TV før og etter Big Brother

Hva har «Friends», «Ally McBeal» og «Jerry Springer Show» felles? De beredet grunnen for «Big Brother», skriver Ignacio Ramonet i en artikkel som tar for seg den permanente overvåkingen, forholdet mellom individuell frihet og virkelighet, mellom privatlivet og det offentlige skuespill.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Aldri tidligere i fransk mediehistorie har en tv-utsendelse i den grad fascinert, rystet, opprørt, uroet og irritert landet som «Loft Story» (variant av «Big Brother»), fra den 6. april sendt fra M6-kjeden i Frankrike.

Seertallet kunne til tider ligge over ti millioner. Det fins ganske enkelt ikke noe sidestykke. Det er en situasjon som avgjort varsler noe nytt.

Vi vet at bildene forteller oss mer om samfunnet som ser på dem enn om seg selv, men her er deres betydning langt fra å være klar. Rekkevidden av fenomenet fikk Cannes-festivalen og finalekampene i ligacupen til å bli vesentlig overskygget av «Loft Story»-feberen.

Denne nådde slike groteske dimensjoner at den store internasjonale pressen satte andre politiske, sosiale og økonomiske problemer til side og straks fikk laget en rekke reportasjer om «Frankrike besatt av «Loft Story»-galskap». Viktige dagsaviser – Le Monde, Le Figaro, Le Parisien, France-Soir, og så videre – og ukepresse med stort opplag – L’Express, Le Point, Le Nouvel Observateur, Marianne, VSD, Télérama, Le Journal du dimanche, etc – ble forledet av en slags mediemessig etteraping til raskt å vie førstesiden gjentagne ganger til dette medie-sosiologiske fenomenet. Slik fikk de rekordsalg samtidig som de bidro til å forsterke og utvide «Loft Story»-suksessen.

«Et nasjonalt psykodrama, et totalt mediemessig sjokk». I alle media raste polemikk og debatt for og mot denne utsendingen.

««Loft Story» er ikke bare en programbegivenhet, men i høy grad en offentlig sak!» erklærte for eksempel Hervé Bourges, tidligere leder for det overordnede audiovisuelle organet (CSA). «Denne typen program bidrar til å etablere en krypende fascisme», hevdet Jérôme Clément, leder for tv-kanalen Arte France. Den franske bispekonferansen mente «at «Loft Story» er et godt eksempel på hvilke feiltrinn den uhemmede letingen etter profitt kan føre til. De unge menneskene som blir iscenesatt, blir behandlet som prøvedyr for en gal vitenskapsmann som har samlet sammen noen mus og rotter i en skoeske uten å bry seg om hva det blir av dem.»

Flere foreninger og sammenslutninger av borgere – som «Smil, dere blir filmet», Zalea TV, «Agitatorlærlinger for et nett av global motstand», Solidarloft og så videre, har vært radikalt fiendtlige mot utsendingen.

De har med støtte blant annet av Ligue communiste révolutionnaire (trotskister), Kommunistisk ungdom, den anarkistiske fagforeningen CNT, Attac og «Forum for unge grønne» gått så langt at de har demonstrert i Paris, Nantes, Rennes, Toulouse og Marseille foran M6′ lokaler.

Der helte de ut sekker med søppel. Av og til barket de voldsomt sammen med ordensmakten.

Hva består så denne utsendingen i?

Interaktiv fiksjon

M6 har presentert «Loft Story» som «en reell interaktiv fiksjon». Det er et slags kollektivt spill der dynamikken baseres på den gradvise utelukkelse av deltakerne ved tv-seernes avstemning.

Elleve ugifte, seks gutter og fem jenter, alle under 35 år, blir valgt ut blant 38. 000 kandidater. Stengt inne ti uker i en stor leilighet flankert av en hage og et svømmebasseng, avskåret fra verden, uten tv, telefon, aviser, radio og internett, blir de filmet 24 timer i døgnet i alle rom (unntatt toalettene). Her skal de tilpasse seg gruppelivet, avsløre hverandres personlighet, for til slutt å danne et ideelt par. Dette vinner da et hus til en verdi av 3 millioner francs…hvor de skal bo sammen i seks måneder – hele tiden filmet! – for endelig å få hele eiendomsretten til huset. Ikke mindre enn 26 kameraer, derav tre infrarøde, og femti mikrofoner utstyrer leiligheten. Mer enn hundre teknikere og realisatører kontrollerer disse natt og dag og sørger for kontinuerlig iscenesettelse for fjernsynet. Utsendingen blir spredd gratis av M6 i form av en daglig syntese på 52 minutter, som imidlertid er fullstappet med reklamespots.

Mot å betale abonnement kan hele serien ses på internett (loftstory.com), men her renset for bilder og scener som blir betraktet som anstøtelige. Under «Big Brother» ble programkonseptet utarbeidet i Nederland fra september 1999 av selskapet Endemol (etter navnet på stifterne Joop van den Ende og John de Mol). Da det ble sendt ut av en liten privat stasjon Veronica, opplevde det at seertallet eksploderte øyeblikkelig. For det dreier seg om en typisk kriselek slik en så dem blomstre etter krisen i 1929, for eksempel maratondansingen som Horace McCoy beskriver i «They shoot horses, don’t they?» (1935) Siden har denne programmodellen – filme kontinuerlig frivillige som beveger seg i et lukket rom – blitt eksportert, med mer eller mindre tvilsomme varianter i et snes land, fra Brasil til Polen, fra USA til Spania, fra Argentina til Sverige eller til Australia.

Nesten overalt har den fått en forbløffende seertilslutning. I USA har «Survivor» fått mer enn 50 millioner tv-seere! Interessen har fått noen kjeder til å selge på auksjon lakner og andre gjenstander som ble brukt av personene under sendingen. Som om kloden var underkastet det Annie Le Brun kaller «en alminnelig fordummelsesprosess som samler fromt hengivne fra alle land, men også fra alle klasser og enhver alder.»

Programmet gjengir et typisk kontrollopplegg (etter mønster fra politiet, fengslene, militæret) forsterket ved fjerning av døde vinkler, flere scener tatt i fugleperspektiv, infrarødt kamera. Det gir seeren en følelse av makt, av å beherske situasjonen (man ser ofte ovenfra), og samtidig styrker det i lengden beskytterfølelsen (paternalismen) overfor de frivillig innesperrede. Denne kjenslen av allmakt, understrekes i tillegg av det faktum at personene har en svært enkel og lettbegripelig psykologi. I «skriftestolen» gir de øye mot øye nøkler til sin oppførsel, og det leder tv-seerne til å knytte seg til seriens helter. Og forklarer kanskje delvis den kollektive ståhei overfor så mange enkle, tomme, banale og hule scener, så mange intetsigende samtaler, så mange langtekkelige situasjoner. Programmet har dessuten overalt fremkalt enorm uenighet og hallusinerende debatter, ofte langt utover all rimelighet (i Italia har selv paven Johannes Paul II grepet inn og uttrykkelig fordømt det).

Kikkermentalitet

En hurtig televisuell arkeologi lar oss forstå at mange tegn og symptomer i noen tid har varslet det uunngåelige komme av denne type program hvor kikkermentalitet, ekshibisjonisme, overvåkning og underkastelse flettes uløselig sammen.

Dets første fjerne utgangspunkt finner vi kanskje i Alfred Hitchcocks berømte film «Rear Window» (Vindu mot bakgården) fra 1954 der en fotoreporter (James Stewart) sitter hos seg selv med foten i gips uten å kunne bevege seg og av ørkesløshet observerer oppførselen hos naboene rett over. I en samtale med Francois Truffaut innrømmer Hitchcock: «Ja, mannen var en kikker, men er vi ikke alle kikkere?» Truffaut går med på det: «Vi er alle kikkere, om ikke annet så når vi ser en film med intime scener. Forresten befinner James Stewart i sitt vindu seg i samme situasjon som en som ser på en film.» Og Hitchcock konstaterer: «Jeg vedder at ni av ti personer ikke kan la være å kikke hvis de ser en kvinne kle av seg før hun skal legge seg, eller ganske enkelt en mann som rydder på rommet sitt. De kunne vendt blikket bort og sagt: Det der angår meg ikke, eller de kunne slå igjen slåene for vinduet. Å nei, de gjør ikke det, de venter og ser.»

Til denne impulsen til kikking, svarer på sett og vis det motsatte: den skamløse sansen for å vise seg frem. Og etter oppsvinget for Internett har denne fått en slags eksplosjon ved hjelp av webcams, disse små kameraene som med regelmessige intervaller sender ut bilder på nettet. Fenomenet webcam har gjort furore overalt. I flere år har for eksempel fem studenter fra Oberlin i Ohio, gutter og jenter, vist seg frem hver dag, 24 timer i døgnet, uansett hvor de befinner seg i husets to etasjer (www.hereandnow.net). De er altså flere tusen, ugifte, par, familier, de som uten sjenanse inviterer verdens nettseilere til å dele sin intimitet og se dem leve praktisk talt uten noe forbud. Men selv uten Internett nøler folk mindre og mindre uten tabu å gi seg hen til andres blikk. I Maison radieuse, en av Le Corbusiers bygninger i Rezé ved Nantes, har beboerne satt i gang et underlig spill: å bli observert av ukjente. De har gått med på å snu kikhullet i døren og gir sin intimitet til skue for alle passerende som setter øyet sitt borttil.

En annen begivenhet som støter mot idéen man gjør seg om beskyttelse av privatlivet, er alle intimavisene som det blir stadig flere av på Internett. Selvbiografier og private notater som tidligere var hemmelige og personlige, sirkulerer nå åpenlyst på nettet. Flere og flere forfattere gir nå ut uten sensur sine innerste tanker og sine hittil mest skjulte følelser til massen av nettbrukere og prøver å dele sin intimitet med andre. Forrige år så man til og med en kineser, Lu Youquig, som viste sin «Dødsdagbok», noe som er blitt et veritabelt elektronisk litteraturfenomen. Da han fikk vite at han var dømt, bestemte denne eiendomsmegleren i Shanghai å dele med sine samtidige sin kamp mot magekreften som gradvis svekket ham, og sine siste sukk: «Jeg skjærer over tråden. Jeg elsker dere.»

«Det er mitt valg»

For øvrig har programmene i det øvrige alminnelige TV fått stadig flere innslag av «Trash-TV», søppel-TV, som viser frem mennesker som uten hemninger legger frem sine mest intime problemer eller sine hemmeligste lidenskaper. Det mest kjente av dem er «Jerry Springer Show» hvor gjestene kommer for å legge frem skandaløse betroelser eller utrolige avsløringer om sitt privatliv, alt på scenen, foran et publikum i delirium. Temaene er oppbyggelige: «Kjære, jeg trekker på strøket,» «Mamma, vil du gifte deg med meg?», «Min veslesøster prostituerer seg.»

I nærvær av partner eller familie, ender det ofte med skjellsord, slagsmål og aggresjoner. Og mer enn det. Forrige år drev det oppsamlede hatet under et Jerry Springer- program med tittelen «Rivaliserende elskerinner ansikt til ansikt» et par til å myrde ex-kona til ektemannen. Dette programmet som blir sett av mer enn 8 millioner seere, mottar hvert år mer enn 4 000 henvendelser fra amerikanere som ønsker å avsløre alt sitt for femten minutters berømmelse. I Frankrike har et liknende konsept med tittelen «Det er mitt valg» og med «virkelige mennesker som snakker sant om sitt virkelige liv», blitt tilpasset av det offentlige France 3. Det ble en enorm seersuksess med 7 millioner som fulgte serien og det utløste en omfattende debatt sist høst. Temaene ligger på ingen måte tilbake for Jerry Springer-oppleggene: «Jeg liker å vise frem kroppen min», «Jeg spiser et apotek», «Jeg fordrar ikke lenger hårvekst», «Jeg liker ikke å ha på meg klær», «Jeg stiller ut livet mitt på Internett.»

Den økende suksessen for det motbydelige og tarvelige på tv-skjermen har intensivert smaken for enda tydeligere former for kikking. Den amerikanske kabelkjeden Court TV har spesialisert seg på spredning av rettssaker som er filmet i domstolene. Den fikk sitt store gjennomslag under saken mot O.J. Simpson (en berømt spiller av amerikansk fotball, anklaget for å ha myrdet sin kone) i slutten av 1990-årene. Med konkurranse fra kanalene som sender «Survivor», den amerikanske versjonen av «Big Brother» har Court TV bestemt seg for å gå enda lengre i sin streben etter det sensasjonelle. Nå sender de bekjennelser fra kriminelle. Med en realisme som får en til å fryse på ryggen, nøler de ikke med for eksempel å presentere «tilståelsene til Steven Smith, som forteller om voldtekten og mordet på en lege i et New York-sykehus i 1989, og til Daniel Rakowitz, som drepte en venninne før han skar opp kroppen hennes og kokte bitene, også i 1989, og til David Garcia, en prostituert som forteller om mordet i 1995 på en kunde som satt uten å kunne bevege seg i en rullestol» (Le Monde 25/9 2 000).

Den forbløffende folkelige suksessen når det gjelder slike bedrøvelige program, forklarer hvorfor mer enn 3 400 journalister (mer enn halvparten så mange som dem som var til stede i Sydney under de olympiske lekene) fikk adgang til å dekke henrettelsen av Timothy McVeigh. Veigh stod bak attentatet i Oklahoma City som i april 1995 kostet 168 mennesker livet. Det forklarer også hvorfor McVeigh selv ville at henrettelsen ved en dødelig innsprøyting skal overføres direkte på TV. Noe som synes å bekrefte denne tanken hos Paul Virilio: «Etter reklamen og den politiske propaganda, har pornografien og den overdrevne medievolden åpnet veien for fornedrelsens konformisme.»

Forvirring

Disse programmene har litt etter litt drevet tilbake grensene for hva som kan vises og understreket forvirringen mellom dokument og fiksjon, virkelig liv og fiktiv skapelse.

I denne henseende er den mest direkte forgjenger til «Loft Story» uten tvil «The Real World», en serie som ble laget for ti år siden av den amerikanske kabelkjeden MTV. Hver sesong blir syv unge, «direkte fra det virkelige liv», valgt blant tusener frivillige til å bo sammen i et hus eller en leilighet hvor de hele tiden blir filmet. De blir ikke sperret inne og lever hva man kalle et normalt liv, går på forelesninger, til arbeidet, og så videre. Det foregår hvert år i en ny by: New York, Miami, Seattle, Boston… Men typen unge voksne er bestandig den samme: den coole unge mannen, den sexy jenta, den unge homsen, den unge fra landet som er besatt av sex…

Hver dag i ti år har MTV 26 uker hvert år vist en dramatisert montasje av de sterke scenene fra forrige dag. Av alt som blir sendt ut på kabelen, blir denne mest sett, og da spesielt – liksom «Loft Story» – av dem mellom 12 og 34 år. Serieprodusenten Jonathan Murray har sagt at «disse programmene åpenbarer for seerne hvordan så forskjellige unge mennesker kommer til forståelse med hverandre og ender med å knytte sterke følelsesmessige bånd seg imellom.»

Denne suksessen har inspirert nye fiksjonsserier («Sex and the City»), «Ally McBeal») og spesielt kultserien «Friends», produsert av NBC hvis seks New-York-venner (Joey, Ross, Rachel, Phoebe, Chandler og Monica) er lånt direkte fra «The Real World». Basert på idéen at for unge urbane mennesker på grensen av moden alder, er vennskapet viktigere enn alt, når «Friends» gjennomsnittlig et seertall på 23 milloner.

«På caféen eller i den felles leiligheten,» skriver Marc-Olivier Padis, som har analysert denne serien,«rundt den store sofaen som er logoen for serien «Friends», er det de sentimentale håp og skuffelser som organiserer dialogen. De fire venninnene fra «Sex and the City» er mer mobile.

De gjennomstreifer de moteriktige stedene i New York og diskuterer med mer varierte rammer, stundom til og med ute. I «Ally McBeal» er advokatkontoret, rettslokalet og musikkbaren de viktigste steder for en handling som der også vesentlig består i en samtale mellom venner og arbeidskolleger om privatlivet eller prosesser (skilsmisser, adopsjoner, plaging) som har med intimt liv å gjøre. Temaet intimt liv kastet ut som føde det store publikum måtte også inspirere kinoprodusentene. Spesielt to filmer går rett på saken: «The Truman Show» (1998) av Peter Weir og «På direkten fra Ed TV» (1999) av Ron Howard. Den første, tolket av Jim Carrey, nøster opp historien om en ung mann hvis liv siden fødselen, uten at han vet det, utfolder seg i et kjempemessig studio. Livet hans blir kontinuerlig filmet av et utall skjulte kameraer og sendt ut over en tv-kjede. «På direkten fra Ed TV» beretter følgende historie: en dokumentærkanal, True TV, fra San Francisco, beslutter å følge en helt vanlig mann på direkten, fireogtyve timer i døgnet. Ed Pekurny (Matthew McConaughy), selger i en videoklubb, er den ideelle kandidaten. Permanent fulgt av to lag, blir den unge mannen tv-kikkernes yndling. Men alt går over styr da Ed forstår han er forelsket i brorens forlovede. Disse to filmene er lignelser om den permanente overvåking og om forholdet mellom den individuelle frihet og virkeligheten, mellom privatlivet og det offentlige skuespill. Alle disse forløpere måtte nærmest uunngåelig føre til et program av typen «Loft Story».

TVs to faser

Umberto Eco delte historien om fjernsynet i to etapper: arkeofjernsynet fra før 1980 da man måtte ha utført en bedrift for å komme på skjermen (være idrettshelt, en betydelig forfatter, en ansett borger etc.).

Da viste man seg pent oppdresset med slips, og man måtte utttrykke seg pent og korrekt. Slik var fjernsynspodiet, bare de beste fikk komme dit.

Så kom neofjernsynet (innført i Frankrike i 1980-årene av Les Cinq av Silvio Berlusconi) hvor man med konkurranser og spill lot publikum uten spesielle meritter komme direkte på skjermen. Det var tilstrekkelig å være naturlig, ja til og med dårlig kledd, og uttrykke seg med slangspråk, for å bli den øyeblikkelige helten i et populært program. («Hvem vil bli millionær?» er et av de siste eksemplene). Det er speilfjernsynet som vil reflektere menneskene som de er. Med programmer av typen «Big Brother» og «Loft Story» går man over i en ny etappe. Vi er kommer til postfjernsynet. Nå får ikke lenger publikum direkte adgang til et vanlig program, men til en tv-overvåket serie. Det vil si til noe som på alle måter ser ut som filmet fiksjon. Den personlige belønningen er ikke bare den personlige og narsistiske tilfredsstillelse å ha vært på tv, en enkelt flyktig gang (i en konkurranse, i en lek, eller som vitne til et eller annet). Den er å bli en av personene i en beretning. Det som fascinerer publikum uten at det nødvendigvis vet om det, er den forandring som foregår foran øynene på dem med mennesker som er høyst alminnelige, plukket ut fra det virkelige liv.

Ved magien og sammenhengen i den direkte sendingen, blir de personer, skuespillere i en historie, en beretning, et scenario som ligner en føljetong, en fiksjon. Aziz, Loana, Julie og de andre er samtidig seg selv og ikke helt seg selv, for ved å utlevere seg som forestilling, ender de med å bli medspillerne, stjernene i en filmet fiksjon. Og fiksjonens aura letter adgangen til berømthet. I våre stadig mindre solidariske samfunn, som er blitt ensomhetenes republikker, er det å se berømthetene bli til foran øynene på seg, så tilsynelatende lettvint, noe som fascinerer (eller skandaliserer) publikum, særlig de unge. De innser ikke nødvendigvis at det dreier seg om et blendverk. For midt i den store konkurransekrigen har mediesystemet frenetisk behov for berømtheter. Det vil produsere dem raskt, den ene etter den andre, slik «Loft Story» gjør, og presse alt ut av dem med en gang. Så skaffer man seg like raskt av med dem og overlater plassen til nye og ferskere berømtheter. I denne massekulturens kannibalfase, som Guy Debord ville sagt det, kommer fremskrittene i underkastelse utrolig fort, og det dreier seg om å produsere berømtheter til bruk og kast. Skrøpelige og forgjengelige berømtheter.

Ignacio Ramonet er redaktør av den franske månedsavisa Le Monde Diplomatique.

---
DEL

Legg igjen et svar