Turboteologien

Etter 17 år som Norges fremste sirkusband provoserer Turboneger fremdeles kultureliten. Hvorfor?

OSLO 20070622: Turboneger fotografert på scenen under VGLISTA TOP20 på Rådhusplassen i Oslo fredag kveld.Foto: Kyrre Lien / SCANPIX .
Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[rock] Fra sin spede start som punkband forankret i miljøet rundt Blitz og Forsøksgym har Turboneger rendyrket smakløse scenestunts og kontroversielle uttalelser. Resultatet er et image som er sterkere og mer gjennomarbeida enn noe annet norsk band kan skryte av. I tillegg har de klart å opparbeide seg en stor utenlandsk fanbase, uten sterke støttespillere i ryggen. Det er en norsk suksesshistorie av beste merke. Endelig noen som faktisk gjør det «stort i utlandet». Men merkelig nok er det få hyllingsoppslag i norske medier. Mens Sondre Lerche eller Marit Larsen får pressen etter seg når de krysser svenskegrensa, har Turbo fått reise på lange USA- og Europa-turneer nærmest uforstyrra.

De er selvfølgelig ikke totalt neglisjert, men det er tydelig at Turbonegers tøffe, konfronterende stil er vanskelig å svelge for mange kulturjournalister. Og deres store suksess etter comebacket er det også mange som skulle ha vært foruten.

Et band som vekker så sterke reaksjoner hos folk bør jo være en biografs drøm. Her er det flust av historier, skandaler og spørsmål å stille. Den håndplukkede forfatteren Håkon Moslet burde altså ha hatt noen svært gode dager på jobben da han skrev denne biografien. Den bærer imidlertid mer preg av å være et bestillingsverk enn en virkelig journalistisk god rockebok.

Men det begynner bra.

Osloscenens spede start

Moslet skisserer i bokas første kapitler et bybilde få født etter 1980 kan forestille seg. I et land hvor skateboard er forbudt og Rikskringkastingen er eneste TV-kanal, er det lite plass for alternativ musikkultur. Selv i hovedstaden. Redningen blir det nystartede Blitz, men miljøet preges av sterke, rigide føringer. Det passer den egenrådige Thomas Seltzer og hans nystartede band dårlig. Helt fra starten av, da bandet het De Dype, laget det kvalm og bråk. Nakendansing og pissing på scenen blir ikke tatt spesielt varmt i mot på Nesodden, for å si det sånn. Det er her i de første kapitlene at boken er på sitt beste. Historiene er drøye og mange, og Moslet klarer å skildre et Oslo han har god kjennskap til. Han gjør her turbohistorien til et interessant tidsdokument.

Man kan spore inspirasjon fra mesterlige rockdokumentarister: Barney Hoskyns satte i sin Across the great divide – The Band and America musikken i sammenheng med dens historiske omgivelser på en forbilledlig måte. Noe av det samme makter Moslet å gjøre i åpningskapitlene. Men det må innvendes at språket til tider er overraskende platt og klisjéfylt: Vante vendinger som «et rikt kulturliv», «gud skal vite» og «midt på lyse dagen» er å finne på nesten hver side. Det gjør lesningen mindre hip og kul enn forfatteren nok ønsket.

Seltzer-regien

De beste sitatene og observasjonene er det i det hele tatt ikke Moslet, men Thomas Seltzer og hans nærmeste familie, som kommer med. Farens svar på hvorfor han ikke får begynne på Forsøksgym er et lystig eksempel: «Nei, det er ikke ordentlige lærere der. Det er bare fraskilte bærumsfitter som skal realisere seg selv.»

Turboneger – Sagaen om denimfolket er altså et Turbo-styrt produkt. Det lider den under ut i fra journalistiske prinsipper, men som et dokument over bandet fungerer den godt. Et sensurert produkt kan imidlertid aldri bli et fullgodt produkt, og at Moslet så tydelig har latt sin journalistiske integritet på hylla er – vel, kanskje ikke overraskende, men litt skuffende.

For dette kunne blitt veldig bra. Turboneger røsker opp i den norske folkesjela og går til psykisk, velformulert kamp mot alt de finner av konvensjonalisme og dobbeltmoral. De bruker gjerne de enkleste triksene i boka, men det funker. Norge er ikke et land hvor man kan være suksessrik og i opposisjon på en gang. Det provoserer etablissementet. Dessverre stiller ikke Moslet disse spørsmålene i særlig stor grad. Han ender opp med å levere en trygg, streit rockebiografi, milevis fra bandets egne presseskriv og sceneshow. Thomas Seltzers selvbiografi ville nok vært å foretrekke.

---
DEL