Tunisia etter den arabiske våren

Gjeld, arbeidsledighet og saktegående reformer – landet som kom seg best gjennom omveltningene i 2010–2011, har fortsatt store utfordringer. 

Francesca Borri
Email: francescaborri@gmail.com
Publisert: 01.03.2018

Taj Sultan har fem stjerner og en privat strand, to svømmebasseng, ett ute og ett inne, en tennisbane, et spa, naturligvis, og et tyrkisk bad og et treningssenter; det har en restaurant, en kafé, en bar med biljard og whisky og darts, en park, og i parken en lekeplass og et område for vannsport, og et annet område for ridning. Det har rom med massører og jacuzzi. Frisørsalong og skjønnhetssalong.

Alt dette for omtrent 30 euro per dag.

Og alle femstjerners hoteller er slik i Hammamet. På Hasdrubal-hotellet kan du, for fem ekstra euro, også få et golfkurs. Slik er de alle her, og i hele Tunisia.

Hvordan er det mulig?

Ubetalt gjeld. Tunisia er det eneste landet hvor den arabiske våren ikke slo feil. Etter 28 dager med protester, 14. januar 2011, gikk president Ben Ali av, og flyktet til Saudi-Arabia. I dag har Tunisia en ny grunnlov og en ny regjering, en koalisjon av sekulære og islamistiske partier, som blir framhevet som rollemodell for hele den muslimske verden. Det eneste problemet, blir vi fortalt av analytikere, er økonomien, på grunn av terrorangrepene i 2015. På grunn av jihadister. Om bare turistene kom tilbake, får vi høre, ville Tunisia være et flott sted å leve.

«… å kaste et regime er så mye lettere enn å få på plass et nytt, annerledes system.»

Shayma arbeider imidlertid som resepsjonist på et av disse fantastiske hotellene, tolv timer per dag, hver dag. For det får hun 400 dinarer i måneden; det er under 200 euro. Selv om turistene skulle vende tilbake, ville det ikke forandre på noe for henne.

Fordi det som skulle gi nytt liv til Tunisias økonomi, er nettopp det som skader den.

Og det dreier seg ikke om jihadister. Det dreier seg snarere om banker – selv om det å ha jihadister rundt seg ikke akkurat er til stor hjelp. Men under Ben Ali fikk turistmagnater betydelige lån fra banker, lån som temmelig ofte ikke ble betalt. Det gjorde noen få forretningsfolk med gode forbindelser om til rentenister, med en uheldig markedsvridning. I dag er fortsatt 25 prosent av ubetalt gjeld knyttet til turistnæringen: i alt 1,3 milliarder euro. Men staten dekker over det ved stadig å rekapitalisere sine tre banker, som rår over nesten halvparten av Tunisias totale finansielle ressurser. Og tillater femstjerners hotell å ta bare 30 euro per dag.

I stedet for å finansiere skoler og sykehus finansierer den våre ferier.

Lite er forandret. «I dag er parolen nasjonal enhet», sier Sami Ben Gharbia, en av grunnleggerne av Nawaat, den kollektive bloggen som var et arnested for revolusjonen. «Men når det kommer til stykket, er det bare en mer sofistikert måte å si at stabilitet heller enn forandring kommer først.» Det er sant at koalisjonsregjeringen reddet Tunisia fra skjebnen til Egypt, eller verre, Syria og Jemen, men den saktnet også reformer, som ble sittende fast i en endeløs overgangsprosess. For det dreier seg ikke om mangel på ressurser. Siden 2011 har Tunisia mottatt 7 milliarder dollar i internasjonal hjelp, og nå har Det internasjonale pengefondet (IMF) bevilget ytterligere 2,8 milliarder dollar. Det handler om korrupsjon. Under Ben Ali var den endemisk. Verdier for 13 milliarder dollar ble konfiskert av familien hans og 214 selskaper: De sto for 3 prosent av produksjonen i privat sektor og 1 prosent av jobbene, men fikk 21 prosent av profitten. Hans venner og slektninger kontrollerte 25 prosent av økonomien. Og ingen ting er egentlig forandret. I september ble en kontroversiell amnestilov til slutt vedtatt, og gamle korrupsjonssaker frafalt. Det er grunnen til at demonstrasjonene her aldri virkelig tok slutt. Det er ikke tilfeldig at de nåværende protestene ikke startet 14. januar, datoen for Ben Alis fall, men 3. januar, dagen for det første opprøret, Brød-opprøret i 1984. Bevegelsen kalles Fesh Nestannew? – Hva venter vi på? – og kampropet er «Ned med budsjettet».

Det vil si at du kan snakke. Men ordene dine er maktesløse. 

Det er som et ekko av det kjente kampropet fra 2011: «Ned med regimet.» Men nå er målet for demonstrasjonene privatisering og kutt i subsidiene, skatteøkninger, og ansettelsesstopp i offentlige tjenester. Og det er derfor det ikke vil bli noen ny revolusjon, ifølge mange aktivister. «Det er ikke bare fordi vi etter sju år er mer erfarne og mer klar over hvor tøff utfordringen er, og hvor risikabel», sier Sami Ben Gharbia. «Det er også fordi at å kaste et regime er så mye lettere enn å få på plass et nytt, annerledes system.»

Sidi Bouzid – der det hele startet. Men utenfor hovedstaden Tunis lyder de forsiktige aktivistenes ord  tomme. For utenfor Tunis er det ingen som har noe å miste. Under Ben Ali gikk to tredjedeler av investeringene til kystområder: Tunis, Sfax og Sousse, de tre største byene, som representerer 85 prosent av landets BNP. Resten er bare et shabby land av støv og fattigdom. Sidi Bouzid ligger så å si 500 kilometer fra Tunis, og det er byen der det hele startet. Det var her den 26 år gamle gateselgeren Mohamed Bouazizi satte fyr på seg selv, etter at vogna hans med frukt og grønnsaker ble konfiskert. Han hadde livnært seg med den siden han var ti, farløs og som den eldste av fem barn. I dag er hovedgaten oppkalt etter ham. Men det er den eneste forandringen. På de siste fem årene er arbeidsløsheten doblet, fra 14 til 28 prosent – og de virkelige tallene er, som vanlig, enda høyere, fordi lønningene knapt er til å leve av. De virkelige tallene gjelder de tjue-og-noen-åringene du plutselig ser på et tak, på en gesims, på en strømstolpe, her som overalt ellers i Tunisia: De ønsker å begå selvmord, selvmord som Mohamed Bouazizi, for når alt kommer til alt, som de sier til dem nede på gata som prøver å stanse dem, «når alt kommer til alt, er vi allerede døde».

Sidi Bouzid er et sånt sted hvor du ikke engang finner kinesiske kopivarer, bare brukte ting: Ved første øyekast forveksler du markedet med en søppelfylling – det er den typen sted hvor mødrene selger ungenes teddybjørn så snart de vokser til. «Vi hadde ikke ytringsfrihet, det er sant, og ikke engang tankefrihet, og nå har vi det. Men det gjør ingen forskjell», sier Hamza Saadaoui. Det vil si at du kan snakke. Men ordene dine er maktesløse.

Fremmedkrigere. Bare noen få av aktivistene fra 2011 sitter nå i parlamentet. Revolusjonen var en ungdomsrevolusjon, men i dag er Tunisias president, Beji Caid Essebsi, 92 år gammel. Og blant disse som sitter ved makten, er også den feirede fagforeningen som fikk Nobels fredspris sammen med tre andre organisasjoner for å ha bidratt til stabilitet i Tunisia. I dag spiller de en temmelig kontroversiell rolle. I Gafsa, for eksempel, hadde de suksess med å tvinge fosfatindustrien til masseansettelser, uten noen evaluering av produksjon og produktivitet. I den sørlige delen av landet er bare 8 prosent av jobbene i privat sektor. Det fins ikke arbeid, det er sant. Men det er også sant at høyt utdannede unge tilbringer dagene sine foran arbeidskontorer og venter på å få seg en jobb i det offentlige.

Fordi det som skulle gi nytt liv til Tunisias økonomi, er nettopp det som skader den.

Tidligere dro tunisiere til Italia. De reiste fra Zarzis, i nærheten av Djerba. Det var avreisestedet nærmest Italia. Når du går langs strendene, kan du fremdeles se sko. Sko, og rester etter båter. Men nå opplever også Italia en dyp økonomisk krise, og i beste fall kan du finne en jobb på tomatmarkene. Eller som narkolanger. Så de siste årene har 27 000  tunisiere valgt et annet reisemål: de mange jihadfrontene i verden. Omtrent 6000 av dem har faktisk blitt fremmedkrigere, og 900 er kommet tilbake. Eller mer presist: 900 sitter i fengsel. Mange andre har bare sneket seg hjem til forsteder som Ettadhamen, som Essebsi besøkte for noen uker siden for å åpne et ungdomssenter og for å forsøke å stagge protester. For Ettadhamen har det vært det første besøket noen sinne av en høytstående embetsmann. Selv om det faktisk ligger mindre enn 20 minutter fra Tunis sentrum og du kommer dit med trikk, Men det er en annen verden. En verden av små hus av betong, og ingen ting annet. Det mest luksuriøse varemerket er Carrefour [en fransk dagligvarekjede, overs. anm.]. Herfra fortoner selv Syria seg som en mulighet. En gutt kikker på meg mens jeg tar notater. «Ettadhamen er ikke slik som dette», sier han. «For noen dager siden ble gatene rengjort, gatelysene fikset. All søpla ble fjernet. Og så dukket Essebsi opp, og åpnet dette senteret med en haug med stoler og bøker. Men du kan ikke spise bøker», sier han. «Og her er vi sultne.»

Et stykke unna filmer et TV-crew en gruppe tenåringer som er høye på stoff. «For dersom du er aldeles nykter og klar», sier en av dem, «vil du sette fyr på deg selv og alle andre rundt deg.»

Kommentarer