Tvangsmedisinsering av psykisk syke må opphøre

Av og til kan man få inntrykk av at verden beveger seg fremover. Vi vet at samfunnet vårt tillot aktiviteter i tidligere tider som i dag vil ansees for å være fullstendig uakseptable. Å slå barn som displinær straff var for eksempel ansett som godt og nyttig til langt innpå 1900-tallet. Likeledes forferdelige forbedringsanstalter for […]
Tore Kierulf Næss
Næss er lege og filosof. Fast kommentator i Ny Tid.
Email: torekierulfnaess@hotmail.com
Publisert: 05.05.2015

Av og til kan man få inntrykk av at verden beveger seg fremover. Vi vet at samfunnet vårt tillot aktiviteter i tidligere tider som i dag vil ansees for å være fullstendig uakseptable. Å slå barn som displinær straff var for eksempel ansett som godt og nyttig til langt innpå 1900-tallet. Likeledes forferdelige forbedringsanstalter for gutter med sosiale vansker. Dødsstraff ved halshugging er et annet eksempel på praksis som var akseptabel for noen hundre år siden, men som i dag ville ansees som barbarisk. Det går an å gjøre listen lengre. Å holde mennesker som slaver var også en gang tillatt og akseptert. Alle disse eksemplene på uholdbar praksis ble i sin tid forsvart etisk med tilsynelatende fornuftige argumenter. Man kan bli skeptisk til etikk av mindre (men det er en annen historie). Medikamentell tvangsbehandling av psykisk psyke er et groteskt inngrep i et menneskes integritet. Mange psykisk syke som er misfornøyde med behandlingen de har fått i psykiatriske institusjoner, kan fortelle at tvangsmedisineringen var det aller verste og mest ydmykende som hendte dem. Verre enn å bli sperre inne. Verre enn å bli holdt fast. Verre enn å bli slått. Verre enn å bli beltelagt. Å tvangsmedisinere en pasient som motsetter seg behandling på psykiatrisk sykehus er å frata ham eller henne den siste rest av selvstendighet vedkommende har igjen: protesten. Det er å ta fra vedkommende friheten og menneskeverdet. Kategorisk galt. Det finnes mange tilsynelatende gode argumenter for å opprettholde dagens praksis med tvangsmedisinering av psykisk syke. Det vanligste av disse, som også er nedfelt i det juridiske grunnlaget for tvangen, er at tvangsmedisineringen er påkrevet for å få et godt behandlingsresultat. Det er et velbrukt argument i medisinen, også ved somatisk sykdom, at man i visse situasjoner må komme i gang så tidlig som mulig med behandling for at behandlingen skal fungere optimalt. I visse tilfeller er denne argumentasjonen åpenbart riktig, men prinsippet er også et tveegget sverd. Man risikerer å starte opp behandling på et usikkert grunnlag, med ditto konsekvenser. Den helsemessige nytten av psykofarmaka, herunder tvangsbehandling, kan og bør diskuteres. Jeg skal imidlertid ikke gå inn i den debatten her. I stedet vil jeg fremføre et mer prinsipielt argument. I alle organiserte diskusjoner om etikk og moral kommer man før eller siden innom eksempler som er ment å tematisere grensene for en konsekvensialistisk tankegang. Det helt klassiske tankeeksperimentet er følgende situasjon: En terrorist har kidnappet 400 uskyldige mennesker, og truer med å sprenge dem i luften dersom han ikke får sine krav imøtekommet. Politiet har fått fatt på terroristens fem år gamle datter. Ved å torturere henne, kan de kanskje få terroristen til å slippe gislene fri. Hva er riktig å gjøre?

Visse handlinger er så kategorisk gale at de trumfer enhver pragmatikk og konsekvensanalyse.

Filosofien har få fasitsvar, og i en gruppe vil det alltid være noen som mener at den femårige jenta skal ofres for å redde de 400 gislene. Men svaret på dette dilemmaet er og må være, etter litt diskusjon, et helt utvetydig NEI. Visse handlinger er så kategorisk gale at de trumfer enhver pragmatikk og konsekvensanalyse. Som samfunn og felleskap kan man ikke forsvare dem under noen omstendigheter. Tvangsmedisineringen av psykisk syke faller inn under denne kategorien. Dagens praksis, en videreføring av tidligere tiders villfarelser, hindrer samfunnet i å se dette klart. Menneskeverd. Mange psykiatriske pasienter som har blitt tvangsbehandlet vil i ettertid takke det psykiatriske sykehuset for behandlingen de har fått, og mene at tvangen var riktig og nødvendig. Disse pasientenes vitnemål innebærer et dilemma for dem som mener at all tvangsmedisinering må opphøre. Likeledes er det en kjensgjerning at psykofarmakaene har kommet for å bli. Pasienter som ønsker denne behandlingen skal selvfølgelig få den, dersom indikasjonen for behandlingen er tilstrekkelig. Men de som skyr disse legemidlene som pesten, og som opplever tvangsmedisineringen som grufulle overgrep, må skånes – til tross for at dette vil medføre store praktiske utfordringer. I Italia gjennomførte man et storstilt reform av hele det psykiatriske helsevernet på slutten av 1970-tallet. I praksis betød dette langt på vei en nedleggelse av de psykiatriske sykehusene, og en tilbakeføring av den psykisk syke og hans problemer til lokalsamfunnene, der problemene egentlig hører hjemme. Det har vært diskutert, og diskuteres fremdeles, hvor vellykket den italienske reformen har vært. Fra et menneskeverdperspektiv innebar imidlertid reformen et stort fremskritt. Tvangsmedisinering er ikke menneskeverd, uansett hva konsekvensene av å la være å medisinere er.     Næss er medisinstudent og magister i filosofi.

 

Gratis prøve
Kommentarer