Tvang, mord og velstand

Dokumenter fra Saddam Husseins arkiver viser et helt annet Irak enn den gjengse historien forteller.

Hans Henrik Fafner
Fafner er ny kritiker i Ny Tid.

Vi vet at Irak er et fryktelig kaos. Sjiaer slåss mot sunnier. Kaldeiske kristne, turkmenere og etniske persere blir forfulgt, og kurderne i nord prøver å rive seg løs. I dette virvaret blir området fruktbar grunn for IS og liknende grupperinger. 

Situasjonen betraktes ofte som et resultat av at Irak er en såkalt kunstig stat, med grenser trukket opp på kartet med linjal av britene i 1932, uten hensyn til etniske grupper og naturlige landskiller. Med andre ord, den vanlige postkoloniale historien om Midtøsten. 

På toppen av dette opplevde Irak det undertrykkende sunnidiktaturet til Saddam Hussein, som tok de interne splittelsene i landet til nye høyder og stadig blir ansett som den viktigste ugjerningsmannen bak den nåværende problemfylte situasjonen.

Irakisk identitetsbygging

Men hele denne historien er ikke nødvendigvis sann. Lisa Blaydes, førsteamanuensis i statsvitenskap ved Stanford University, har fått tilgang til tusenvis av dokumenter fra Saddam Husseins arkiv samt mengder av annet skriftlig materiale som amerikanerne beslagla under invasjonen i 2003. Først nylig er dette gjort tilgjengelig for forskere, hvilket blant annet har gjort Blaydes i stand til å gi en litt annen fremstilling av saken.

Saddams regime gjorde et enormt arbeid med å integrere minoritetsgruppene.

Det er ingen tvil om at Saddam Husseins Irak var et land der ytterst brutal undertrykkelse fant sted. Men landet var ikke etnisk splittet, slik det vanligvis hevdes. Faktisk gjorde regimet et enormt arbeid med å integrere minoritetsgruppene. Selvsagt var målet å styrke lederne i Bagdad med alle midler, men blant mye annet ble dette gjort gjennom forsøk på å dyrke frem en felles irakisk identitet. Det var først og fremst de internasjonale sanksjonene fra 1991 som utløste de interne stridighetene.

Baathisme og arabisme

Baath-partiet, som tok makten i 1968, ti år etter at Irak ble selvstendig, kan best beskrives som en nasjonalistisk bevegelse for arabisk gjenreisning, med sosialistisk tilsnitt. Saddam Hussein ble visepresident i 1973, da oljeprisen begynte å øke kraftig, og var hjernen bak det Blaydes kaller «nasjonsbyggingsperioden». Velstandsfordelingen kom alle etniske grupper til gode, og myndighetene gikk inn for å skape en slags velferdsstat.

Til gjengjeld ble det forventet at borgerne aksepterte baathismen som enerådende ideo-
logi, og arabisk som felles identitet. Tidlig introduserte regimet undervisning i kurdisk for arabisktalende studenter og vice versa for å redusere språkbarrierene i landet. I 1976 kom en lov som forbød å bruke stamme- eller familienavn; Saddam Hussein al-Tikriti ble etter innføringen selv til Saddam Hussein. 

Butikkene var velassorterte, og antall skoler ble doblet i løpet av et par år. Oljepengene gjorde det mulig for Saddam å gi folk ulike typer påskjønnelser og belønninger. Trofaste funksjonærer fikk for eksempel en tv fra partiet. De som lurte til seg mer enn de skulle ha, ble derimot straffet med tortur og fengsel.

Krig non stop

I 1979, samtidig som den islamske revolusjonen fant sted i Iran, ble Saddam Hussein president i Irak – og alt ble forandret. Saddam startet med å erklære krig mot naboen, av frykt for at revolusjonen ville spre seg. 

Blaydes’ funn viser at sjiamuslimer var blant de ivrigste til å melde seg til krigstjeneste. Dette kostet blant annet den sørlige byen Basra store menneskelige tap. Da statlige midler til å kompensere skadelidte familier begynte å ta slutt, endret situasjonen seg. 

Ideen om en nasjonal plikt mellom kurdere har praktisk talt vært ikke-eksisterende.

Perioden fra 1991 til Saddam Husseins død i 2003 kan karakteriseres som en uavbrutt krig og katastrofe. Det økonomiske sjokket som fulgte i kjølvannet av de internasjonale sanksjonene, ødela regimets muligheter til hjelpetiltak som kunne sikre folkets støtte. Samtidig gjorde myndighetenes smarte rasjoneringssystem for basisvarer at innbyggernes avhengighet av staten økte i takt med matmangelen.

Regimet ble stadig mer paranoid. Tusenvis ble fengslet for de minste forseelser, utallige torturert og henrettet. Etter hvert som det ble vanskeligere å nå utkantene av landet, ble makt gitt til «lojale» stammeledere. Det var på dette stadiet sekterisme og lokale egeninteresser spredte seg.

Kurderne

Lisa Blaydes finner en god case i det nordlige Iraks kurdiske befolkning. Denne utgjør ikke ett samlet og samstemt folk, men er oppdelt i ulike stammer som ikke nødvendigvis står på god fot med hverandre. Historisk har lojaliteten først og fremst vært rettet mot stammen og stammelederen, og ideen om en nasjonal plikt overfor andre kurdere har praktisk talt vært ikke-eksisterende, påpeker Blaydes.

Iraks kurdere var motvillige til å gå i krigstjeneste mot Iran, men mer av misnøye over manglende inntekter etter oljefunn på «deres» område enn av hensyn til iransk-kurdiske «brødre» på den andre siden av frontlinjen. Denne uviljen førte til ekstra hard undertrykkelse av kurderne da situasjonen ble tøffere for regimet i Bagdad.

Vestlige tilskuere kaller dette «sekterisme», mens Lisa Blaydes gir en mer nyansert forklaring. Med kurderne som kroneksempel avslører hun den virkelige feilen ved denne mislykkede nasjonen, det som gjør at det irakiske folket lider. 

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.