Tusen og én historier

IRAK: I gatene dominerer hjemmelagde veibomber, og forrige uke ble minst 76 mennesker drept av en eksplosivladet kjølebil. Men på elvebredden står en statue av Sjeherasad, hovedpersonen i Tusen og en natt. Bagdad er byen som bare fortsetter og fortsetter, hvor historie følger historie.

Karim Wasfi
Francesca Borri
Borri er krigskorrespondt og italiensk journalist. Hun skriver jevnlig i Ny Tid.

Hvis du er i 30-årsalderen her, er krig det eneste du har erfart. Og alt ved verden utenfor fremstår som grenseløst vakkert og skjønt.
I oktober i fjor reiste Ali Saheb til Roma for å delta i en konferanse. «Hva har du sett?» spurte jeg ham. «Hva likte du best?» Et sted i oppramsingen av severdigheter som Colosseum og Vatikanet, sa han: «Undergrunnsbanen.»
For han er fra Bagdad.
Der du helt plutselig ikke hører noenting lenger. Du ser ikke noe.
Men det varer bare i seks–sju sekunder. Så er plutselig alt som før. Ødelagte metallplater, elektriske kabler. Asfalten med hjulspor i, overstrødd med glass, splinter, rammer uten dører, uten vinduer. For i Bagdad, blant bygninger som er blitt nesten svarte av TNT etter 30 år med krig, der en bombe plutselig kan eksplodere – der er det ingen forskjell på «før» og «etter». Det er bare «nå» som finnes. Nå ligger det slintrer av mennesker strødd omkring, remser av kjøtt. Brennende biler.
Livet har denne helt eiendommelige måten å komme i gang igjen på – eller kanskje snarere: aldri å stoppe. Klokken er 18:17 idet vi kastes i bakken i Saadoun-gaten, der en stor pilegrimsgruppe befinner seg. Fra høyttalerne fortsetter messingen av Koranen og blander seg med tonene fra ambulansesirener. Og med skrikene fra en far. Alt blir raskt feid opp. Til høyre for oss er salget av appelsinjuice allerede i gang igjen.
Raskt svinner også verdens oppmerksomhet. På nettet er det to–tre twittermeldinger. Bombe i Bagdad, fire døde. Sju døde. Ni.
Endelige dødstall i Bagdad: 12 døde og 25 skadde.
Ti minutter, så er det hele over.

Alle kriger har sitt eget særpreg – som skyttergravene i første verdenskrig og andre verdenskrigs konsentrasjonsleirer. Napalmen i Vietnam. Machetene i Rwanda, snikskytterne i Bosnia. Tønnebombene i Syria.

Irak er en krig med IED-er – Improvised Explosive Devices. En krig med hjemmelagde bomber. I årevis har det vært én bilbombeeksplosjon daglig. Av og til også flere enn én. De smeller overalt, på kafeer og markeder, i kjøpesentre og offentlige bygninger, og i velstående boligområder så vel som i slummen. Det er derfor disse provisoriske bombene er blitt symbolet på dagens Irak: Det dreier seg ikke lenger om lastebiler som dundrer inn i murene rundt Green Zone – for målet er ikke å tvinge amerikanerne ut, å ta tilbake landet. Nå er målet rett og slett å holde landet ustabilt. Å holde det som gissel.

I årevis har det vært minst en bilbombeeksplosjon daglig.

For det er ingen frontlinje i Irak. Det er ikke noe skille mellom sivile og krigere.
Det er bare IED-er. Og de er overalt.
Og likevel: Etter hver sprengning har vi også Karim Wasfi, lederen av Det nasjonale orkester. Han stikker celloen sin ned mellom murbrokkene, og står der med det svarte slipset sitt og spiller. Han fyller brannlukten med Mozart. For dette er faktisk også Bagdad: Bagdad er som en gammel dame fra svunne tider som fortsetter å leve i familiens herskapshus – nå i ruiner – med en mild stemme blant sølvtøyet, teppene og all elegansen til et oppløst aristokrati. Helt i utakt med den faktiske, jordiske miseren.

Bagdad er utslitt. Byen er tæret av vold og nød, søylene i hovedgaten er surret sammen med ståltråd – men byen er ikke knekt. Og den likner på Le Marais, bydelen i Paris med malere, kunstnere som stiller ut de siste arbeidene sine, lyrikere som leser opp sine nyeste dikt, og forbipasserende som sirkler omkring og snakker om politikk, litteratur og filosofi.
Saud Murrani er 29 år og jobber med logistikk for internasjonale medier. Han snakker om Bagdads særpreg. «Dagens byer er bare en arkitekturkonkurranse. De er beregnet på å forbløffe mer enn å være et hjem for mennesker. Bagdad, derimot, er en by som er bygd for dem som bor her, murstein for murstein. Byen er bygd på utvekslinger og relasjoner,» sier han, mens han peker ut den mest populære kebabrestauranten og den mest populære juicesjappa. Kobberbutikker, tebutikker, alle slags butikker – dette er en by fylt av spesielle kryddere, av gullsmeder med lange og brokede historier, av papegøyer man trodde ville bringe lykke. Dette er en by med historier og legender og kryssreferanser, lag på lag med liv – byen er det motsatte av hva man skulle tro. I Bagdad er ingenting ødelagt. Statuene som har blitt reist her, har alltid vært forfatterstatuer, ikke statuer av krigere. «Inntil Saddam kom til makten,» sier Murrani. «Hjelmene til soldater som hadde falt i Iran, ble smeltet om til to kryssende sverd: Triumfbuen – for å hylle en krig ingen egentlig vant. I dag har vi de svarte sjiaflaggene for å ære Alis martyrium. Vi bærer på en slags forestilling om at urettferdighet og eller annen form for stengsel er vår skjebne. Men Bagdad er Tusen og en natts by. På elvebredden står en statue av Sjeherasad, hovedpersonen i eventyret. Bagdad er byen som bevares fordi den, gjennom erobrer etter erobrer, bare fortsetter og fortsetter – fortsetter med den neste historien.»

Dette er byen der vi snakker om islam, om den siste erobreren, og der Ahmed Monica (24), som er skuespiller, stopper deg og sier: «Kan vi ikke snakke litt om seriøse ting, for eksempel Rilke?» Han sier: «Hvorfor er dere så opptatt av fortiden? Vi defineres jo ikke bare av tradisjonene våre. Vi defineres av det vi ønsker å være.»

«Problemet for Irak er at i Irak er ingen irakere.»

Lave hus, brede gater. Tegnet på velstand er ikke en firehjulstrekker eller en Rolex, men en daddelpalme i hagen. Og fremfor alt er det ikke olje: «Det er vår tragedie,» får vi høre. Sånn er Bagdad: støv og lys. Bagdad er en Hemingway-roman. Her patruljerer politimenn med maskinpistoler, ikke batonger. Og før du starter bilen, sjekker du den nøye, ser etter IED. Etterpå går du inn på en kafé og vandrer instinktivt opp for å sette deg i overetasjen, der du kanskje kan overleve eksplosjonen.
Så langt har Saud Murrani mistet 149 venner. «Men moren min og brødrene mine er heldigvis fortsatt i live.» Så legger han til: «For de har flyttet til utlandet.»

Vi forenkler vanligvis Irak og landets 35 millioner innbyggere ved å dele det inn i et sjiaområde i sør, et sunniområde i sentrum og en kurdisk del i nord. Men som jeg også skrev om i Ny Tid i juni i år, er det mer korrekt å si at hver eneste by, ja, hvert eneste område, er en blanding av ulike etniske og religiøse grupper. Det sekteriske politiske systemet som ble innført etter Saddams fall – som på tvers av folkevilje bestemmer at statsoverhodet må være kurder, statsministeren sjia og parlamentslederen sunni – har skapt splittelse snarere enn å bygge på en mulig sameksistens (se Ny Tid nr. 23–2015: «Bagdad: Den andre, forskjellene, verdighet»).
Ali Saheb, som er koordinator i Iraqi Social Forum (nettverket av lokale NGO-er), sier at det er den politiske modellen USA kanskje bebreides aller mest for. «USA så det sånn at regimet i bunn og grunn var en sunniminoritet som bestemte over en sjiamajoritet. For å skape demokrati måtte sunniene derfor fratas makt,» sier Saheb. «Men Saddam beordret til og med drapet på sin egen svigersønn. Regimet hans handlet ikke om sunnier og sjiaer, det handlet om venner og fiender,» fortsetter han. «Det reelle problemet her er noe helt annet. Uansett hvem du møter, forteller folk først hva de heter til etternavn – det vil si først navnet på stammen de tilhører, deretter sitt eget navn. Problemet for Irak er det at i Irak er det ingen irakere.»

I flyktningleirer finner man familier som flykter fra ISIS, men også fra krigen mot ISIS. Det er den samme desperasjonen.

Det var et slikt løst sammenknyttet land USA oppløste over natten, for å danne nye væpnede styrker fra scratch. Tilbake satt tusenvis av menn uten lønn, uten annet i hendene enn et våpen.
Det er dette som utgjør Den islamske staten i Irak. Til tross for at jihadistene gjør krav på å være et kalifat – en universell statsdannelse – er de i realiteten dypt påvirket av nasjonal bakgrunn. ISIS her er ikke det samme som ISIS i Syria. Det er ikke et mindre onde enn en blodig diktator. Her er ISIS resultatet av sunni-frustrasjon. Alle kriminelle handlinger fra Saddams side, alle feil Irak begikk, fikk sunniene skylden for. Det ble tatt null hensyn til individuelt ansvar. Der kommer ISIS fra – fra diskriminering og eksklusjon. «I Mosul ønsker ikke folk sharialover. De vil ha skoler og sykehus», sier Ali Saheb, «de vil ha jobber, de vil ha et liv.»

Den internasjonale oppmerksomheten er rettet mot frontlinjene og mot kampene. ISIS trekker seg tilbake fra Tikrit og tar over Ramadi. De erobrer Yarmouk og trekker seg tilbake fra Tal Abyad. De forlater Kobane og gjenerobrer Kobane. Men det eksisterer i realiteten ingen frontlinje i Irak, det er ingen bevegelse i noen bestemt retning. Det er ingenting som definerer hva som er seier og hva som er nederlag. I teorien skulle de væpnede styrkene sørge for sikkerhet. I fjor, med et ISIS i fremgang, smuldret armeen opp. 60 000 soldater mot 2000 jihadister – og soldatene strødde våpen og tanks etter seg. Amerikanerne prøver å organisere styrkene på nytt, men problemet er ikke militære ferdigheter – det vanskelige er å overbevise soldatene om at det er verdt å ofre livet for en stat som er så dysfunksjonell og råtten at utstyret til de 5000 første rekruttene aldri nådde frem til mottakerne. De trener ved å rope «pang-pang» – selv om det i budsjettet er bevilget mer penger til sikkerhet enn til utdanning, helse og miljø til sammen.

De virkelige herskerne i Irak er sjiamilitsene. Bagdad, for eksempel, har en svær milits. Men om man spør hvem som egentlig har kommandoen her, er det ingen som har peiling. Har du et problem, er svaret: «Ring noen du kjenner.» For alle typer trøbbel, om det så er tyveri eller problemer med vanntilkoblingen, finnes det egne beslutningstakere, om man kan si det på den måten. I Bagdad er for eksempel Badr-brigadene, ledet av Hadi al-Amiri, spesialister på drap med elektrisk drill, mens den paramilitære gruppen Ada’ib Ahl al-Haq på sin side er spesialisert i angrep på vestlige ambassader.
Uten vestlige militære på bakken er det disse som er the good guys som forventes å fjerne the bad guys i ISIS. I april filmet reportere fra Reuters frigjøringen av Tikrit: To politimenn fikk tak i en jihadist, og midt i en jublende mobb skar de over halsen på ham.
Bagdad er nemlig ikke noen vanlig by for sjiaene. Byen huser Kadhimiya-helligdommen, det tredje helligste stedet etter Karbala og Najaf: en skattkiste av gull og krystall som glitrer i solen ved enden av Murad-gaten, ønskenes gate. Hit valfarter sjiaer fra hele Midtøsten for å ta på gitteret foran gravkammeret og be om den sjuende imamens forbønn. Skjønnheten er likevel ikke det mest imponerende ved dette stedet. Til tross for massetettheten av pilegrimer er dette det tryggeste strøket i hele Bagdad. Det har aldri vært et eneste bombeangrep her. Dette er nemlig et overklasseområde, og det eneste området som patruljeres av Helligdomsbrigaden (The Shrine Brigades) – en spesialstyrke som har sitt eget etterretningsvesen. De patruljerer derimot ikke det andre sjiatyngdepunktet i Bagdad: Sadr-området. Bydelen Sadr er Khadimiyas rake motsetning – og ikke bare fordi den herjes av bombeangrep. Sadr er så fattig at minareten – tårnet ved moskeen der muezzinen står og kaller inn til bønn – er en tv-antenne dekket av en grønn metalltønne. Her bor det i gjennomsnitt 40 personer per leilighet, og det er en grenseløs opphopning av mennesker og søppel. En haug av biler, scootere, tiggere, selgere, esler, kjerrer og geiter. Våpen selges side om side med frukt og grønnsaker. Hvis du ikke er interessert i en kalasjnikov, kan du kjøpe raketter. De fleste militante sjiaene har vokst opp her. I Sadr tuter man ikke på hverandre i lyskryssene, man skyter i lufta.
The Popular Mobilization Units – paraplyorganisasjonen for om lag 40 militser, de fleste sjiamuslimske – omfatter omtrent 100 000 stridende, og har en uklar status. Den ble etablert av regjeringen for å stoppe ISIS, men står strengt tatt utenfor armeen, og den finansieres av Iran. Journalistene omtaler den som en «parallell-armé», men Parlamentets pressetalsmann Nibras al-Mamory mener det er en lite treffende beskrivelse. «Den er som Mahdi-armeen til Moqtada al-Sadr. Når man sier ’parallell-armé’, høres det ut som de er væpnede grupper – i realiteten er de rett og slett kriminelle gjenger.» For irakere er militsiafolkene som jihadistene. Sjiakjempere er som sunnikjempere. Det er den samme villskapen overalt, ingen regler eller begrensninger, alltid den samme mangelen på forutsigbarhet. I flyktningleirer finner man familier som flykter fra ISIS, men også fra krigen mot ISIS. Det er den samme desperasjonen.

Ingen ting av dette trenger gjennom murene som omgir Green Zone, der utlendingene bor. De fleste av dem – diplomater, rådgivere – kommer rett fra flyplassen og går aldri ut.

I Sadr tuter man ikke på hverandre i lyskryssene, man skyter i lufta.

Knapt noen har vært i Bagdad.
Knapt noen har vært i Irak.
De få av oss som våger seg ut, blir tatt med på rundtur av amerikanske gulfkrig-veteraner. «Dette var det hyppigst angrepne hotellet,» sier de og peker. «Her fant jeg en hånd på bakken.» «Ser du palmene til høyre? Det var derfra de skjøt, de jævlene.» «Her ble vi drept i dusinvis av hjemmelagde sprengladninger,» forteller de. «Her klarte jeg faen meg bare såvidt å skvette unna en rakettgranat.» «Men her knekte vi beina på dem, ett etter ett» – forteller de, på den måten soldater forteller ting, med adrenalinet som aldri forsvinner. Som om Irak, når alt kommer til alt, var deres livs største eventyr. Mens sjåføren, den eneste av oss som er iraker, bare kjører. Han kjører stille – og hvem vet hva han husker om de samme stedene og de samme kampene, hvem vet hva han tenker mens vi passerer det ene sjekkpunktet etter det andre og den ene ransakingen etter den andre. Omgitt av bombehunder som snuser – de samme hundene som i Abu Ghraib.
De vestliges Irak er bare glimt av landskap man ser gjennom skuddsikre vinduer, og brokker av tilfeldig hørt snakk fra de få irakerne som snakker flytende engelsk.
På grunnlag av dette abstrakte, ubestemmelige Irak, et land laget av kart heller enn steder. «Hvor er du?» blir jeg spurt på sms en kveld. «Jeg befinner meg 30 grader vest, jeg kan plukke deg opp.»


Borri er krigsreporter.

---
DEL