Tusen år med tro

Norsk folkereligion sett utenfra.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Religion» er et av de vage og runde begrepene som vanskelig lar seg feste på en presis formel. Den unnviker definisjonsforsøk, og er sånn sett litt lei og vrien. Oss vanlige dødelige – enten vi tror døden bringer oss hit, dit eller ingen steder – kan fint leve med det. Forskere, derimot, bør kanskje finne en holdbar vei rundt grøten.

Arne Bugge Amundsen er professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo og redaktør av boken Norges religionshistorie som kommer ut på Universitetsforlaget over jul. Han foreslår en «tentativ og pragmatisk definisjon knyttet til handlingsaspektet». Vi sier takk – men venter litt med «Amen».

Det skjuler seg nemlig noen svært interessante innsikter i Amundsens kommende bok.

«Utenfra»-perspektivet

– Ideen er å tematisere fenomenet religion som en kulturell variabel i norsk historie, forteller redaktøren.

Det innebærer et «utenfra»-perspektiv som lar Amundsen og de andre bidragsyterne spørre hva slags virkelighetsbilder og forståelsesformer som har vært knyttet til den norske religiøsiteten. Hvordan danskekongen Kristian IV fryktet at Gud skulle slå seg vrang og at det skulle bli krøll på kommunikasjonen, for eksempel.

Det sentrale i Norges religionshistorie er imidlertid å knytte religiøsitet til noe konkret – for det første handlingsmessig, for det andre stedsmessig.

– Vi verken kan eller bør begrense den historiske religionsforståelsen til noe som svever fritt i «de høyere luftlag» der biskoper og geistlige eliter diskuterer filosofisk og dannet. I middelalderen var store grupper analfabeter her i landet. Hva vet vi om deres religionsutøvelse og -forståelse? Også senere har det vært forskjeller mellom lek og lærd. Det er stedbundne praksiser som definerer religionen, mer enn noe annet, forklarer Bugge Amundsen.

Det gir seg utslag i hvordan Brit Solli, Jan Schumacher, Brita Pollan, Anne Stensvold og Bugge Amundsen, som alle har bidratt i boken, forholder seg til religionens plass i samfunnet og kulturen. Solli, som er arkeolog, tar for eksempel utgangspunkt i konkrete funn – eller hva Bugge Amundsen kan kalle «etterlevninger etter praksis» – i kapittelet om norrøn tro.

Mange kristendommer

De siste ti årene har det blitt stadig vanligere å snakke om en «kristen kulturarv». Bugge Amundsen peker på både Gudmund Hernes og Kjell Mange Bondevik som eksempler. De siste ukenes debatter i media peker i samme retning. Bugge Amundsen og hans følgesvenner mener imidlertid at denne talemåten skygger over en rik variasjonsbredde på religionsfeltet.

– Det er på en måte riktig at Norge har en «kristen kulturarv», men vi har ønsket å skrape litt i glansbildet. Særlig vil vi så en kime av tvil rundt spørsmålet om hvorvidt denne kulturarven er entydig, forteller han.

Det er den – viser det seg – sannsynligvis ikke.

– Vi snakker her om en tusen år lang historie, om ulike historiske perioder. Og vi snakker om sosiale distinksjoner. Det kan tenkes at det allerede i middelalderen fantes flere stedsegne «kristendommer» i Norge. På tross av at religiøsitet ble knyttet til konfesjoner etter reformasjonen – og det religiøse landskapet ble delt opp langs forskjeller i mening, gjerne etter de geistlige elitenes hoder heller enn i tråd med den folkelige religiøsiteten – handler religion først og fremst om hva man gjør og hvordan man gjør det. Er for eksempel de religiøse handlingene de samme i Østerdalen som på Finnmarksvidda? Jeg vet ikke svaret, men spørsmålet er relevant. Hva består egentlig den «kristne kulturarven» i? Luthers lille katekisme eller kompleksiteten av de ulike kristne praksisene?

Vendepunktene

Kristningen av Norge på 800-, 900- og 1000-tallet. Reformasjonen på 1500-tallet. Misjonsiveren overfor samene på 1800-tallet. Alt dette er møtepunkter der religiøse tradisjoner brytes mot hverandre. Også dette har preget norsk religionshistorie. Skriftbaserte religioner, som har en fast grunn i bibelversene, tar kanskje farge i mindre grad enn de skriftløse, men likevel – den folkereligiøse praksisen opptrer relativt uavhengig av dogmene også innen norsk kristendom.

– Den norske folkelige religiøsiteten er tøyelig og bevegelig. Religionen er også i vår tid et møtested for utveksling av forestillinger og praksiser, myter og ritualer. Det er ikke mulig å fastholde at kulturelle fenomener – religion inkludert – består i en inntakt form og er uforanderlig. Det er derfor vi snakker om religionshistorie. Det foregår endringer over tid, selv om disse endringene gjerne er komplekse og mangfoldige. Brita Pollan skriver for eksempel om den samiske religiøsiteten, som var basert på muntlige overleveringer og sosialt funksjonelle ritualer. Den har alltid vært åpen for endring – symbolsk og kulturelt, forteller Bugge Amundsen.

Det multireligiøst Norge

Den siste store forandringen på religionsfeltet i Norge startet på 1970-tallet, da den første bølgen av arbeidsinnvandrere tok med seg sin tro og kom til Norge – særlig fra Pakistan. Nå snakker vi om at Norge er et multikulturelt samfunn. Men det er også multireligiøst.

– Nei, vi kunne selvfølgelig ikke begrense oss til kristendommen når vi skulle se på religionshistorien i Norge, fastslår Bugge Amundsen.

Men allerede da jødene fikk adgang til å utøve sin religion i Norge – i 1854 etter at grunnloven ble endret takket være påtrykk fra Henrik Wergeland – fikk vi også flere skriftreligioner her i landet.

– Denne situasjonen har siden eskalert, sier Bugge Amundsen.

Men den er ikke fundamentalt ny.

Han fortsetter:

– Kanskje er ikke endringen frem til dagens situasjon dramatisk som vi forestiller oss. I en forstand kan vi si at Norge alltid har vært et multireligiøst samfunn.

Handling og fortolkning

Altså: Religionen er ikke statisk, men underlagt komplekse kulturelle dynamikker i brytningspunktene og møtene mellom ulike religiøse praksiser og forestillinger. Variasjonsbredden er stor. Både fordi vi har «flere kristendommer» og fordi Norge er et multireligiøst land.

Videre mener forfatterne bak Norges religionshistorie at religionen former kulturen. Den former våre verdensbilder og vår identitetsfølelse.

– Da må man kunne spørre hvilke dimensjoner de religiøse forestillingsverdenene varierer langs.

– Religion innebærer alltid en forståelse av fortiden. Den har en forståelse av menneskenes plass i historien. Videre ligger det en flerdimensjonalitet i verdensbildet. Det ligger implisitt i religiøse handlinger at de kan forandre virkeligheten ved å fremkalle en guddommelig inngripen. Maktene kan slå seg vrange, og da kan det gå riktig ikke. Men de kan også forestå positive endringer. Dernest åpner religionen for et vekselspill mellom det individuelle og det kollektivet. Alle religiøse handlinger fordrer deltagelse fra individer og de får en identitet gjennom å delta. Samtidig er ritualer alltid kollektive. I dette spenningsfeltet åpner det seg et rom for selvidentifikasjon – noe vi vanligvis forestiller oss at bare moderne mennesker driver med. Ritualer er nemlig forpliktende i handlingsdimensjonen, men åpne i fortolkningsdimensjonen.

Sekulariseringsmyten

Det viktigste Norges religionshistorie har å bidra med, kan Bugge Amundsen dermed fortelle, er å åpne for en refleksiv holdning i forhold til religionen – både for betrakteren og utøveren.

– Men kan en uttøver av en religion innta en slik refleksiv holdning, uten samtidig å måtte oppgi troen? En slik holdning er i alle fall ikke kompatibel med religionens universelle sannhetskrav? Det ligger jo en relativisering i den?

– Mon det. Er det så entydig sikkert? Jeg tror mange som er religiøst aktive har en forståelse av at religionen ikke er et lukket univers. De som mottar nattverd reflekterer ikke nødvendigvis over treenighetsmysteriet. Det er andre og mer dynamiske dimensjoner bak kulturens aktører enn hva et slikt standpunktsperspektiv åpner for. Antagelig er ikke slike overveininger hovedanliggende. Hadde det vært så enkelt, ville jo folk sluttet med religiøsitet for lengst, særlig etter presset fra det naturvitenskapelige verdensbildet de siste hundreårene.

– Men er det ikke det som sakte men sikkert er i ferd med å skje, da?

– Nei, snarere tvert imot. Sekulariseringen har ikke bredt om seg. De religiøse dimensjonene vil alltid være der. Sekulariseringsteoriene har som utgangspunkt at et religionsfritt samfunn er utviklingens endestasjon. Det er et perspektiv som i humanistisk forskningsøyemed er mindre interessant enn endringsperspektivet. En forestilling om at endringer og bevegelser i det religiøse landskapet er «de siste krampetrekningene» eller noe lignende, representerer et upraktisk perspektiv når det er menneskenes komplekse praksis man forsøker å forklare og forstå.

---
DEL

Legg igjen et svar