Tuxedomoon: Frihet fra politikken

Blaine L. Reininger brøt på midten av 80-tallet ut av sitt eget band Tuxedomoon for å bli soloartist. Nå er han og alle de andre originalmedlemmene på ny samlet, og søndag spiller de på Rockefeller.

I første halvdel av 1980-tallet gjorde det amerikanske bandet Tuxedomoon seg bemerket over hele Europa med sin originale blanding av avantgarde-, new wave- og kabaret-musikk. Særlig albumene Desire og Holy Wars ble mye lyttet til og retningsgivende for den kunstnerisk orienterte delen av rocken. Bandet holdt oppsiktsvekkende konserter, blant annet på Vikateateret og i Den Norske Opera. Tuxedomoon har lenge holdt lav profil, men er nå tilbake med originalbesetning. I 2004 kom platen Cabin in the Sky, DVD-en Seismic Riffs, og bandet er nå på Europa-turné. Vi har i anledningen snakket med grunnleggeren Blaine L. Reininger.

– Hva er hovedforskjellen på å spille i Tuxedomoon i dag, sammenlignet med tidlig på 80-tallet?

– Hovedforskjellen er selvfølgelig at vi alle er i 50-årene. Det gjør alt helt annerledes. Effekten av dette er ikke bare det åpenbare, at vi bruker solbriller på scenen og slike ting, det er også en voksenhet i oss selv, og i hvordan vi forholder oss til vår kunst, som er vesentlig og som gir resultater. Naturligvis; verden har forandret seg på mange måter. Å reise med fly er stadig mer irriterende nå om dagen, for eksempel. Jeg finner det nå helt utrolig at vi pleide å reise med alt utstyret til bandet på fly: bagasje, forsterkere, trommer, miksepulter, og hva du kan tenke deg. Nå om dagen reiser vi bare med instrumentene våre, og selv det er dyrt.

– Hva med publikum?

– Kulturen i dag er ikke så avhengig av generasjonsforskjeller. På 1960-tallet, og til langt innpå 1990-tallet, var det en tendens til at folk valgte musikken og kunsten de likte basert på hvilken aldersgruppe de tilhørte. I dag har digitalmedia flatet ut tidsfeltet, slik at folk plukker og velger fritt fra nesten hele feltet av menneskelige frembringelser – med personlig smak som viktigste veileder.

Instrumenter

– Hadde tilgjengeligheten av billigere og bedre synthesizere mye innvirkning på hvordan dere laget musikk til de første platene deres?

– Tuxedomoon har alltid vært en lavbudsjettsbedrift. Vi har pleid å bruke de instrumentene som har vært tilgjengelige for oss. Dette har ført til en intelligent ad hoc-bruk av gammelt og rimelig utstyr, som jeg alltid har hatt sansen for. Hvis du analyserer vår musikk, vil du finne ut at bruken av synthesizere utgjør en ganske liten del av hva vi holder på med. Isteden pleier vi å satse på de instrumentene vi virkelig behersker: fiolin, klarinett, gitar, trompet – og så filtrerer og behandler vi dem på forunderlige måter. Hva du kanskje tror er en synth, er sannsynligvis en transistorradio, eller, la oss si: bearbeidelse av en regnfull storm.

– Steven, Peter og jeg har alltid jobbet ut i fra en basis som er solid forankret i komposisjonsprinsippene som ble oppdaget av folk som John Cage og Karlheinz Stockhausen, selv om vi har benyttet disse prinsippene til å oppnå helt andre resultater enn dem.

Begynnelsen

– Hvordan og hvorfor kom Tuxedomoon sammen til å begynne med?

– Tuxedomoon ble dannet i 1977 i San Francisco. Steven Brown og jeg fulgte begge undervisning i elektronisk musikk ved San Francisco City College. Vi hadde sett hverandres eksamenskomposisjoner, som skilte seg ut fra de andre studentenes ved at de var originale og rare. Jeg bestemte at jeg ville fortsette med denne type arbeid når skolen var avsluttet, så jeg arrangerte et show på en lokal kafé hvor mange av vennene våre var ansatt. Dette gjorde jeg før Steven hadde sagt ja til å samarbeide med meg. Når jeg endelig fikk tak i ham gjennomførte vi showet, og bestemte oss for at vi ville fortsette å jobbe sammen. Det ble det ene showet etter det andre, og før vi visste ordet av det, var vi en del av punk/new wave-scenen i San Francisco. Ikke lenge etter stod vi plutselig på europeiske scener, og resten er, i hvert fall for oss, historie.

– Vil du si at Tuxedomoon har en kreativ eller kunstnerisk fordel fremfor andre band på grunn av at dere er klassisk skolerte musikere?

– Jeg vil ikke si at det gir oss noen spesiell fordel. Å kjenne til musikk fra den tekniske siden gir oss muligheten til å dra veksler på vår kunnskap om komposisjon og notasjonsteknikk. Vi kan skrive ned det vi ikke husker. Denne skoleringen er også anvendelig når vi arbeider sammen med andre musikere, det være seg for eksempel et kor eller et orkester. Vi er også bevisste på musikkhistorien, og følger ideene til våre helter fra historisk «akademisk» musikk.

Avantgardehistorien

– Jeg har alltid hatt inntrykk av at Tuxedomoons uttrykk befinner seg i en tradisjon vi kjenner som 50-talls og 60-talls avantgardekunst. Er dette en tradisjon dere bevisst forholder dere til?

– Jeg vil si at «avantgarde-tradisjonen» preger det vi gjør i svært stor grad. Jeg vil ikke begrense vår inspirasjon til bare 50- og 60-tallet, hvis det skulle utelukke tidligere romantisk- eller avantgarde-tradisjon. Det er mange figurer og ideer i modernisme-tradisjonen i vestens kultur som ligger bak alt vi gjør; fra dadaistene, surrealistene, modernistene, til Fluxus og performance-kunst. Og selvfølgelig er vi ikke bare opptatt av musikk: filosofer, malere og skuespillere har også opptatt oss. Jeg vil si at det eksisterer en omfattende bevegelse i vestlig kultur som går helt tilbake til renessansen, og som strekker seg i retning en visjonær metafysisk kunst dreid rundt selvets uttrykk; hvor menneskelig frihet er det overordnede idealet; et ideal som motsetter seg kontroll ovenfra av massive institusjoner og ideologier som styringsorganer, religion eller bedriftsvelde. Vi tilslutter oss denne tradisjonen uten forbehold, i likhet med de fleste kunstnere i det 21. århundrets postmoderne vestlige kultur.

– Viktige forfattere som Knut Hamsun og Ezra Pound, filosofen Heidegger, litterturteoretikeren Paul de Man, og den italienske futuristbevegelsen, har alle støttet fascistiske bevegelser eller styresett. Viser ikke dette oss at vestlige ideer og vestlig kunst kan gå … begge veier?

– Jo, det gjør det. Jeg har stort sett gitt opp forestillingen om at kunst må en politisk agenda. Når jeg begynner å tro at stor musikk og kunst må foredle mennesker, minner jeg meg selv om fotografiet av en konsentrasjonsleirkommandant som slapper av etter en travel dag med å gasse mennesker, ved å lytte til noe av Mozart eller Bach. Jeg er kommet frem til at uansett hvor inspirert kunst er, så er den hovedsakelig underholdning. Som Duchamp sa: «Som religion; kunst er ikke engang på nivå med religion.»

Verden

– Dere lever i forskjellige deler av verden. Så: Hvordan arbeider dere? Møtes dere, eller utveksler dere filer via internett?

– Vi holder kontakt via internett, men vi driver ikke mye med fil-deling. Det viktigste spørsmålet før vi påbegynner et prosjekt, er: «Hvem skal betale for flybillettene?» Når vi har funnet ut av det, må vi finne et sted å arbeide. Vi arbeidet for eksempel med Cabin in the Sky først i Cagli i Italia, slik Virkelige Kunstnere alltid har gjort, deretter i Brussel hvor vi fremdeles har mange venner og kontakter. I fjor vår arbeidet vi i San Francisco, og etter denne turneen skal vi være en måned i Athen.

– Har du noensinne prøvd hardangerfele (med fire understrenger)?

– Nei. Men det høres interessant ut.

---
DEL

Legg igjen et svar