligere tider som i dag vil ansees for å være fullstendig uakseptable. Å slå barn som displinær straff var for eksempel ansett som godt og nyttig til langt innpå 1900-tallet. Likeledes forferdelige forbedringsanstalter for […]

Næss er lege og filosof. Fast kommentator i Ny Tid.
Email: torekierulfnaess@hotmail.com
Publisert: 05.05.2015

Av og til kan man få inntrykk av at verden beveger seg fremover. Vi vet at samfunnet vårt tillot aktiviteter i tidligere tider som i dag vil ansees for å være fullstendig uakseptable. Å slå barn som displinær straff var for eksempel ansett som godt og nyttig til langt innpå 1900-tallet. Likeledes forferdelige forbedringsanstalter for gutter med sosiale vansker. Dødsstraff ved halshugging er et annet eksempel på praksis som var akseptabel for noen hundre år siden, men som i dag ville ansees som barbarisk. Det går an å gjøre listen lengre. Å holde mennesker som slaver var også en gang tillatt og akseptert. Alle disse eksemplene på uholdbar praksis ble i sin tid forsvart etisk med tilsynelatende fornuftige argumenter. Man kan bli skeptisk til etikk av mindre (men det er en annen historie). Medikamentell tvangsbehandling av psykisk psyke er et groteskt inngrep i et menneskes integritet. Mange psykisk syke som er misfornøyde med behandlingen de har fått i psykiatriske institusjoner, kan fortelle at tvangsmedisineringen var det aller verste og mest ydmykende som hendte dem. Verre enn å bli sperre inne. Verre enn å bli holdt fast. Verre enn å bli slått. Verre enn å bli beltelagt. Å tvangsmedisinere en pasient som motsetter seg behandling på psykiatrisk sykehus er å frata ham eller henne den siste rest av selvstendighet vedkommende har igjen: protesten. Det er å ta fra vedkommende friheten og menneskeverdet. Kategorisk galt. Det finnes mange tilsynelatende gode argumenter for å opprettholde dagens praksis med tvangsmedisinering av psykisk syke. Det vanligste av disse, som også er nedfelt i det juridiske grunnlaget for tvangen, er at tvangsmedisineringen er påkrevet for å få et godt behandlingsresultat. Det er et velbrukt argument i medisinen, også ved somatisk sykdom, at man i visse situasjoner må komme i gang så tidlig som mulig med behandling for at behandlingen skal fungere optimalt. I visse tilfeller er denne argumentasjonen åpenbart riktig, men prinsippet er også et tveegget sverd. Man risikerer å starte opp behandling på et usikkert grunnlag, med ditto konsekvenser. Den helsemessige nytten av psykofarmaka, herunder tvangsbehandling, kan og bør diskuteres. Jeg skal imidlertid ikke gå inn i den debatten her. I stedet vil jeg fremføre et mer prinsipielt argument. I alle organiserte diskusjoner om etikk og moral kommer man før eller siden innom eksempler som er ment å tematisere grensene for en konsekvensialistisk …

Kjære leser. Du har lest over 6 artikler denne måneden. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Abonnement halvår kr 450

1 kommentar

  1. I tillegg til de veldig gode argumenter du anfører kommer FN sine menneskerettskonvensjoner.
    5 FN komiteer, Europarådet sin kommissær, diskrimineringsombudet, helsedirektoratet, FFOs skyggerapport og Erfaringkompetanse (Tiltak 2: toppmøte 2015) støtter redusering og fjerning av tvang og krever handling. Men HOD stritter imot. Dette gir grunn til bekymring: http://home.broadpark.no/~wkeim/files/Aapent_brev_Solberg.html

    Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur: “Pasienter som var tvangsmedisinert hadde imidlertid stort sett negative opplevelser som blant annet ble beskrevet som «forferdelig», «grusomt», og «tortur»”.
    http://home.broadpark.no/~wkeim/files/1602som.html

Legg igjen et innlegg

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.