Bergens Tidende viste i sommer et bilde av cruiseskip som tåkelegger Bergen sentrum med et mørkt teppe av svoveldioksid og andre avgasser. Samtidig gleder lokalpolitikere og næringsliv langs kysten seg over rekordtall i en turistnæring med årlig vekst, som både legger igjen kroner og skaper arbeidsplasser. Men turismen gir også mer søppel, mer kø og mer stress. På ferieøya Mallorca hamrer lokalbefolkningen på turistbussenes vindusruter og vil ha turistene vekk fra øya. Alt er altså ikke bare fryden og gammen, økonomisk vekst til tross. En svært aktuell bok analyserer hele problemkomplekset.
Forfatteren av Sustainable Tourism on a Finite Planet, Megan Epler Wood, er ingen hvem som helst på fagområdet. Hun grunnla The International Ecotourism Society allerede i 1990, driver et konsulentbyrå innen feltet og er direktør ved en egen avdeling for bærekraftig turisme ved Harvard T.H. Chan School of Public Health. Hun bygger boken sin på egne erfaringer, i tillegg til å ha gjennomgått store mengder tilgjengelig litteratur og statistikk på temaet. En ekstra bonus er det unike online-samarbeidet hun gjennom seks år har hatt med over 200 studenter globalt, via Harvard Extension School. Studentene har kartlagt lokale turismeforetak.
En av verdens største industrier
Turismeindustrien står for ni prosent av den globale økonomien, ifølge Epler Wood, og den vokser. Den genererer enorme CO2-utslipp, avfall, slitasje på økosystemer og kulturperler, forurenser lokalt drikkevann og badeplasser, samtidig som den forbruker lokale vannressurser på en måte som gjør at turistene har vann, men er mangelvare hos de fastboende. I en tid hvor bærekraft er satt på sakskartet, kan turismeindustrien rett og slett ikke fortsette som før, skriver Epler Wood; den må renoveres, forbedres og endres. Og det haster. Antallet turister øker for hvert år som går. Det var om lag 500 millioner registrerte internasjonale turister i 1990, antallet har doblet seg i 2018 og estimeres til å ligge på 1,8 milliarder i 2030. Skal disse turistene reise og forbruke på samme måte som i dag, kan lokalbefolkningen langs norske fjordarmer, vandrere langs Bryggen i Bergen, fastboende i Venezia, Barcelona eller på Mallorca virkelig begynne å bekymre seg. Denne statistikken er for øvrig mangelfull, skriver Epler Wood, ved at den ikke får med seg den nasjonale turismen. Kina har 55 millioner besøkende hvert år, men 3,63 milliarder kinesere reiser lokalt. Og denne lokalturismen øker mest, særlig i Asia, åstedet for den nye store reiseboomen, hevder forfatteren. Dette betyr massiv utbygging av hoteller, infrastruktur og flyplasser – noe som kan være et gode, for turisme skaper vekst om den styres.
Imponerende sakkunnskap
Gjennom ni tette, kunnskapsmettede kapitler får vi innsikt i de økonomiske sidene ved turismen (både positive og negative), cruiseindustrien, flyplass-segmentet og flyselskaper, hoteller, overnattingssteder, turoperatører og såkalt destinasjonsdrevet turisme. Her er siste tilgjengelige statistikk, lokale, nasjonale og internasjonale case-studier og en saklig diskusjon rundt gode og mindre gode sider ved denne globale industrien. Dette er ikke nødvendigvis en bok du leser fra perm til perm, men bare ett av disse kapitlene er nok til å gi en dypere innsikt i et tema som bare blir viktigere i årene som kommer.
CO2-utslippene forventes å øke med 100–300 prosent, energibruken med 154 prosent, vannforbruket med 152 prosent og generelt avfall med 251 prosent.
Den delen av industrien som får sterkest negativt søkelys, er cruisesektoren. Forfatteren er skarp i sin kritikk av dårlig arbeidsmarkedspolitikk innen bransjen. I tillegg kommer manglende avfallshåndtering, skatteunndragelser og en form for mafialiknende press og taktikk mot små (og noen ganger større) havner for å betale så lite avgifter som mulig. Denne næringen er også blitt utsatt for journalistisk granskning i norske aviser denne sommeren. Ifølge Klassekampen (19.7.) er ingen av de 100 nye cruiseskipene som er under planlegging, nullutslippsskip. I samme artikkel kan vi lese at et cruiseskip som brenner 40 tonn drivstoff om dagen, vil slippe ut like mye CO2 som 13 000 dieselbiler som kjører 40 kilometer daglig.
En optimistisk grunntone
Forfatteren er likevel betinget optimist, siden mange av verdens land ble enige om den såkalte klimaavtalen i Paris i 2015. Tidligere avtaler, slik som Kyoto-avtalen, dekket ikke reisesegmentet. Paris-avtalen dekker fortsatt ikke maritime karbonutslipp, men har likevel skapt muligheten for seriøs finansiering av bærekraftige tiltak gjennom et eget klimafond, der 100 milliarder dollar skal mobiliseres innen 2025. Epler Wood mener at en sikker finansiering vil være nøkkelen til å nå de ambisiøse klimamålene, som også vil gjelde innen reise- og turismesektoren.
Epler Wood tar til orde for et offentlig–privat samarbeid, med hjelp fra prestisjetunge utdanningsinstitusjoner som kan operere som et globalt konsortium, og som kan bistå FN-organisasjonene. Dette vil tverrnasjonal innsats for å skape meningsfulle miljøpåvirkningsindekser, statistikk, bruk av de nyeste GIS-verktøyene, gode sertifiseringssystemer, realistisk, håndhevbar lovgivning samt en ny generasjon dyktige turismefagfolk på alle nivåer. Det vil også fordre at dagens svake turismeministerier, -direktorater og -kontorer får større makt. I de fleste land opererer turistmyndighetene stort sett som rene PR- og salgsbyråer.
En bok for alle politikere
Reiselivsbransjen viser fortsatt en overraskende mangel på bekymring for klimaendringer. Samtidig viser konservative turismescenarier mer enn en fordobling av ressursbruken innen 2050. CO2-utslippene forventes å øke med 100–300 prosent, energibruken med 154 prosent, vannforbruket med 152 prosent og generelt avfall med 251 prosent. På samme tid skorter det på personale og budsjetter for å håndtere ringvirkningene av turismeeksplosjonen. Til syvende og sist blir det naturen og lokalsamfunnene som må betale prisen.
Denne boken er en fagbok, skrevet i en tilgjengelig journalistisk tone. Den bør leses av alle innen turismebransjen, lokalt så vel som nasjonalt. Den vil også være av stor nytte for alle innen bistandsbransjen og i FN-systemet.
Med sommerens begredelige lesning om cruisebransjens «herjinger» i norske fjorder friskt i minne fremstår boken som et viktig innspill også for politikere både lokalt og på fylkesnivå, og for alle i næringskomiteen på Stortinget.
Boken er også en indirekte påminner om de betenkelige sidene ved de voldsomme hyttebyene og -palassene som nå skyter opp som paddehatter rundt omkring i fjell og strandsoner – som vel er en del av det samme problemkomplekset?
