Tvangsmedisinering er ulovlig og menneskerettsstridig

BEHANDLINGSREGIME: Effektene av antipsykotika har vært bygget på håp og ubegrunnede påstander, illustrert ikke minst ved stadig nye medikamenter og doser.
Tvangsmedisinering
Foto: EPHOTOGRAPHY/FLICKR
Ketil Lund
Lund er tidligere høyesterettsdommer og leder av Lund-utvalget. I dag medlem av Ny Tids redaksjonsråd.
Email: kl@lundogco.no
Publisert: 01.04.2019

Jeg har i flere artikler de senere år – blant annet i Tidsskriftet for Den norske legeforening 2017 – påvist at norsk tvangsmedisineringspraksis er ulovlig og menneskerettsstridig. Loven har siden begynnelsen av 1980-årene stilt som vilkår for tvangsmedisinering at dette med «stor sannsynlighet» vil medføre helbredelse eller vesentlig bedring eller hindre vesentlig forverring. Vilkåret følger som selvfølgelighet av hensynet til å unngå feilbehandling og er dessuten begrunnet i hensynet til å unngå krenkelse av torturforbudet i Den europeiske menneskerettskonvensjon art. 3. Det forutsetter at man før behandlingen igangsettes, med stor sannsynlighet kan forutsi slike effekter.

Undersøkelser av kunnskapsgrunnlaget for antipsykotika, gjengitt i NOU 2011:9 Paulsrud-utvalgets utredning, viste at effektene av antipsykotika på gruppenivå – der bare én av fem pasienter oppnår positiv effekt – er altfor lave til å forutsi vesentlig bedring for den enkelte pasient. Praksis har helt siden vilkåret ble innført, vært bygget på håp og ubegrunnede påstander, illustrert ikke minst ved et behandlingsregime som prøver seg fram med stadig nye medikamenter og doser.

Jeg har også understreket i artikler at Fylkesmannen som klageinstans for vedtak om tvangsmedisinering er et rent sandpåstrøingsorgan.

Sivilombudsmannens uttalelser

I to avgjørelser, truffet 18. desember 2018 og 21. januar 2019, har Sivilombudsmannen uttalt at praksis er ulovlig. Uttalelsene gjelder avslag i klagesaker truffet av Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder (FmAV) og Fylkesmannen i Oslo og Akershus (FmOA).

Fylkesmannens oppfatning av loven var åpenbart uholdbar, og vedtakene om tvangsmedisinering ulovlige.

Sivilombudsmannen uttaler at kravet om «stor sannsynlighet» betyr noe annet og mer enn en alminnelig sannsynlighetsovervekt for tilstrekkelig positiv effekt. Kravet knytter seg til den enkelte pasient. Men psykisk helsevernloven gir ikke hjemmel for å «forsøke» eller «prøve ut» tvangsmedisinering hvis kravet til «stor sannsynlighet» ikke er oppfylt. Plikten til å begrunne at vilkåret er oppfylt, er svært streng og refererer seg ikke bare til den individuelle pasienten, men også til det enkelte legemiddelet tvangsvedtaket gjelder. Vedtaket må vise hva som begrunner at nettopp dette legemiddelet «med stor sannsynlighet» vil ha tilstrekkelig positiv effekt for nettopp denne pasienten.

Fylkesmennene lot tilsynelatende til å ha hatt ulik forståelse av vilkåret «stor sannsynlighet». Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder lot, riktignok noe uklart, til å ha samme oppfatning som ombudsmannen. Fylkesmannen i Oslo og Akershus mente derimot at det ikke engang var et krav om 50 prosent sannsynlighet, en oppfatning ombudsmannen fant åpenbart uholdbar.

I realiteten er nok forklaringen på dette at begge fylkesmennene var klar over lovens innhold, men at Fylkesmannen i Oslo og Akershus gjorde et slags forsøk på å tolke lovens vilkår slik at det i en viss grad ga rom for den snart 40-årige praktiseringen av vilkåret. I realiteten har antakelig fylkesmennene, i likhet med de vedtaksansvarlige, nokså bevisst unnlatt å etterleve lovens vilkår. For Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder illustreres dette ved at det var umulig å etterkomme ombudsmannens gjentatte anmodninger om å påvise hvilket faglig kunnskapsgrunnlag som tilsa at man med stor sannsynlighet kunne forutsi tilstrekkelig positiv effekt av tvangsmedisineringen. I stedet stilte fylkesmannen spørsmål ved grunnlaget for at ombudsmannen blandet seg opp i faglige vurderinger. Ombudsmannen svarte lakonisk at det var en primæroppgave for ham å påse at lovens vilkår ble etterlevd.

I saken FmOA konkluderte Sivilombudsmannen med at Fylkesmannens oppfatning av loven var åpenbart uholdbar og vedtakene om tvangsmedisinering ulovlige. I saken FmAV konkluderte han med at det var begrunnet tvil knyttet til om lovens krav var oppfylt, men at begrunnelsesplikten ikke under noen omstendighet var det.

Det dreier seg om masseovertredelser av loven.

Ut ifra Paulsrud-utvalgets undersøkelser i 2011 slo ombudsmannen fast at «treffsikkerheten ved bruk av antipsykotika er usikker og lav, både ved akuttbehandling og – særlig – ved vedlikeholdsbehandling». Ombudsmannen tok ikke stilling til om kunnskapsgrunnlaget – på generelt grunnlag – er egnet til å tilfredsstille kravet om stor sannsynlighet ved førstegangsbehandling. I realiteten er det slik at det generelle kunnskapsgrunnlaget nettopp ikke er egnet til å kunne forutsi at pasienten med stor sannsynlighet vil oppnå kvalifisert positiv effekt av dette medikamentet.

Konsekvenser av avgjørelsene

Det er klart at de to sakene bare er konkrete utslag av en generell praksis som gjelder både tvangsmedisineringsvedtak og fylkesmennenes vedtak i klagesaker. FmOA sier da også uttrykkelig at hvis «stor sannsynlighet» krever 50 prosent sannsynlighet eller mer, «vil dette kunne innebære betydelige endringer i behandlingspraksis». Sivilombudsmannen kommenterer på underforstått vis: «Hvis dette stemmer, gir en slik ulovlig praksis alvorlig grunn til bekymring.» At det stemmer, er utvilsomt.

Den ulovlige praksisen har pågått i hvert fall i tiårene siden vilkåret om «stor sannsynlighet» ble innført i loven. De vedtaksansvarlige i psykiatrien har aldri hatt grunn til å tro at tilstrekkelig positiv effekt lot seg forutsi med stor sannsynlighet. Og etter at Paulsrud-utvalget framla sin utredning i 2011, har verken fylkesmenn eller helsemyndigheter vært uvitende om praksisen. At de ikke har brydd seg om ulovlighetene, som har skadet langt flere enn dem som kan ha profittert, er avskyvekkende. Dette kan bare forstås i lys av at denne pasientgruppen ikke har sterke talspersoner og verken interesserer publikum eller media nevneverdig, og derfor heller ikke politikerne.

Myndighetene må selvfølgelig omgående ta skritt for å bringe praksisen til opphør. Like selvfølgelig er at ofrene kompenseres for ulovlighetene. I denne sammenheng er det av interesse at Sivilombudsmannen i FmOA-saken ber Fylkesmannen «vurdere hvordan det kan bøtes på den urett som er begått overfor klageren». Siden det dreier seg om masseovertredelser av loven, vil det måtte oppnevnes et utvalg som får i oppgave å kartlegge omfanget av de ulovlige vedtak som er truffet gjennom årene samt å vurdere hvorledes pasientene skal kompenseres for overgrepene.

I kjølvannet etter uttalelsene er det utarbeidet en henstilling til regjeringen og Stortinget som er tilrettelagt for en underskriftkampanje på icj.no (Den internasjonale juristkommisjons norske avdeling). Se ICJ Norge Lunds innlegg i Tidsskriftet for Den norske legeforening
 

Kilder:
Sivilombudsmannen 18.12.2018 Tvangsmedisinering, Fylkesmannen i Aust- og Vestagders vedtak

Sivilombudsmannen 21.1.2019 Tvangsmedisinering, Fylkesmannen i Oslo og Akershus

Gratis prøve
Kommentarer