Tusener snytt for asyl i Norge

Tusenvis av asylsøkere som har fått opphold på humanitært grunnlag i Norge skulle etter folkeretten egentlig ha fått asyl.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Mellom permene på den 466 siders tjukke utredningen fra utvalget som har vurdert en ny utlendingslov, skjuler det seg en massiv kritikk – riktignok uttrykt i en byråkratisk språkdrakt – av norske myndigheters håndtering av flyktningers søken etter asyl i vårt land.

For som eneste land har Norge gjort det til vane å avslå menneskers søknad om asyl, selv om de i henhold til folkeretten har krav på status som flyktning. I stedet har myndighetene – som et ledd i innvandringspolitikken – gitt dem opphold på humanitært grunnlag.

Og det vil Utlendingslovutvalget, ledet av sorenskriver Bjørn Solbakken, ha en slutt på.

Fra 60 til 120 paragrafer

Det var tirsdag denne uken at utvalgsleder Solbakken endelig etter to og et kvart års arbeid kunne overrekke kommunalminister Erna Solberg (H) sin innstilling til ny utlendingslov.

Umiddelbart kastet pressen seg over enkelttiltak foreslått av utvalget, ikke minst de som handler om å hindre tvangsekteskap.

I så måte har allerede utvalget fått ris for sitt forslag om 21 års aldersgrense for familiegjenforening – et forslag som etter manges mening neppe er i tråd med menneskerettighetene.

Ros har utvalget på den andre siden fått for å ha foreslått at den som søker om familiegjenforening i Norge skal inn til obligatorisk intervju med norske myndigheter i Norge før tillatelse til gjenforening gis.

For øvrig foreslår utvalget å løfte en rekke prinsipper ut av forskriftene og inn i den nye loven.

– Den gamle utlendingsloven av 1988 har 60 paragrafer. Vårt forslag innebærer at det blir 120 paragrafer i den nye utlendingsloven, forklarte utvalgsleder Solbakken under pressekonferansen på tirsdag.

En flyktning er en flyktning

Men sett fra et prinsipielt ståsted er det et helt annet området som kanskje burde vekke mest allmenn interesse i utredningen. Utvalget har da også satt av desidert mest plass til dette området i innstillingen.

Det handler om beskyttelse og norske myndigheters innvilgelse av asyl kontra opphold på humanitært grunnlag.

Problemet – ifølge Utlendingslovutvalget – er nemlig det at Norge ikke kaller en spade for en spade. Eller en flyktning for en flyktning, for å være mer presis.

Resultatet er at mennesker på flukt som søker asyl i Norge ikke får asyl, slik norske myndigheter egentlig burde gitt i henhold til sine internasjonale forpliktelser.

Og i denne sammenheng driver norske myndigheter et sololøp i forhold til andre land. Ja, utvalget har faktisk ikke funnet noe annet land som har samme tilnærmingen til vurderingen av hvem som er og ikke er flyktninger.

Og det er «uheldig», som utvalget noe forsiktig og byråkratisk ordlegger seg i sin innstilling.

Hvem er flyktning?

Hva er grunnen til dette; hvorfor har Norge en praksis som «bare synes å forekomme i Norge»?

Utgangspunktet for å gi et menneske asyl, er at vedkommende defineres som flyktning.

Det viktigste instrumentet innenfor folkeretten er i så måte flyktningkonvensjonen fra 1951 og dens tilleggsprotokoller av 1967. De inneholder bestemmelser om hvem som kan anses som flyktninger, og hvilke rettigheter en flyktning har.

De to viktigste artiklene – hele tiden ifølge Utlendingslovutvalget – er for det første artikkel 1A(2). Denne definerer hvem som er flyktning ut i fra forfølgelseskriterier som «rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning».

For det andre definerer konvensjonen gjennom artikkel 33(1) prinsippet om non refoulement – vernet mot utsendelse til områder hvor en flyktnings liv eller frihet vil være truet av de grunnene som er gitt i nevnte artikkel 1A(2).

Få flyktninger i Norge

Non refoulement-prinsippet er også nedfelt i andre folkerettslige instrumenter, som for eksempel utleveringskonvensjoner og menneskerettighetsinstrumenter, som det heter i utredningen.

Den som ikke oppfyller vilkårene for å være flyktning i henhold til flyktningkonvensjonen, må derfor eventuelt vurderes for beskyttelse under andre beskyttelsesinstrumenter. Her trekkes Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) inn, med sine konvensjoner mot tortur og dødsstraff.

Summa summarium: Det finnes flere enn konvensjonsflyktningene som gis beskyttelse og opphold, og som derfor må anses å være «de facto flyktninger».

Ifølge utvalget har således andre europeiske land vært tydeligere i sitt lovverk på å skille mellom hvem som får opphold av beskyttelsesgrunner og hvem som får opphold av rent humanitære grunner.

I 2002 ble det eksempelvis gitt flyktningstatus i 6509 saker i Tyskland, hvilket utgjorde 80 prosent av det totale antallet innvilgede oppholdstillatelser. I Norge fikk samme året 342 personer asyl (se faktaboks), hvilket bare utgjorde drøyt 10 prosent av de som fikk oppholdstillatelse.

Plaster på såret

Den norske utlendingsloven av 1988 har bestemmelser knyttet til vern mot utsendelse i paragraf 15 første ledd, som skal ivareta både flyktningkonvensjonens artikkel 33(1) og konvensjoner i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK).

Samtidig har gjeldende utlendingslov også fastsatt i hvilke tilfeller det kan gjøres gjeldende et krav på anerkjennelse som flyktning (paragraf 16), og inkorporert flyktningdefinisjonen i flyktningkonvensjonens artikkel 1A(2).

I paragraf 17 i utlendingsloven reguleres retten til asyl, hvor hovedregelen er at en flyktning som er i riket eller på norsk grense, etter søknad har rett til asyl.

Problemet med det norske lovverket, er at paragraf 16 og 17 er rene statusbestemmelser. Mens utlendingslovens paragraf 15 første ledd regulerer hvem som er vernet mot retur, regulerer paragraf 16 og 17 spørsmålet om når en vernet utlending også skal ha rett til anerkjennelse som flyktning og eventuelt asylstatus i Norge.

Dermed kommer man opp i den absurde situasjonen at mennesker som flykter til Norge kan bli vernet mot retur til sitt hjemland på grunn av fare for liv og helse (paragraf 15 første ledd) – hvilket ifølge folkeretten betyr at man skal anses som flyktning – men samtidig som de blir veid og funnet for lette i forhold til å bli definert som flyktninger (paragraf 16 og 17).

Som plaster på såret får de det gjelder i stedet opphold på humanitært grunnlag.

Særegent norsk

Dette merkelige skillet som norsk utlendingslov har gjort har ifølge Utlendingslovutvalget skapt problemer i forhold til å kommunisere realitetene i norsk beskyttelsespraksis:

«Skillet tilslører den omstendighet at Norge uansett er folkerettslig forhindret fra å sende personer som faller inn under § 15 første ledd tilbake til forfølgelse i hjemlandet.»

For i praksis innebærer det at det nesten alltid vil være nødvendig å gi dem opphold i Norge.

Utvalget påpeker videre at skillet mellom beskyttelsesbestemmelsene og statusbestemmelsene i gjeldene lov «er særegent for Norge»:

«Så langt utvalget har klart å bringe på det rene, er det ikke noe annet land som opererer med et slikt skille.»

Ifølge utvalgets innstilling er dette trolig den viktigste forklaringen til at «en så høy andel av de asylsøkerne som i 2003 fikk opphold fra land som Afghanistan, Somalia, Irak og Russland ble innrømmet vern etter § 15 uten å være anerkjent som flyktninger etter § 16».

Tilsløringen

Det store problemet med denne «tilsløringen» er at dette kan gi grunnlag for den feilaktige konklusjon at det bare er de få prosentene som får innvilget flyktningstatus som egentlig er utsatt for reell fare for overgrep.

I forhold til de øvrige som får «opphold på humanitært grunnlag», kan dette bli oppfattet dit hen at de egentlig ikke trenger vår beskyttelse, og at innvilget tillatelser er et resultat av en liberal nasjonal politikk – skriver utvalget i sin innstilling.

Sett på bakgrunn av statistikken over innvilgede tillatelser i perioden 1994 – 2003 (se faktaboks), kan det lite antall som har fått innvilget asyl lett ha skapt et svært feilaktig inntrykk av hvor mange som egentlig har vært flyktninger.

At kun seks – 6 – mennesker fikk innvilget asyl under Gro Harlem Brundtlands velmaktsdager i 1996, sier altså ingenting om hvor mange Norge etter folkerettens burde ha gitt status som flyktninger.

Ny lov – flere flyktninger

Utlendingslovutvalget har i sitt arbeid med kartlegging av andre lands praksis funnet ut at det i andre lands lovgivning er den mest utbredte ordningen at behovet for internasjonal beskyttelse synliggjøres gjennom tillatelsessystemet.

Dette er for eksempel tydelig i svensk, dansk, finsk, britisk, nederlandsk og canadisk rett.

Og nå vil utvalget også gjøre dette synlig i norsk rett.

I forslaget til ny paragraf 38 om oppholdstillatelse for utlendinger som trenger beskyttelse (asyl) har utvalget tatt inn teksten fra flyktningkonvensjonen som definerer hvem som har krav på status som flyktning, og inkorporert vernet mot tilbakesending til hjemlandet i henhold til flyktningkonvensjonen og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens bestemmelser mot dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

I tillegg er det lagt inn bestemmelser om at selv om beskyttelsesbehovet har oppstått etter at en utlending har kommet til Norge, ikke kan utelukkes at utlendingen kan få beskyttelse som flyktning.

Også ektefelle/samboer og barn under 18 år til en utlending som har fått oppholdstillatelse i Norge som flyktning har rett til den samme status.

Tusener snytt for asyl

Hvor mange av de tusener som opp gjennom årene har fått opphold på humanitært grunnlag som egentlig burde ha fått asyl, sier utvalget ingenting om.

Bare i årene fra 1994 til og med 2003 fikk nesten 28.000 personer innvilget opphold på humanitært grunnlag. At mange tusen dermed egentlig skulle ha fått asyl i Norge, er derfor neppe usannsynlig å anta.

Om en ny utlendingslov utformet etter utvalgets innstilling vil føre til at flere personer totalt får opphold i Norge, er derimot ikke like opplagt.

Tvert i mot mener utvalget at forslaget om separate beskyttelsesbestemmelser og en kobling mellom beskyttelsesbestemmelsene og flyktningbegrepet ikke vil medføre at flere beskyttelsestrengende vil få oppholdstillatelse i Norge:

«Det innebærer ikke annet enn at en del utlendinger som uansett har krav på internasjonal beskyttelse og opphold i Norge, får endret status i forhold til gjeldende lov.»

Med andre ord at de får innvilget asyl og blir sett på som flyktninger.

---
DEL

Legg igjen et svar