TV 2s «gravejournalistikk» i Iran

Debattinnlegg: TV 2s nyhetsdekning av Iran i 2012 ligner på TV 2-serien «Gutta på tur» i år 2000, skriver Mahmood Amiry-Moghaddam.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

Medier. I juni 2009 ble alle vestlige journalister kastet ut av Iran for å ha dekket de store anti-regime protestene i kjølevannet av presidentvalget i 2009. Siden da har iranske myndigheter nektet vestlige journalister visum.

Men 6 uker før parlamentvalget i mars har de gitt noen få journalister innreisetillatelse. Som en av de som slapp inn først i Iran, er TV 2s dyktige reporter Kadafi Zaman. I løpet av den siste uken har TV 2 laget flere reportasjer om Iran. Reportasjene viser unge kvinner og menn gå hånd i hånd i Teherans gater, de står på ski i fjellene nord for Teheran, og folk roper anti-vestlige slagord etter fredagsbønnen. Reporteren uttrykker sin begeistring, overraskelse og forvirring.

Han er overrasket over at iranere er moderne mennesker med høyt utdanningsnivå, at de ligner så mye på «oss» i Vesten, og forvirret over at det ikke er kjønnssegregering i skibakkene, og at det ikke er en eneste kvinne å se i niqab eller burka i Teherans gater! Reportasjene minner ikke om gravende journalistikk, men sier en hel del om reporterens fordommer før han reiste til Iran.

Til hans forsvar må det sies at han ikke er den eneste nordmannen som reagerer slik ved førstegangs besøk til Iran. «Gutta på tur»-gjengen i TV 2 hadde en lignende opplevelse i år 2000. Forrige ukes TV 2-reportasjer minner sterkt om en reprise av episoden til «Gutta på tur». Overraskelsen og forvirringen skyldes til en stor grad bildet som har blitt presentert i vestlig media, og reporterens egne erfaringer fra andre land i regionen. Når det gjelder Iran så har han hørt om hijab-politiet, grusomme straffemetoder som steining og offentlige henrettelser, og mullaher med langt skjegg som styrer landet med jerngrep og sterk anti-vestlig retorikk. Konklusjonen blir at man før avreisen forventer å komme til et land som er en kombinasjon av Afghanistan under Taliban og Saudi Arabia (siden Iran har olje).

Med et slikt bilde begynner overraskelsene og forvirringen allerede i flyplassen. Dette er jo et moderne land, det finnes jo mange kvinner på gatene som tilsynelatende går fritt, kjører bil, enkelte steder er de ikke så nøye med hijaben, noen har sminke på seg. Landets ledere kan snakke rolig, og noen av dem kan til og med kommunisere på engelsk. I det ukeslange oppholdet kan en til og med risikere å ikke se en eneste offentlig henging eller pisking i et land med 75 millioner innbyggere og med en størrelse på over fire ganger Norge. Overraskelsen og begeistringen når klimaks når en ser alpinbakken med snø nord for Teheran.

Det er positivt å vise hvordan Iran er som land og hvordan iranere lever. Men for at reporteren ikke skal overveldes av møtet med egne fordommer, er det viktig å sette seg inn i tidligere journalisters erfaringer og enkelte sider av landets nye historie. Moderniseringen i Iran begynte lenge før resten av Midtøsten. Både fordi Iran i 50 år ble styrt av Pahlavi-dynastiet (Reza og Mohammadreza Sjah Pahlavi), som var sterkt vestligorienterte, og takket være politiske og sivile bevegelser i forrige århundre.

Irans kvinnebevegelse er over 100 år gammel. De første kvinneretts-NGOer ble dannet i 1907, og kvinner spilte en aktiv rolle i konstitusjonsbevegelsen i perioden 1900-1922. Kvinner var svært aktive i samfunnet på 1970-tallet, og Iran hadde kvinnelige dommere og ministre allerede da. Med slik bakgrunnskunnskap blir fokuset annerledes når en reiser til Iran. Overraskelsesmomentet blir heller hvordan et middelaldersk regime klarer å styre et land med slike tradisjoner.

I løpet av de første to ukene i januar har regimet henrettet minst 50 personer hvorav 10 hengt offentlig. I tillegg har det vært en lang rekke arrestasjoner, deriblant flere bloggere, og en norsk-iransk statsborger som har vært i regimets varetekt siden midten av desember, en som muligens blir anklaget for handling mot nasjonal sikkerhet.

Familiemedlemmer til journalister ved BBCs persiske seksjon har blitt trakassert og forfulgt. Filmforbundet (som var Irans eneste halv-selvstendige fagorganisasjon) har nylig blitt lagt ned. Regimets kampanje mot bruken av internett har blitt intensivert. I de siste ukene er det innført langt strengere regler i internettkafeer, hvor bl.a. alle internettbrukere skal registreres, og det skal monteres overvåkingskameraer. Irans høyesterett har godkjent dødsdommen til tre web-designere, og disse står i fare for å bli henrettet i nær fremtid.

Budskapet er det ikke å ta feil av. Regimet mener alvor i sin kamp mot ungdommens internettbruk. De er også i ferd med å innføre «nasjonalt internett», et iransk intranett som isolerer iranere fra resten av verden. I forrige uke ble den nye islamske straffeloven godkjent av Vokterrådet, og den blir i nær fremtid vedtatt av parlamentet. Den nye loven gir dødsstraff for flere «forbrytelser» enn tidligere, deriblant flere lovparagrafer som kan brukes mot politiske opponenter.

Dødsstraff for konvertitter blir del av iranske lover heretter. Disse er bare noen av sakene som kunne ha trengt fokus og som mange i Norge er interessert i.

---
DEL