Tusen og én historier

IRAK: I gatene dominerer hjemmelagde veibomber, og forrige uke ble minst 76 mennesker drept av en eksplosivladet kjølebil. Men på elvebredden står en statue av Sjeherasad, hovedpersonen i Tusen og en natt. Bagdad er byen som bare fortsetter og fortsetter, hvor historie følger historie.

Karim Wasfi
Francesca Borri

Hvis du er i 30-årsalderen her, er krig det eneste du har erfart. Og alt ved verden utenfor fremstår som grenseløst vakkert og skjønt.
I oktober i fjor reiste Ali Saheb til Roma for å delta i en konferanse. «Hva har du sett?» spurte jeg ham. «Hva likte du best?» Et sted i oppramsingen av severdigheter som Colosseum og Vatikanet, sa han: «Undergrunnsbanen.»
For han er fra Bagdad.
Der du helt plutselig ikke hører noenting lenger. Du ser ikke noe.
Men det varer bare i seks–sju sekunder. Så er plutselig alt som før. Ødelagte metallplater, elektriske kabler. Asfalten med hjulspor i, overstrødd med glass, splinter, rammer uten dører, uten vinduer. For i Bagdad, blant bygninger som er blitt nesten svarte av TNT etter 30 år med krig, der en bombe plutselig kan eksplodere – der er det ingen forskjell på «før» og «etter». Det er bare «nå» som finnes. Nå ligger det slintrer av mennesker strødd omkring, remser av kjøtt. Brennende biler.
Livet har denne helt eiendommelige måten å komme i gang igjen på – eller kanskje snarere: aldri å stoppe. Klokken er 18:17 idet vi kastes i bakken i Saadoun-gaten, der en stor pilegrimsgruppe befinner seg. Fra høyttalerne fortsetter messingen av Koranen og blander seg med tonene fra ambulansesirener. Og med skrikene fra en far. Alt blir raskt feid opp. Til høyre for oss er salget av appelsinjuice allerede i gang igjen.
Raskt svinner også verdens oppmerksomhet. På nettet er det to–tre twittermeldinger. Bombe i Bagdad, fire døde. Sju døde. Ni.
Endelige dødstall i Bagdad: 12 døde og 25 skadde.
Ti minutter, så er det hele over.

Alle kriger har sitt eget særpreg – som skyttergravene i første verdenskrig og andre verdenskrigs konsentrasjonsleirer. Napalmen i Vietnam. Machetene i Rwanda, snikskytterne i Bosnia. Tønnebombene i Syria.

Irak er en krig med IED-er – Improvised Explosive Devices. En krig med hjemmelagde bomber. I årevis har det vært én bilbombeeksplosjon daglig. Av og til også flere enn én. De smeller overalt, på kafeer og markeder, i kjøpesentre og offentlige bygninger, og i velstående boligområder så vel som i slummen. Det er derfor disse provisoriske bombene er blitt symbolet på dagens Irak: Det dreier seg ikke lenger om lastebiler som dundrer inn i murene rundt Green Zone – for målet er ikke å tvinge amerikanerne ut, å ta tilbake landet. Nå er målet rett og slett å holde landet ustabilt. Å holde det som gissel.

I årevis har det vært minst en bilbombeeksplosjon daglig.

For det er ingen frontlinje i Irak. Det er ikke noe skille mellom sivile og krigere.
Det er bare IED-er. Og de er overalt.
Og likevel: Etter hver sprengning har vi også Karim Wasfi, lederen av Det nasjonale orkester. Han stikker celloen sin ned mellom murbrokkene, og står der med det svarte slipset sitt og spiller. Han fyller brannlukten med Mozart. For dette er faktisk også Bagdad: Bagdad er som en gammel dame fra svunne tider som fortsetter å leve i familiens herskapshus – nå i ruiner – med en mild stemme blant sølvtøyet, teppene og all elegansen til et oppløst aristokrati. Helt i utakt med den faktiske, jordiske miseren.

Bagdad er utslitt. Byen er tæret av vold og nød, søylene i hovedgaten er surret sammen med ståltråd – men byen er ikke knekt. Og den likner på Le Marais, bydelen i Paris med malere, kunstnere som stiller ut de siste arbeidene sine, lyrikere som leser opp sine nyeste dikt, og forbipasserende som sirkler omkring og snakker om politikk, litteratur og filosofi.
Saud Murrani er 29 år og jobber med logistikk for internasjonale medier. Han snakker om Bagdads særpreg. «Dagens byer er bare en arkitekturkonkurranse. De er beregnet på å forbløffe mer enn å være et hjem for mennesker. Bagdad, derimot, er en by som er bygd for dem som bor her, murstein for murstein. Byen er bygd på utvekslinger og relasjoner,» sier han, mens han peker ut den mest populære kebabrestauranten og den mest populære juicesjappa. Kobberbutikker, tebutikker, alle slags butikker – dette er en by fylt av spesielle kryddere, av gullsmeder med lange og brokede historier, av papegøyer man trodde ville bringe lykke. Dette er en by med historier og legender og kryssreferanser, lag på lag med liv – byen er det motsatte av hva man skulle tro. I Bagdad er ingenting ødelagt. Statuene som har blitt reist her, har alltid vært forfatterstatuer, ikke statuer av krigere. «Inntil Saddam kom til makten,» sier Murrani. «Hjelmene til soldater som hadde falt i Iran, ble smeltet om til to kryssende sverd: Triumfbuen – for å hylle en krig ingen egentlig vant. I dag har vi de svarte sjiaflaggene for å ære Alis martyrium. Vi bærer på en slags forestilling om at urettferdighet og eller annen form for stengsel er vår skjebne. Men Bagdad er Tusen og en natts by. På elvebredden står en statue av Sjeherasad, hovedpersonen i eventyret. Bagdad er byen som bevares fordi den, gjennom erobrer etter erobrer, bare fortsetter og fortsetter – fortsetter med den neste historien.»

Dette er byen der vi snakker om islam, om den siste erobreren, og der Ahmed Monica (24), som er skuespiller, stopper deg og sier: «Kan vi ikke snakke litt om seriøse ting, for eksempel Rilke?» Han sier: «Hvorfor er dere så opptatt av fortiden? Vi defineres jo ikke bare av tradisjonene våre. Vi defineres av det vi ønsker å være.»

«Problemet for Irak er at i Irak er ingen irakere.»

Lave hus, brede gater. Tegnet på velstand er ikke en firehjulstrekker eller en Rolex, men en daddelpalme i hagen. Og fremfor alt er det ikke olje: «Det er vår tragedie,» får vi høre. Sånn er Bagdad: støv og lys. Bagdad er en Hemingway-roman. Her patruljerer politimenn med maskinpistoler, ikke batonger. Og før du starter bilen, sjekker du den nøye, ser etter IED. Etterpå går du inn på en kafé og vandrer instinktivt opp for å sette deg i overetasjen, der du kanskje kan overleve eksplosjonen.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here